torsdag 26. februar 2009

”Hemmelig trening” – på Sola militære flyplass!



(Alle bildene kommer fra Krissi. Jeg hadde som vanlig glemt kamera :-( Flere bilder i bloggen hennes.)

Fant tidlig onsdag morgen en mail fra John, der det stod vi måtte ha med snutebånd på den ”hemmelige” treningen onsdags kveld. Vi hadde ellers bare fått vite at vi skulle møte i Sola sentrum… Jippi! Da blir det løft – tenkte jeg, og begynte å glede meg til kveldens trening ;-)

- Men snutebånd, hvor får jeg tak i det i løpet av dagen….?

Eivind bare lo av meg, han hadde forstått hva vi skulle for lenge siden, – sa han….

Hele B – gjengen, som nå kalles ”Gonnabe” (før Wonnabe) var møtt opp midt i Sola sentrum, og jeg tror alle hadde forventninger – ut fra sitt ståsted. Kristin M kom også innom – for jeg skulle få låne snutebåndet til Athena. Jeg har jo ikke gått til innkjøp av det enda. Det er jo lenge igjen før jeg får bruk for det…… - trodde jeg.

Uansett, vi kjørte i ”kolonne” frem til Sola militære flyplass, men så var det full stopp. En ung militær gutt/mann var veldig i tvil om han kunne slippe oss inn eller ikke. – Vi kom jo etter stengetid! :-0 Langt om lenge fikk vi kjøre inn, men vel inne på området der 330 skvadronen holder til, fikk vi klar beskjed av han, om at regler var til for å følges……

Vi fikk vente inne i hangarden, på de 3 staute karene som skulle lose oss igjennom denne kvelden. Så vi hadde god tid til å se oss omkring, for karene måtte bare få i seg litt middag, etter nettopp å ha avsluttet et oppdrag – så skulle de komme.

(Hm...., - er det komikveld for dem, eller....?)

Det gikk ikke lang tid, så dukket de opp, og lurte å hva vi ville trene på. John forklarte planen sin; Først skulle hver ekvipasje løftes opp inne i hangaren, med en kran. Deretter skulle hundene få bli kjent med helikopteret. - Først mens det stod helt i ro, så med motorene på og helt til slutt med rotorene også på. I ettertid fikk vi vite at de også hadde satt på ekstra vind.

Jeg har egentlig høydeskrekk, men jeg elsker jo å utfordre meg selv….. Uansett så virket jo dette helt ufarlig, så jeg fantes ikke redd eller nervøs for egen del. Det jeg lurte mest på var hvordan Tara ville takle dette. Hun er ingen supersterk hund - miljømessig. Men stort sett så klarer hun å komme igjennom det hun må. Vi har jobbet mye med henne på det området.

Det gikk derfor bedre enn forventet. Tara prøvde å sprelle litt da hun skulle ha på løfteselen, men det var først da snutebåndet kom på at hun ble ”desperat”. Det likte hun ikke. Jeg fikk da beskjed om at jeg bare kunne ta det av henne, noe som roet henne veldig. Det er ikke et krav med snutebånd, sa han ene til meg, men det bør være tilgjengelig. Så da kommer jeg ikke til å bruke det neste gang (som er allerede på lørdag – hvis alt går etter planen ;-) Men jeg skal gå til innkjøp av ett, og trene på å ha det på.

Jeg glemte helt at jeg er redd for høyder, jeg var bare opptatt av Tara – og dette var jo gøy!!



Bildene viser John og Odin, Krissi og Snuppa, og Kai-Erik og Umi som får hjelp med å "kle på seg" utstyret.

Da vi skulle inn i helikopteret, syntes vist Tara det var litt høyt opp. Hun prøvde derfor først å gå under helikopteret, men da hun skjønte hva jeg ville, hadde hun ingen problemer med å gå opp og inn. Vi gikk inn som 2 mann, etter John og Odin. Krissi og Snuppa kom bak oss, og til sist Kai-Erik og Umi. Etter å ha fått snust fra seg litt – Tara og jeg satt helt bak første gangen, så skulle vi gå ut døren bak. Vi hoppet ned, og løftet hundene. Jeg syntes ikke det var nødvendig at Tara skulle få hoppe rett ned på asfalten, fra den høyden. – Men hun prøvde, så jeg fikk så vidt tak i henne den ene gangen.

Her venter vi på siste runde i helikopteret.

Denne runden gjentok vi så to ganger til. Da motorene gikk var det nesten den samme reaksjonen hos Tara. Ingenting nevneverdig. Da vi gikk ut og forran helikopteret, var hun litt mer på å ”komme seg vekk” fra hele greia. Siste runden, med rotorene i gang – og ekstra ”vindtrøkk” var også helt grei da vi gikk inn, det var verre da vi skulle ut igjen, da ville Tara mer en gjerne ha stukket av ;-)

Nå har det seg sånn at Tara er veldig – og da mener jeg veldig!! - lydvar. Hun bjeffer og reagerer på den minste lille lyd – også hjemme…. :-(

Ja, det ble en lærerik treningsøkt denne kvelden også. Jeg gruer meg ikke til lørdag – når det gjelder flydelen, (planen er at vi da skal heises ned fra helikopteret), men kanskje litt grue-gleding til resten av treningsopplegget….. – utkallelse, aksjon, løse oppgavene riktig, ha med nødvendig utstyr, takle situasjoner som oppstår – for å nevne noe…. – Jo det kribler i magen…!! Og at det å bli heist ned fra helikopteret blir ett skikkelig kikk, er jeg ikke det minste i tvil om! Det blir vel som å dykke 25 meter for første gang – kanskje…??

Tror det å ha truffet dem som flyr, få hjelp av dem, snakke med dem, er veldig bra. De beroliget meg med at vi aldri er alene når vi skal ha på oss utstyret, - for da tror jeg ikke jeg hadde vært like ”tøff i trynet”…. Tror også at i alle fall en av dem hadde litt greie på hunder, og det også beroliget i alle fall meg veldig.

Takk til deg John, som har ”utnyttet” noen av de kontaktene du har, sånn at vi får trene på dette. Veldig bra opplegg så langt! Gleder meg til resten!!! :-D

3 kommentarer:

Tone sa...

En kjekk og annerledes trening dere fikk. Det er nyttig :-)
Tror det er lurt, som du sier, å trene på å ha munnkurv på, for i de små helikoptrene, der vi sitter tett sammen, både folk, mannskap og hunder... så er det strengere regler og der skal det være munnkurv på hundene pga sikkerheten.


Jeg har forresten fått en utfordring og sender den nå videre til deg :-)
Se i bloggen min!

Anonym sa...

Ja, det gikk veldig bra i går. Det var egentlig ganske morsomt, når jeg bare fikk tenkt meg om.

Dykke 25 m (eller 20 m som jeg har gjort) er en filleting i forhold. Det går rolig og kontrollert og oppdrift og treighet i vannet gjør alt veldig rolig og fint og direkte koselig.

Men å fire seg ned fra et helikopter må jo være ekstremt bråkete (vind og helikopterrotorer og min hyling hele veien ned) og vinglete og alt fra rolig og fint og kontrollert..!?!

Ghita sa...

Tja, Krissi. Da jeg dykket i Oslofjorden midtvinters - 30 meters dyp, kan jeg ikke si at jeg syntes det var så veldig gøy - på oppoverturen.... Da likte jeg meg faktisk bedre i går!
Men det verste gjenstår nok - som du sier, så konklusjonen kommer etter treningen lørdag ;-)