lørdag 28. februar 2009

Øvelse ”på ordentlig…”

Utrolig bra. Helt utrolig bra…. - Øvelse.

Bildet viser B-gjengen sammen med "lensmann" sylvelin. (Foto Tone Larsen)

John har hatt en stor jobb med å koordinere alle ”tingene” til denne B-øvelsen som ble satt i gang i dag. Og øvelsen ble veldig bra, på alle måter (nesten….)

Jeg var i gang med rolig ”oppvåkning”, og diverse andre morgenoppgaver, da sms`en kom: ”LETEAKSJON. Flere personer savnet i Ålgårdsområdet. Oppmøte på kartref……. Kl. 08.20.” Det endte med 6 savnede!


1. Hjelp! Jeg trodde jeg hadde god tid i dag, men der tok jeg feil gitt! Hjertet slo noen ekstra koldbøtter, og jeg tenkte: ”gudskjelov at jeg pakket sekken i går!” Men mye gjenstod…. Lufting av hunder! Frokost, matpakke, kaffe, varmt vann, kaldt vann, goodbiter, leke, sjokolade (belønning til Krissi ) m.m…. 2. Så begynte jeg å lete etter kart….. Hadde ingen kart med oppgitte referanser! Oj. Hva gjør jeg nå? På med Pc`en, men selvfølgelig var den ikke på nett i dag :-0 (Har litt trøbbel med den stasjonære av og til, og lapptoppen skulle være med til SBK pga. kurs) Da klokka nærmet seg 08.00 og jeg enda ikke hadde funnet startpunktet, ”måtte” jeg bite i det sure eplet og sende melding til John om at jeg ikke klarte å finne kartreferanssene ;-( Det skal sies at jeg allerede på onsdag sa ifra om at jeg ikke hadde kart over alle områder, så litt ”uskyldig” er jeg – kanskje…? )

Kom til oppmøtestedet på Ålgård 08.22 Da var John og Kai – Erik kommet. Snart kom Krissi også – litt hesblesende…. (- bra jeg ikke var alene! Gutta virket nemlig utrolig rolige!) Jeg fikk beskjed av Kai – Erik om å roe ned :-) Da jeg ikke engang fant glidelåsen i jakka – og trodde den var ødelagt!

Det viste seg nå at vi hadde ganske god tid. Tid til å ”sulle oss ferdig”, finne teiger på kartet og fordele terreng, mens vi ventet på Seakingen. Lensmann Sylvelin kom også etter hvert. Hun informerte oss om alle de savnede, og svarte på spørsmål så godt hun kunne.

Det var iskaldt ute, så da Coop`en åpnet fant vi et sted å rigge oss til inne i gangen der. Det var ingen som forstyrret oss, men mange var nok litt nyskjerrige ;-)

(Foto Tone Larsen)

Tara og jeg er nesten klare. (Foto Tone Larsen)

Mens vi ventet på SeaKingen, kom reporter Kristin U. Hun tok noen bilder, intervjuet oss og var hjelper da jeg hadde glemt munnkurven i bilen :-0

Da de kom, ble de to første ekvipasjene "kledd på", slik at de var klare til nedheising.

Her ser vi Krissi og Snuppa som får hjelp med påkledningen. De fleste bildene er forresten hentet fra Tone sin blogg/album - det er hennes bilder.

(Foto Tone Larsen)

Litt over 10.00 kom SeaKingen. Den landet og vi skulle om bord. Tara var rabiat. Vi var sistemann i ”køen” og hun hadde absolutt ikke lyst til å gå i nærheten av helikopteret. Men da hun skjønte at det ikke var noen annen utvei, ville hun helst løpe inn før de andre ;-) Så jeg måtte holde henne kraftig igjen det siste stykket. Vel om bord la hun seg plask på gulvet, og der lå hun pal, mens mannskapet tråket over og rundt henne hele flyturen. Da vi skulle heises ned – som siste mann, var det vanskelig å få ”kledd på” oss begge to. Tara fikk på seg utstyret, og så meg, deretter ble vi heftet sammen. Så stod vi i døråpningen klar til nedfiring. 3. Det var skummelt! Rett før vi skulle ut, lukket jeg øynene og lot det stå til. Der nede stod de 3 andre ekvipasjene og ventet på oss. Dette var jo kult! Deretter gikk det fort. Plutselig traff vi bakken, (jeg rett på rompa) og Tara var løs! DA kjente jeg ett stort sug i magen. Men han som hjalp oss bare gliste og lo, så jeg klarte ikke bli sur ;-) Tara hadde nok uansett ikke klart å komme seg løs i lufta. Tror jeg…… - Men etter å ha sett bildene Krissi tok, begynner jeg likevel å lure.....!



Disse bildene er hentet fra Krissi sin blogg/album, her finner dere også flere bilder.

Snart var vi frie fra alt utstyr, og det sammen med ”hjelperen vår” forsvant opp i lufta. Han hengende med hodet ned, viftende med armer og bein - til oss. Mannskapet vinket, før det heiste hverandre et stykke ned og til slutt forsvant ut av synet for oss.

