mandag 16. februar 2009

Tones opplegg.....

Har ikke hatt tid til å skrive om gårsdagens trening før nå…. – av visse grunner…. Riktig! Maia er 15 år i dag, og nå (nesten kl 20.00) er de siste gjestene gått. Maia og Eivind er kjørt for å hente noe ”kjøpemat” . Trenger litt luksus nå ;-) og jeg er skrubbsulten kaker er ikke mat for meg.

Har vært på beina siden 07.00 – fordi jeg skulle kjøre Veronica og Benjamin til flyplassen. De ville ta seg en tur til Trondhjem igjen – mens Marius er på jobb i Nordsjøen. Etterpå var det å gjøre istand ”ting og tang” før gjestene skulle komme. Heldigvis tok Eivind seg av bursdagsbarnet (ja, hun fikk frokost på senga ;-) og hundene ble luftet og fikk en liten treningsøkt.

Så var det gårsdagens trening da….

Jeg kom frem til Dale der treningen skulle være, som andremann. Det var bare Tone som var kommet. Hun sa til meg at hun hadde ett opplegg på gang for meg spennende…! Sommerfuglene begynte å flakse i magen med en gang ;-) Men først la jeg ut ett spor og to felt til Speedy. Da var resten av folkene også kommet. Vi ble 6 stykker til slutt.

Da alle spor m.m. var lagt, fikk jeg beskjed om å gjøre meg klar til mitt (vårt) oppdrag. Tone startet med å forklare casen – og Paul fullførte…., som lensmann….

Det var en suisidal person (lys dame, ca - 50 år, dårlig kledd – uten selvskadende midler – så vidt lensmannen hadde fått beskjed om) som vi skulle lete etter i ett gitt område (her var ikke Tone og Paul helt enige…) Paul ga meg en teig med avgrensning langs grusveien mot transformatoren og direkte linje ned til sjøen, i den ene retningen - og langs den lille runderingsmidtlinja, ned til stranda - i den andre retningen. Men Tones egentlige plan var at ”vi” skulle ta sporoppsøk fra grusveien ned mot transformatoren. Med meg på søket hadde jeg 1 person fra røde kors (psykisk støtte, kaldte Paul det – det var Kristin M) og en ”gammel” hundefører – som egentlig var usynlig ;-) (Tone) Som dere skjønner var Paul og Tone ikke helt samstemte ;-D I tillegg hadde vi en ”nyskjerrigper” (Aud) – vet ikke helt hva hun var….

Jeg brukte litt tid på å ”plundre” meg ferdig (må finne en rutine på utstyr!) – men tror jeg fikk med meg alt jeg behøvde. Så satte vi i gang – og selvfølgelig valgte jeg ”feil vei”….. – derfor måtte Tone ringe Paul og be han gi meg nye opplysninger ;-)

Jeg var litt berørt av ”gjengen som hang på slep” i starten – og jeg var fryktelig usikker på hva og hvordan jeg skulle gjøre tingene. Gikk derfor med Tara i påvisningslina, mens jeg lot henne jobbe seg bortover veien (feil vei) Tara markerte et sted og jeg satte en strek på bakken – for selvfølgelig hadde jeg glemt merkebånd!! Mens jeg gikk videre, kom det nye opplysninger fra ko. Derfor snudde jeg, og da Tara igjen markerte på samme sted, satte jeg på henne sporlina, for å se om hun tok spor. Hun gikk litt, men ga seg ganske fort – så da ville jeg bare gå videre. Grunnen til at jeg ville sjekke ut det sporet var at det ikke var så langt fra veien der den savnede angivelig skulle være sett. Vi vimset videre (ja jeg føler at vi vimset!) Jeg var fryktelig usikker hele tiden, noe jeg også merket på Tara - for hun feilmeldte 2 ganger. Jeg klarte likevel tydelig å lese henne til at dette bare var frustrasjonsmelding. Så mens jeg gikk med full konsentrasjon mot høyre side, slo Tara skikkelig – på motsatt side og ganske riktig der var det en Caps i ett tre. Tara prøvde å hoppe opp og apportere den – noe jeg syntes var rart, siden hun stort sett melder i sånne situasjoner. Til slutt sa jeg bare apport og belønnte henne for meldingen og funnet. Mulig det var fordi jeg var så nære at hun oppførte seg som hun gjorde, det vet jeg ikke.

