søndag 25. januar 2009

Uka som gikk, og litt annet….

Da har jeg hatt en lang, tøff uke med sykdom. Derfor har hundene nesten bare fått småturer og trent agility. Omgangssyke og utrolig, plutselig aktiv Bektherev (verste på mange år!)

Onsdag morgen svimte jeg av pga smerter, måtte derfor ta dagen med ro. I tillegg fikk jeg en skikkelig omgang med omgangssjuke…..

Først fredag klarte jeg å stable meg på beina. Da gikk jeg 2,5 times tur med den firbeinte gjengen, – men det må sies at det ikke gikk så veldig fort…, ja, ja de fikk nå springe løs hele tiden – og de bare nøyt det ;-D Jeg utfordret meg selv litt, ved å gå de verste bakkene og stedene på tross av at jeg ikke var i form – kan bare ikke utsette dette lengre. Det som er flott, er at jeg ikke har men av det i ettertid. Det var det jeg var mest redd for. Det var en herlig og fredfull dag. Selv om vi ikke var så tidlig ute, så møtte vi ikke mange andre mennesker/hunder, og de få møtene som var gikk knirkefritt :-)
Må forresten fortelle at de første ti minuttene snudde hundene seg hele tiden og ventet på Kristin og Co – de var tydelig savnet ;-) (vi går ofte tur sammen her) Helt fra vi parkerte bilen så du på hundene at de ventet. Utrolig rart å observere dem sånn. Dewey var den som stoppet opp og så seg tilbake flest ganger, men også begge jentene reagerte hver gang de trodde det kunne være Kristin som kom. Selv da vi var ferdig med turen studerte de bilene som var der for å være sikker på at Kristin ikke var der. Rart.

Dewey har (som vanlig) klart å vrenge seg ut av selen sin. Jeg satt og snakket med Even (eldste sønn) da vi hørte at det gikk nede i døra. Trodde egentlig det var Maia som kom tidlig hjem, men da det ikke skjedde noe mer glemte vi det. Så da Even skulle på jobb, oppdaget han Dewey i gangen. Der lå han så uskyldig som om ingenting hadde hent. Han hadde altså klart å komme inn ytterdøra – som går utover og som det er dørstopper på (= tung).
Vet ikke hva vi skal gjøre med den "lille" utbryterkongen vår, han må kunne være ute litt av og til – når mamma ikke er i form til å gå skikkelige turer med dem. Får håpe vi snart kan få opp ett skikkelig gjærde som holder også han inne….
En dag klarte jeg å ”ta han på fersken” dvs. jeg kom ut i det han hoppet over porten (2 meter høy). Puttet han uten dikkedarer inn igjen, og jammen ble han værende en time, før jeg ikke utfordret skjebnen lengre og tok han inn. Neste dag ble han i hagen! – Og da fikk de alle 3 masse belønning ;-) Men dagen etterpå var det gjort, da hoppet han over igjen…. – så lenge hjalp det….!

Når det gjelder trening så har de hatt noen gode økter på banen, men det er tydelig fortsatt ikke nok for Dewey, så to ganger denne uka har de fått søke også – det hjelper i alle fall litt. Den ene gangen søkte de minst en halv time etter en ”tur`n up” ball som vi mistet, (surt å miste akkuratt den…), men ingen av dem fant den – det er nesten så jeg lurer på om den falt i sjøen…. For de finsøkte virkelig området alle 3. Det rare er at jeg så Kahrma komme imot meg med ballen i munnen, men så ble jeg opptatt av en av de andre - og hun er jo ikke den flinkeste til å apportere, så hun hadde sluppet ”byttet” på veien. Etter det fant vi den ikke igjen. Men det skal Kahrma ha. Da jeg la ballen høyt oppe på en av de store steinene, var hun rask med å lokalisere den. Hun vegret heller ikke for å hoppe opp og hente den, og det overrasket meg, da hun av og til kan ha tendens til å ha litt sånn ”jeg klarer ikke hoppe så høyt” uttrykk. Denne gangen nølte hun ikke ett sekund engang. Det hjelper med litt konkurranse ;-) Dewey er jo den som er mest bevisst trent på dette (fordi jeg ville ha han skulle bli ruinhund) og han har jo heller ingen som helst hemninger ;-) Han flyr opp på topper, der man bare tror fugler klarer komme opp. Helt utrolig å se på han noen ganger. Han jager kråker og skjærer der de tror seg trygge og med en balanse og fart som bare får meg til å måpe. Bra trening er det i alle fall :-D

Tara er den forsiktige – i alt hun gjør , eh – kanskje bortsett fra når hun hilser på folk og når hun leker med skinnfillene sine ;-) Men hun er fryktelig nøye i søk, og jeg synes hun har utrolig fine anlegg for bruks generelt. Synd hun ikke er registrert, og at hun har c-hofter, for ellers skulle hun jammen fått lov til å ha ett valpekull. Makan til snill og lydhør hund skal du egentlig lete lenge etter. Samtidig er hun veldig selvstendig og førermyk. Vet det høres rart ut, men hun er bare en utrolig lettlært hund. Jeg har fått mye gratis med henne. Selvfølgelig hjelper det veldig at hun er gjennomtrent i flere ting ;-)

Det må jeg i alle fall si, at selv om vi har 3 gjeterhunder så er det utrolig stor forskjell på aktiviseringsbehovet deres. Kahrma finner seg fint i et rolig familieliv, med litt aktivisering av og til. Tara krever litt mer – både fysisk og psykisk, men kan fint bare slappe av og være familiehund også. Det var litt verre da hun var valp, da ”måtte” hun få bruke seg skikkelig – i alle fall mentalt. Dewey må få bruke seg skikkelig av og til i alle fall. Han vanntrives hvis han skal gå en hel uke uten å få bruke hjerne og kropp. Så jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er Aussien som krever mest trening av disse tre rasene. Nå skal det også sies at Kahrma er etter utstillingslinjer – så det kan jo ha noe å si. Tara har reine gjeterlinjer bak seg og Dewey har litt blanding – men mest brukslinjer.

Drømmen min er jo en Aussitispe med brukslinjer, men jeg tror rett og slett ikke jeg har kapasitet til det :-( Eivind drømmer om en Phyreneisk gjeterhund – eller en liten kjapp border ;-) Og Maia vil ha et barnebarn etter Kahrma! Vi får se hva det blir til. Akkuratt nå har vi nok med de vi har – tror jeg….. ;-)

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Ghita.
Håper formen er bedre. Kjekt å lese din beskrivelse av de forkjellige hundene deres.

Sjekk ut nykommeren vår på hjemmesiden min :)

Marianne

Tyewed sa...

Takk for det Marianne og gratulerer så mye med sheltivalpen Aisja :-D