Deweys frustrasjon

For noen kjedelige og frustrerende uker det har vært! Jeg har fått gjort sååå lite i det siste, - nå har jeg gitt opp. Ligger stort sett bare og sover/slapper av. Jeg prøver meg fortsatt på noe ”aktion” av og til – men får liten eller ingen respons. Det er dødskjedelig!!

Årsakene til dette er mange. Det har vært ferie, vi har hatt besøk, pappa har malt/pusset litt opp på huset, Kahrma er ikke hjemme og sist men ikke minst Tara har løpetid. Derfor har de tobeinte ikke tid til meg :-( - stakkas lille meg….

Tara og jeg har ikke fått være i nærheten av hverandre den siste uka. Derfor bor Tara i bilen om natta og i hagen om dagen. Jeg er enten inne eller bundet ved inngangspartiet på trappa (der jeg liker meg best – for her har jeg kontrollen på alt som skjer). På denne måten er jeg nesten enebarn nå – siden Kahrma heller ikke er hjemme. Hun er på Haslemoen på kurs med Maia i regi av NKKU. Jeg savner faktisk de to ”små” urokråkene litt…. Det er veldig stille her uten dem.

I går var det Even som forbarmet seg over meg (igjen). Han tok meg med på en liten luftetur. På turen møtte vi en mann som Even kjenner fra før. Han ble så begeistret for meg, og sa at jeg var den herligste hunden han noen gang hadde møtt! Rolig, fin og snill :-D Han mente jeg måtte være den greieste hunden i huset vårt – og det stemmer nok – tror jeg ;-) (Kristin M sa også at jeg var den greieste av alle hundene da vi var på ferie sammen) Så spurde mannen om han kunne få meg. Det var like før JEG sa ja! Kanskje det hadde vært litt mer aktion hjemme hos han?

Først på kvelden i går ble det en liten treningsøkt, - og da mener jeg liten. Jeg fikk bare en økt i går :-( Uansett var jeg ellevill. Jeg reiv en del pinner og hoppet over ett felt på treningen. Det er ikke så lett å satse riktig samtidig som du skal prøve å ta igjen pappa – som alltid tyvstarter, mens jeg må sitte i bli….. – prøv selv! Pappa var i alle fall ikke fornøyd med meg….. Etterpå ble mamma og pappa stående og skravle med Sturle som var på besøk, - det er oppdretteren min. Han kom bortom banen ”min” (Åsen) en tur sammen med halv-lillesøster Bindi. Hun var forresten litt sur på meg, men jeg snudde meg bare vekk, og viste med hele kroppen at jeg ikke var ute etter bråk – og da gikk det helt greidt.

Alle sier jeg er blitt en veldig ok hund, som det ikke er store problemer med. Det verste er nok at jeg girer meg så sinnsykt når vi skal konkurrere eller trene – og da skal jeg si at jeg høres ;-)