Jeg rapporterte inn til ko, skrev ned kartreferansene (dvs. jeg fikk ”røde kors” til å notere noe må de jo brukes til… ;-) og fikk beskjed om å ta bilde av funnet. Etter en kort stund fikk jeg så bekreftet at det var den savnedes caps.

Prøvde å få Tara til å ta sporoppsøk fra capsen, men hun markerte ingenting. Det hun derimot gjorde var å markere at det var noe lengre ute i terrenget – derfor slapp jeg henne for å se om det ville føre til noe, men nei. Jeg visste også at dette var ”feil side” i forhold til de opplysningene jeg hadde fått av Paul – men jeg har jo etter hvert lært at det ikke trenger å bety noe…. ;-) Det skal jo også sies at Tone hadde tenkt at vi skulle ta sporoppsøk på begge sider av denne grusveien…….

Uansett jeg gikk bare videre. Vi gikk en stund midt på veien – dette fordi Tara valgte å gå der – men da jeg ikke syntes det virket som hun gikk spor fikk jeg henne til å gå ut i terrenget igjen. Vi kom inn på Tones spor til slutt. Tara fulgte det et stykke, men så kom vi over noen andre spor – og da fulgte Tara disse i stedet. Helt nede ved vannet sjekket jeg også skikkelig (siden det var en suisidal person vi skulle finne), men ingen av oss fant noen ting. Tara jobbet og jobbet. Jeg skulle tatt tegninga og gått litt tilbake, for hun fant ikke igjen sporet ”sitt”. Vi jobbet oss så oppover igjen – og da slo Tara på et annet spor, etter først å ha meldt på "hjelpegjengen" bak oss. Ganske fort eliminerte hun dem, slapp bittet og fortsatte søket. Hun nølte ikke, og jeg trodde lenge at vi var på riktig vei. Etter en stund gikk Tara ned til vannet igjen. Hun markerte, men mammaen fulgte ikke opp :-( jeg så ikke engang at det var spor der. Dumt, for her hadde den forsvunne personen hoppet på sjøen….. – noe som kunne sees på sporene….

Tara durte så videre i feil spor, helt til jeg begynte å tenke. Hallo! Disse sporene ser veldig store ut til å ha vært en damesko…. (Da var vi nesten borte ved stranda, som var den ytterste grensen vår) Jeg ringte derfor til ko for å spørre om størrelsen på skoene, og fikk dermed bekreftet at det var feil skostørrelse vi fulgte. Surt.

Jeg satset på å gå tilbake til gapahauken, der røde kors hadde funnet en hanske…., men på vei dit, satta Tara seg plutselig på spor igjen, og denne gangen var jeg sikker på at det var riktig spor – for Tara dro noe sinnsykt! Hun gjorde også funn av en ”urne” (som vi kaldte det).

Det siste sporet hadde Tone bare lagt som en ekstra gevinst for Tara. Egentlig hadde den savnede hoppet på sjøen der Tara markerte.

Huff så mye feil jeg gjorde!

Det startet allerede da jeg fikk opplysningene. Jeg spurde alt for lite (ingenting) om relevante ting. Særlig det med skotøy er viktig fikk jeg i ettertid vite av Paul. Tone var nok litt frustrert over at Paul overtok styringa litt – men det lot hun seg ikke merke noe med. Proff med andre ord!