Nå var det slutt på ”det gøye”. Nå var det virkelighet…. Vi ble enige med hverandre om å starte søket ut fra teiger og terreng, så satte vi i gang.

Tara startet bra. Hun jobbet med en gang langt og flott. Jeg skulle søke i den teigen vi ble satt ned, og rundt ett vann der. Siden startpunktet var det samme for 3 av oss, valgte jeg å gå helt nede ved vannet i stedet for å følge stien som de andre. Søket starter jo med en gang, og da kunne vi like godt begynne å jobbe oss rundt vannet. Vi trasket rundt, og jeg sendte Tara ut på søk. Dette gikk jo ganske bra. Til tider syntes jeg jo Tara gikk litt langt, men ok. Hun jobbet i alle fall. Så etter å ha vinket til herr og fru Finbak, satte Tara skikkelig av gårde. 4. Jeg ropte og fløytet og BRØLTE på henne – uten virkning. Skitt hva gjør jeg nå? Teigen vår var ikke avsøkt og Tara var på full fart inn i Krissi og Snuppa sin teig. Jeg ble stående lenge, men ingenting skjedde, så begynte jeg å gå mot og inn i teigen til Krissi. Etter en laaaang stund 20 – 30 minutter kom endelig Tara, og da kom hun med melding! Jeg prøvde å få kontakt med Krissi – og hun prøvde å svare meg, men radioforbindelsen var dårlig, og jeg fikk bare med meg bruddstykker. Jeg valgte å følge Tara ett stykke inn i teigen, men da hun virket litt difus, brøyt jeg og tolket Krissi til at det var henne Tara hadde meldt på. Dumt av meg. Jeg måtte jobbe masse for å få Tara med meg videre i vår egen teig. Hun ville bare tilbake i Krissi sin teig!

Langt om lenge ble vi ferdige med vår egen teig – uten funn. Men jeg følte at teigen nå var bra gjennomsøkt. Det var god vind, og Tara jobbet godt. Akkurat i det jeg anså oss som ferdige fikk jeg beskjed fra KO om å bistå John i hans teig, når vi var ferdige. Ok. Jeg ga beskjed om at jeg gikk inn i hans teig, og derfra så samarbeidet John og jeg bra – syntes jeg. Tara avsøkte området rundt det vannet der en savne var sett, veldig bra. Hun var nå styrbar, og gikk greit ut og opp i terrenget. Etter å ha avsøkt hele nord, vest og sør enden av vannet, gikk vi løs på østsiden. Tara tok en tur opp til John og Odin som gikk oppå fjelltoppene, mens vi søkte nede langs vannet. Her var det ganske ufremkommelig noen steder med ur, og masse løse steiner. Plutelig kom Tara med melding. Jeg satte på påvisningslina og hang på gjennom steiner, busker og kratt. Joda. Her gjorde vi funn av en savnet mamma med baby. Mammaen var nedkjølt og babyen kunne ikke reddes. Jeg fikk henne til å kle på seg (selv om hun ville kle av seg), fant frem jervenduken, varm drikke og sjokolade, før jeg ringte KO på mobilen, siden radioen var ute av drift i dette området.

Så fikk jeg kalt opp John og fikk han ned til oss. Dessverre….. På veien ned fikk han en kvist i øyet, og det gjorde nok vanvittig vondt :-( Sur avslutning på en så bra dag!

Sporloggen min.

5. og 6. Deretter gikk vi samlet inn til KO, etter å ha tatt ned teltet og ryddet etter ”de savnede”. John var til tider hinsides av smerte, og jeg hadde så vondt av han.

7. Så var det debrefing med tilbakemeldinger. Mye skrøyt og litt påpekk ;-)

En utrolig flott øvelse som jeg lærte masse av:

1. Vær alltid beredt…..

2. Ha tilgang på alle kart.

3. Stol på at andre kan sin jobb….

4. Stol fortsatt på hunden! Selv når du tror den tar feil….

5. Ha med øyebadevann i førstehjelpsveska

6. Ha med smertestillende i førstehjelpsveska

7. Husk å avslutt alle samtaler med over, og starter du samtalen - så skal du også avslutte den.

Jeg må si at jeg er ganske fornøyd med meg selv i dag, - bortsett fra at jeg bommet på oppfølgingen av Tara den ene gangen. Det var knallsurt! Tenkte på det hele veien hjem – at jeg snøyt henne for en figurant. Ingen god følelse :-(

Likevel lærerikt. Jeg lærte jo enda mer om hunden min! Hun kan og vil jobbe. Hvis jeg bare hadde stolt mer på henne så hadde dette vært en tilnærmet perfekt dag. Hadde jeg skjønt signalene hennes, så viste hun meg jo egentlig at det var ”noe” her. Kjempesurt at jeg ikke valgte å følge det opp.

