fredag 13. februar 2009

Ekspedisjonstur rundt Lifjell

I dag hadde Kristin M og jeg planlagt å gå en skikkelig tur. Vi møttes før 10.00 og satte av gårde med 6 hunder. Været var aldeles nydelig. Det var skikkelig vintervær. Kaldt, med pulversnø og sol fra skyfri, knallblå himmel. En drømedag. Disse dagene har vi neimen ikke mange av her i Stavanger.

Vi fulgte stien ett stykke, men så fant vi ut at vi heller ville prøve oss utenfor turstien. Vi gikk derfor litt tilfeldig – på må få, innover daler og over fjelltopper. Langt om lenge nådde vi også Lifjellsenderen, men fra helt ”feil” vei. Vi hadde nesten gått helt rundt.

Et redningshelikopter sirklet over og rundt oss en lang stund. De lurte vist på hva vi holdt på med….

Det var spinnglatt på steinene, som var dekket av is og snø. Myrene var lumske fordi det så ut som snø – men var dassblaut under. Bekker så vi ikke og vannene var dekket av is og snø. Hundene gikk utpå vannene, men vi turde ikke. Isen var nok langt ifra sikker!

Vi prøvde å holde oss til terrenget der vi så lyng og einerbusker. Der var det best å gå – til tross for lumske ”hull” og steiner under snøen.

Hundene var elleville og nøyt å få springe fritt i hele 6 timer (som turen tok). De gikk minst dobbelt så langt som oss – og Tara gikk dobbelt så langt som dem igjen. Hun var helt i sitt ess i dag. Sprang og sprang. Hun var oppe på toppene før vi i det hele tatt hadde fått startet på oppstigningen, og hun kom ned igjen når vi ropte (selv om det noen ganger tok sin tid….)

På hjemoverveien prøvde vi også å gå utenom stiene, men vi kjørte oss fast et par ganger og måtte traske(dvs klatre…!) tilbake til utgangspunktet. Ganske enkelt fordi vi ikke klarte å komme ned den veien. Ikke engang Tara klarte det. Enda hun hele tiden lå langt forran oss. Da vi kom ned første avsats (på vei hjem), ville Kristin over neste fjelltopp også, før vi begynte nedstigningen mot enden av Dalevann.

Da vi endelig hadde klart å klatre ned virket hundene også slitne, men da det ble skogsbunn og lett terreng livnet de til igjen. Da hadde vi stoppet og ”plukket” et par av dem for ”snøballer” i pelsen.

Det var en nydelig tur, om en litt slitsom til tider. Kjente veldig godt den siste fjelltoppen i knær og hofter. Da var beina tunge ja. Men det er vel ok etter å ha klatret rundt – opp og ned i løssnø i flere timer, er det ikke? Jeg kom i alle fall hel hjem – uten noen form for skader (kan hende det er noen blåmerker her og der…, men…) - og det til tross for at det er fredag den 13 i dag! :-D

Takk for turen Kristin M og Co!

1 kommentar:

aud sa...

Tror faktisk det er helt ok å kjenne det i kroppen etter å ha gått i fjellet i seks timer :). Jeg pleier i hvertfall å kjenne at jeg har brukt kroppen etter en sånn tur. Men det er på en måte sånn godt/vondt, hvis man kan si det sånn. Det er godt å ha vondt i kroppen fordi man vet man har gjort noe positivt, og brukt kroppen. Jeg blir mest bekymra når det verker i kroppen uten at jeg har gjort noe :). Godt at du kom hjem uten skader :)