søndag 25. januar 2009

Første ”spesialtrening” for oss B-godkjente

Lørdag igjen. Fy så fort tiden går! Jeg var fortsatt ikke i storform, men vil/må på trening. Fylte derfor på med mye medisin (økte alle dosene til maks - alle kjørbare ;-) og la av gårde til spor/praksis/felt-trening, som jeg hadde satt meg opp på.

Satt og prøvde å tenke ut en strategi for treningen i bilen. Hadde bestemt meg da vi kom frem. Måtte bli ”noe” med spor, og felt.

Så da vi skulle fordele oss, sa Paul at han hadde et opplegg for oss B-godkjente. Som kjent så skal vi prioriteres i år (nytt av året). Vi skal få en del øvelser – bare for oss, det visste jeg, men at vi også skulle få ”spesial-trening” på de vanlige treningene, var nytt for meg. Det må ha gått meg ”hus forbi” – men er jo utrolig kjekt for oss det gjelder – at andre gidder/vil bruke så mye ekstra tid på oss. Veldig, veldig bra tiltak! Nå var det bare Krissi og meg på denne treningen i går, så vi var jo knallprioriterte!

Vi fikk fordelt hvert vårt terreng, og fikk så retningslinjer for hvordan vi skulle gå spor for hverandre. Jeg gikk – så godt jeg kunne der Paul hadde sagt, men var noe usikker ett par plasser. Kom i alle fall riktig i mål, og fikk også gått på grus to steder – slik han ønsket. Tror ikke det var ett lett spor Snuppa fikk…. Sporet var ca. 1 km langt og jeg fikk bare lov til å legge ut to gjenstander og slutt. Dette fordi hundeføreren skulle bli litt usikker på om hunden gikk riktig.

Krissi hadde på samme måte, gått et spor etter gitte retningslinjer for Tara. Vi gikk sporet etter ca. 3 timer og sporloggen viser at sporet var på 500 m. Det var litt vind. Sporoppsøket gikk knirkefritt, og jeg føler at mesteparten av sporet også gikk bra – skal bli spennende å se på sporloggen når jeg klarer å få den opp….. (datatrøbbel :-( Første gang vi krysset en grusvei føler jeg Tara gikk perfekt. Paul stod og så på, og sa at det så bra ut – i forhold til det Krissi hadde sagt/skulle gå. Neste gang vi skulle krysse en grusvei, tror jeg det begynte bra (etter å ha snakket med Krissi), men så lot Tara seg forstyrre av hundebjeff og av at hun så Paul stående på grusveien et stykke lengre oppe. Dermed durte hun bare rett frem, fant sporet igjen lengre fremme – og gikk bakspor :-( Deretter sleit vi. Jeg fikk en mistanke da Tara plutselig bare ville tilbake der vi kom fra – synd jeg ikke lot henne gå. Det endte med at vi ble stoppet av Paul. Han sa at vi kunne gå sporet riktig vei til slutten, men jeg ville ikke la Tara få slutten på det tidspunktet (da hadde vi rotet sånn…) Derfor stallet jeg Tara opp og hentet slutten selv. Om dette var riktig å gjøre aner jeg ikke, men jeg følte der og da at det var rett.

Tara fant alle 3 gjenstandene som var lagt ut, den ene garantert på bakspor :-(



Da har jeg fått datahjelp, så her er sporloggene. Takk Krissi!!:-D Tror dette viser ganske bra det jeg har observert og fortalt ;-)

På vei tilbake lot jeg Tara gå løs, sikkert ikke så lurt for hun durte av gårde i sporet for å finne slutten ;-) Jeg valgte å bare gå, da jeg kom til hovedveien ropte jeg på henne og hun kom i full fart på innkalling ;-D Fikk belønnet henne skikkelig akkuratt i det en svær ”dobbeltdekker” av en buss, full med pasasjerer kom forbi. Mange nyskjerrige fjes der ja ;-)

Da ”vi” hadde fått Krissi og Snuppa av gårde på deres spor, var det igjen vår tur til nytt ”oppdrag”. (Dette hadde Krissi og Snuppa allerede vært igjennom, og da jeg hørte på radioen hvordan de sleit – så grudde jeg meg allerede…..)

Paul skulle ”forsvinne” og vi skulle finne han. Mens jeg ventet på beskjed, fylte jeg på med smertestillende medisin, sånn at treningen fortsatt skulle gå bra, for min del også. (Det er første gang jeg har med meg ekstra medisin på trening – men magefølelsen min denne dagen hadde sagt meg at det burde jeg – og det viste seg jo å stemme…..) På radioen ble vi dirrigert til bilen hans, derfra måtte vi klare oss selv. Jeg var sikker på at Tara skulle klare å ta oppsporet fra bilen greit – sporet var jo helt ferskt. Joda, Tara durte sikkert av gårde – og jeg hang på. Vi kom frem til en gjærdeklyver, og der mistet Tara sporet. Hun jobbet og kom seg videre på spor, men jeg mitt naut(!!!) stoppet henne. Dette fordi jeg så sløyfer i den gata Tara gikk, og derfor trodde det var ett tidligere spor hun fulgte. (Hadde ikke tro på at Paul hadde hengt opp sløyfer i sporet ;-) Også fordi det var et vondt terreng å gå i og med Paul sin vonde rygg, tenkte jeg at her hadde ikke han gått…. Med andre ord JEG DRO TARA AV SPORET :-O Grrrrr!!!! Det verste av alt er at hadde jeg fulgt med på (vært bevisst) kroppsspråket til Tara så hadde jeg skjønt at hun var på sporet. Hun viste tydelig signaler på at ”her er det noen” – hvorfor fulgte jeg ikke opp? Det er først i ettertid at jeg faktisk husker at det skjedde. Der og da tenkte jeg faktisk bare på at hun skulle finne spor. Helt feil fokus!