Ellers skulle jeg ha tatt bilder av fotsporene og sendt til ko, - så hadde jeg fort fått bekreftet/avkreftet om det var sannsynlig at det var den savnedes eller ikke. Tone mente at jeg skulle ha sjekket skikkelig ved vannkanten der Tara markerte – og det stemmer jo…..

Jeg burde også ha snakket/spurt tømmerhoggeren (som holdt på å felle noen trær ved starten av veien) om han hadde observert noe – det gjorde jeg ikke til tross for at han snakket til meg.

Det var flere ting også – men akkuratt nå husker jeg ikke mer….. Spiller ikke så stor rolle heller. Det viktigste er at det var lærerikt!

Ikke minst det at jeg etter hvert glemte ”halen” bak meg helt. En stund gikk jeg nesten fra dem, før jeg kom på at jeg/vi kanskje måtte vente på dem også…… jeg ble også sikrere på meg selv under veis – og det var en god følelse – selv om de andre nok ikke merket dette på meg ;-)


Takk for opplegget Tone, ingen tvil om at jeg lærte ”noe”!


I ande økt var det Tara sin tur til å jobbe. Allerede hjemmefra hadde jeg tenkt at i dag skulle vi trene på vinkler og kryssninger (noe jeg jo også ufrivillig fikk i oppgaven til Tone :-)


Kristin M la ut et spor til Tara med vinkler. Aud gikk etter en stund kryssningene.


Sporet startet dårlig. Det var mye tråkk i området etter en tømmerhoggeren. Tara prøvde om og om igjen å ta spor, og før vi egentlig kom i gang så slo hun å Aud sitt spor. Ja ja dette var ikke så bra. Til slutt måtte jeg få hjelp av Kristin. Men da satte hun seg skikkelig på sporet og gikk som en liten gud.


Tror nok jeg/vi må trene mer på dette. Men i spor med kryssninger vil jeg ha kryssningene lengre ute i sporet, sånn at Tara får festet seg skikkelig først.


Det jeg nå etter hvert har erfart er at liggetid og lengde ikke har så mye å si, som at hunden følger det sporet den setter seg på. Mulig jeg tar feil, men her skal i alle fall vårt fokus ligge en stund fremover…. – Tror nemlig det er hovedproblemet vårt, at Tara lett virrer fra spor til spor. Synes jeg fikk bekreftet det ganske så skikkelig i begge øktene i dag.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Kjempespennende med sånne ukjente oppgaver, også når informasjon fra KO er mangelfull og til tider motsigende (skikkelig frustrerende, men sånn er det kanskje i realiteten også?). Og at du fikk kjenne litt på stresset med å ha noen med deg hele tiden (det vil du sannsynligvis oppleve på uka's arbeid), men det taklet du jo ganske bra etter hvert. :-)

Jeg lærte iallefall noe av oppgaven din, nemlig det å ta bilder med mobilen av gjenstander og andre interessante funn, og sende til KO. Veldig lurt!

Ghita sa...

Ja, det var en lærerik oppgave. Og oppgaven var også beregnet på meg - ikke på Tara.
Mine tanker gikk - som dine, mot at motstridende informasjon nok kan være veldig vanlig noen ganger - i virkeligheten, men jeg tror jeg taklet det etter hvert.

Glemte forresten også å skrive at jeg burde ha rapportert inn til KO da jeg fulgte spor ned til vannet. dette var Tone nøye med å påpeke.

Jeg skal prøve å være flinkere til alt, neste gang :-D

Tone sa...