Det jeg er fornøyd med, er at de tidligere øvelsene vi har hatt har gitt resultater. Jeg hadde med det meste som trengtes i ”beredskapssekken”. Noen finjusteringer gjenstår, men det kommer ;-) Som eneste ekvipasje hadde jeg med merkebånd. Den erfaringen fikk jeg jo på forrige øvelse;-) Jep. Øvelse gjør mester :-D

Tusen takk til dere alle sammen. Figurantene: Aud, Kaare, Ritva, Bjørn, Dagmar og ”baby” foruten Lensmann Sylvelin, Reporter Kristin U, Freelanser Tone og sist men ikke minst Prosjektleder John!

Tusen, tusen takk!!

12 kommentarer:

Anonym sa...

Ja, det var bare helt supert! Tenk at du tenkte på belønning til meg! Du er så grei! Men jeg var altfor gira, og hadde plenty nok kick i kroppen. :-)
Tusen takk for lån av halsbuffen og merkebånd! Du hadde ALT som skal til i beredskapsekken! :-)

Anonym sa...

Det ser skummelt ut, ja. Men jeg forstørret bildene, og det ser ut som selen er på henne da dere var på vei ned (du ser det orange rundt henne):
http://snuppa.krissi.net/ghita_tara_heli1.jpg http://snuppa.krissi.net/ghita_tara_heli2.jpg

Ghita sa...

:-D Selv takk Krissi - for jakka!!

Og for at du beroliger meg mht Tara. Men jeg må nok innrømme at jeg kommer til å sjekke hunden selv også neste gang. - Tror jeg har overtatt marerittet ditt.....

Tone sa...

Flott jobba Ghita!
Du er også flink til å trene praktisk og har etterhvert vært med på mange øvelser. Det er det eneste man lærer av :-)

Du får jobbe videre med innkalling når Tara er på sporet. Det kan jo være at du vet at det sporet hun tar ut på ikke skal følges, da det er røde kors mannskap som har gått der.... Tara vet jo ikke om det er rett spor, så her må det samarbeides!

Så litt skummelt ut ja, men har ennå aldri hørt om hunder som har kommet seg ut av selen, den er ganske "idiotsikker"...
Syntes faktisk det så mer skummelt ut på bildet av Umi og Kai Erik, der Umi tydelig har hodet der beina skulle vært...

Anonym sa...

Det håper jeg virkelig ikke! Men det er nok greitt å dobbeltsjekke selen neste gang. Vi fikk de jo på utenfor og jeg så at hun hadde alle beina fint i hullene på selen. Men inne i helikopteret var det kanskje litt mer "kav" med å få alt på plass?
Antakelig har selen glidd nedover kroppen når Tara fikk beina på bakken og dermed kunne hun gå ut av den da dere kom ned. Tror du ikke?

Ghita sa...

Takk Tone.

Ja, jeg gir ikke opp innkallingen enda ;-)

Det ser unektelig skummelt ut med Umi også, men jeg ble helt satt ut da Tara var løs i det vi traff bakken. Tror nok likevel du har rett. Det sa jo mannskapet også, og dette har ikke avskremt meg fra å prøve igjen ;-)

Anonym sa...

Enig. Se her: http://snuppa.krissi.net/kai-erik_umi_heli.jpg. Men han er i selen, men jeg tror kanskje den er på feil vei??

Ghita sa...

Ja, Krissi. Og Tara er en "åme" som det ikke er så lett å holde styr på ;-)Du har sikkert rett, og jeg skal ikke legge så mye mer i det, men det er ganske greit å "skrive fra seg" slik at man blir ferdig med det ;-)

Kristin M sa...

Høres ut som det ble en kjekk øvelse for dere alle. Håper det går bra med øyet til John. Men, Ghita er ikke du litt lenge oppe nå !
Kristin

Kari Anne sa...

Huff, da jeg leste dette her fikk jeg helt vondt i magen. Jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan følelsen må ha vært for deg. Huttetu..

Bortsett fra det, ser dagen ut til å ha vært helt topp! :-)

Anonym sa...

Selen var festet feil vei på Umi, noe som gjorde at han hang med hodet nedover... Jeg fikk tatt tak i halsbåndet hans og fikk han opp etterhvert...det ble litt småkaotisk for han hang også med hodet ned mellom bena mine til og begynne med. Festepunktene på selen er nok montert slik at selen må tas på riktig vei for at hundens tyngdepunkt skal bli rett i lufta. Greit å huske på til neste gang :-) Det gikk jo bra - følte ikke på noe tidspunkt at dette var farlig. Det ser nok skumlere ut enn det var (håper jeg... :-) )

Tone sa...

Tydeligvis at helikoptermannskapet også trenger trening i å "behandle" hunder... Ikke så ofte man blir firet opp og/eller ned og dermed får de heller ikke trent så ofte på dette.

På de leteaksjonene der jeg har vært i helikopter, har det ikke vært nødvendig. Helikopteret har alltid funnet en plass å lande... men man vet jo aldri :-)