Gikk så tilbake til bilen og prøvde på nytt og på nytt. Ingen nye sporutganger. Vi sullet rundt alle veier, men ingen spor. Til slutt gikk vi i en stor bue rundt bilen og da durte Tara i vei (ikke på spor) MEN, Tara jobbet seg oppover igjen mot der hun hadde hatt spor. Dette visste jeg jo ikke før vi fant, og fikk snakket med, Paul - men det er slik jeg tolker oppførselen hennes i ettertid. Dette fordi hun dro skikkelig i lina, og virket så glad over å få lov til å velge den veien. Tara visste altså hvor sporet gikk, men ikke hvordan hun skulle formidle det til meg. Og her er noe av hovedproblemet vårt – tror jeg. Når jeg drar Tara av sporet, sier jeg på en måte til henne at ”dette er feil”, dermed prøver hun ikke å gå den veien en gang til. Hvordan skal jeg klare å få henne til å overbevise meg om at hun har rett – selv om jeg drar henne av?

Vi fant i alle fall Paul til slutt, den siste biten på overvær. Tara forsvant rundt en stein og kom tilbake med melding (jeg bruker bringkobbel også på sånne ”oppdrag”, siden jeg ikke vet om jeg kommer til å sende henne ut på søk, eller om ”vi bare” går spor). Hadde jeg sluppet henne før, så hadde garantert Paul vært funnet før også. Men denne gangen ville jeg jo egentlig gå spor…..

Paul lå ”som død” da vi fant han, og dermed kjente jeg i magen ”hva gjør jeg nå”? Jeg fikk stallet opp Tara, men visste ikke hva jeg skulle gjøre. Dyttet litt forsiktig i han, dro frem armen og tenkte å ta pulsen, - før jeg raskt erklærte han for død….. Fikk etterpå beskjed om å være mer hardhendt i sånne tilfeller. Han var en suisidal rusmisbruker (i alle fall full av piller…) og da hender det at man må være litt hardhendt. Fikk også beskjed om å sjekke pusten, da det ikke alltid er like lett å finne puls på ”sånne mennesker”.

Dette var utrolig lærerikt. Jeg kjente meg fullstendig hjelpesløs – fordi jeg ikke hadde tenkt tanken at Paul var en så god skuespiller ;-) Jeg kjenner også at JEG ikke er det. Synes det er veldig vanskelig å spille teater når figurantene skal være ”sjuke” på en eller annen måte. Kjenner at dette trenger jeg mye(! ) trening på. (Dette er noe du har poientert flere ganger, Kai-Erik, og det er sikkert og visst at du har helt rett!)

En veldig flott trening for vår del. Vi fikk satt fokus på en del ting, som vi kan – og skal, jobbe videre med. Med andre ord, vi sikk sett litt hvor problemet ligger.

Kort oppsummert er problemene våre:
Tara: Førermyk, var for alle typer forstyrrelser (gjelder både terreng, lyd og syn)
Ghita: Gps bruk, kart, førstehjelp, opptreden ved funn, lese hunden, holde hode kaldt m.m…..

Til slutt:
Det var veldig rart å ikke på noen måte styre treningen selv, men å være helt avhengig av andre. Det førte til at jeg ble litt ”hjelpesløs” og mistet kontrollen (som jeg alltid liker å ha….) – men utrolig lærerikt å oppleve seg selv i en sånn situasjon også, så til dere andre ”kontrollfriker” (joda, det er flere av dere ;-) prøv å la andre styre treningen for dere av og til. Det er faktisk veldig, veldig lærerikt!

Tusen takk til både arbeidsgruppa og instruktører, som har ”funnet på” og som følger opp, denne treninga. Jeg tror vi som skal opp til A, skal få stor uttelling av det!

2 kommentarer:

Krissi sa...

Ja, det var ei kjempegøy trening! Og ikke tvil om at vi begge trenger slike utfordringer. Ukjente oppgaver, der vi må stole på oss selv og ikke minst hunden. Håper at formen din kommer seg snart! Ikke godt å gå rundt med så mye smerter hele tiden. :-(

Tyewed sa...

Jeg bare gleder meg, mer og mer til treningene i år :-D

(Formen er de to siste dagene blitt mye bedre - virker nesten "normal" igjen, men takk for omtanken - du vet hva du snakker om....)