Ja, det ble litt rot med informasjonen. Jeg hadde ikke informert Paul godt nok om hva som var oppgaven din...Og han gjorde jo bare det fagleder hund i ko pleier å gjøre ;-)

Men det gikk jo greit da jeg fikk deg nedover den rette grusveien :-P

Ang. det med flere spor osv. Vi snakket jo om det, men for andre...:
Selv om det er øvelse eller et praktisk opplegg, så tenk deg at dette er en reell leteaksjon.
Da er det bl.a.viktig at man samarbeider med de andre hjelpemannskapene(kommer tilbake til det).
Hvis det er sjanse for at det finnes flere spor, ville jeg ha funnet alle utgangene og markert de med sløyfer. Det er ikke sikkert at det er riktig å ta det første og beste sporet hunden kommer over, å følge det.
Så ville jeg tatt en vurdering, hvor er det mest sannsynlig at vedkommende er gått. Man kan også ta den vurderingen med ko/fagleder hund. Det kommer litt an på situasjonen, hvem er savnet, skulle vedkommende noe spesielt, et mål med turen osv.
Man gir beskjed til ko om f.eks kartreferanser el hvor sløyfene er, på de andre sporene. Er det feks flere hunder som kan ta de, ev spor i snø kan følges av folk også.Man gir beskjed om hvilket spor man følger, ivertfall hvis man skal ha andre mannskaper til å følge de andre sporene.
Så velger man det mest sannsynlige sporet og følger det.
Hvis mulig ta bilde av fotavtrykk og send til ko. Ivertfall så har du et bilde selv og kan innimellom sjekke at det er det samme sporet du følger.
Og som du sier, Går sporet ned til sjøen og hunden ikke går videre, meld fra. Selv om du er usikker på om det var rett spor... La andre komme og undersøke stedet grundigere (fotmannskaper, båt,dykkere) eller la andre (ko) i det minste ta avgjørelsen om at det ikke skal gjøres...
Folk langs veien (jmf tømmerhoggeren på lørdag), kan ha veldig viktig informasjon. Må alltid spørres!!!! Om ikke annet, så om han ev også hadde vært ute i terrenget og hvor det i tilfelle var. Tara slo ganske sikkert på noen av hans spor også.
Er det hus i området skal man sjekke der også, om de har sett el hørt noe i det aktuelle tidsrommet.
Jeg reddet livet til ei dame (i 2001) fordi jeg spurte i hvert et hus og i et av husa hadde de viktig info som gjorde at dama ble funnet like før mørket kom og like før aksjonen skulle "ta kvelden".
Vi er minst like viktige i noen tilfeller/situasjoner, som hundene.

Om man ikke akuratt gjør alt dette på en øvelse, så si til deg selv eller andre medhjelpere/observartører at det "har du nå gjort"...
Det er viktige rutiner dette også og det man gjør på trening/øvelser, gjør man også i en stresset situasjon på leteaksjon.
Glemmer man det på øvelser/trening, så er sjansen større for at man glemmer det den dagen et liv kanskje avhenger av at man gjør jobben grundig nok.

Anonym sa...

Jeg var jo folkehjelpen, jo :)Hmfr Nyskjerrigper du liksom *ler* Så du ikke det svære førstehjelpskrinet som jeg drasset på :)

Tenkte på det da jeg krysset sporet at det var ganske nærme starten hvis den var ved veien. Når vi trener på kryssinger er det greit at hunden får satt seg i sporet før kryssingen kommer, slik som du selv nevner.

Ghita sa...

Flott at du skrev dette Tone, må innrømme at jeg angret på at jeg ikke hadde blokk og papir da vi gikk igjennom øvelsen!
Nå ble det skikkelig detaljert, og da husker jeg bedre også!

Unnskyld "folkehjelpen" :-D Jeg husket ikke hva du var.... ;-)) Må vel også innrømme at jeg ikke så det svære skrinet ditt ;-)

Jamen da tenker jeg jo rett i alle fall - vedrørende kryssninger i spor. Bra! Ikke alltid like lett å få til ting selv om vi planlegger til vi er blå i ansiktet ;-)
Fordelen er at vi lærer å takle/finne ut av uforusette ting også. Kanskje man til og med oppdager ting man ellers aldri ville fått trent på. Så alt er læring ;-)