I går var det på tide at gutten og jeg fikk litt tid sammen igjen. Valgte også av opplagte årsaker å ta med Dewey, jeg skulle nemlig gå orientering, og han er da den som er best å gå med. Startet med friskt mot. Parkerte og utstyrte meg med vann, godbiter (til Dewey), en ball, kart, blokk, penn, kompass og GPS - og fulgte så kartet (trodde jeg….), men etter en halv times tid der jeg ikke fikk kart og terreng til å stemme overens, begynte jeg å bli ganske fortvilt. Til slutt prøvde jeg å ringe Nina og Krissi, som jeg visste hadde gått orientering der før meg. Jeg ville bare ha hjelp til å finne utgangspunktet. Men ingen av dem svarte…., fikk en tekstmelding fra Krissi om at hun skulle ringe meg opp igjen. Så fortsatte jeg å prøve å finne ut hvor jeg var….. plutselig syntes jeg at det begynte å stemme, og akkuratt da ringte Krissi også, og jeg fikk bekreftelse på at jeg var på riktig vei. For en lettelse! Hadde kastet bort en time før jeg i det hele tatt kom i gang ;-( Krissi trøstet meg med at heller ikke hun hadd syntes det var så lett å finne startpunktet der. Huh! Ikke bare meg altså (- men det kan jo ha vært noe hun sa for å trøste meg ;-).
Uansett etterpå gikk det nesten som en drøm. Vi gikk fra post til post uten større probleme. Hadde et sted der vi kom for langt i forhold til posten, så da valgte jeg å ta neste post først, for så å gå på kompasskurs tilbake. Det gikk kjempefint! Jeg gikk ikke etter nummerene på postene, men etter det jeg syntes så logisk ut, - og det ser også bra ut på sporloggen ;-)
Dewey er en drøm å gå med, bare han får tisset fra seg på de første metrene…. Ikke surrer han seg inn i trær og ikke drar han meg verken opp eller ned - når vi går i terrenget. Han går enten rett forran eller rett bak meg, og sammen finner vi de letteste veiene å gå. Deilig avslappende ;-)
Jeg slapp Dewey et sted, så han skulle få bade litt. Litt for seint opdaget jeg kyrne like i nærheten og andemor med unger som svømte like forbi. Heldigvis brydde ikke Dewey seg om noen av dem, så de fikk være i fred.
Vi møte også på en Annedukke, som Dewey reagerte på. Derfor slapp jeg han og lot han sjekke opp hva det var. Han satte i gang med sin typiske Dewey-varsling, - før han ble stille og undersøkte fint og rolig. Da han var ferdig kom han tilbake til meg. Jeg sa ”vise” og vi gikk sammen opp til dukka - der jeg belønte han med ball og godbiter.
Alt i alt en flott tur, som gjorde godt i både kropp og sjel ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar