mandag 23. mars 2009

På veien igjen……

Siden Eivind og Maia hadde hatt videregående agilitykurs hele helgen og skulle gå på respitt om ettermidagen, skulle jeg kjøre hundene bort til dem på Åsen. Hvis ikke måtte hundene ha sittet i bilen hele dagen, og det er litt dumt når det ikke er nødvendig.

Det var også planlagt på forhånd, sånn at jeg skulle tvinges til å sette meg inn i en bil igjen….

Det var en tøff opplevelse, men jeg klarte det ;-)

Først sjekket jeg at burene satt skikkelig fast, så tok jeg ut alle større ting som var løse, før jeg endelig satte meg inn i bilen.

Det gikk ganske bra…., men jeg var kvalmen hele tiden. Ikke var det noe kjekt å kjøre den store bilen heller, for da skal veldig mange prøve å komme før deg, i kryss, rundkjørsler og lignende. Første gang det skjedde i går var bare 300 meter hjemmefra :-(

Derfor må jeg være enda mer obs enn ellers når jeg kjører den store bilen. Det er så alt for mange som skal hive seg inn foran meg. Tror ikke folk tenker på at en så stor bil har lengre stoppetid enn en liten bil, de aner nok ikke hvor nær de er å kollidere mange ganger.

Det er fryktelig frustrerende og irriterende at folk oppfører seg sånn, så treig er ikke denne bilen selv om den er stor, at folk er nødt til å sette livet sitt på spill. Jo, det er det de gjør. Hvis jeg hadde vært uoppmerksom en bitte liten stund så hadde jeg enda en gang kræsjet - 3 ganger bare i går! På en søndag, nesten uten biler! Og det bare fordi folk som kommer fra høyre for meg (men som har vikeplikt!), skal hive seg inn foran meg i siste liten, bare fordi det er en stor bil jeg kjører. Eivind opplevde det samme på vei hjem fra Åsen i går kveld. En bil heiv seg forran han – og den kom til og med fra en vei med full stopp skilt!!! Kan ikke folk være litt mer forsiktige med livet sitt!? Eivind både tutet og blinket med lysene, han ble ganske forbanna. Det er vårt liv også ”de leker” med!

Nå skal det også sies at jeg er ekstra følsom akkuratt nå, men dette er ikke noe nytt, jeg har bare ikke gitt så tydelig uttrykk for det før.

I dag var jeg ute i trafikken igjen. Jeg må innrømme at jeg ikke kjørte igjennom Storhaugtunnelen, men valgte å kjøre over Storhaug i stedet. Hadde ikke mage til å kjøre igjennom tunellen midt i rusjen i morges. Det gikk bra, men jeg var dassblaut av svette da jeg kom frem til fyseoterapeuten, og har vært kvalm hele resten av dagen. Jo det er en påkjenning å kjøre kjenner jeg, men jeg gir meg ikke. Jeg skal få tilbake tryggheten min igjen.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Du er knalltøff, Ghita. Og jeg er enig med deg, det er viktig at du gjør dette for å få igjen tryggheten. Opplevelsen vil sikkert alltid være med deg, men du vil forhåpentligvis klare å kjøre bil igjen uten å bli kvalm.
Enig med deg ang. oppførsel i trafikken. Jeg er ofte helt satt ut av hvordan enkelte velger å kjøre. Tror de fleste ikke tenker på at noe galt kan skje (og at "det skjer ikke meg"). Og for hver gang det går godt når de tar sjanser, jo oftere blir de tatt. Dessverre. Vi trenger mer overvåkning i trafikken på slik kjøring, enn all denne radar/laser kontrollen de holder på med på fine oversiktlige veier!!

Ghita sa...

Det vet jeg ikke om jeg er, men jeg vet hvor mye av livet mitt som blir ødelagt om jeg ikke kommer meg ut på veien igjen.
Jeg er vel også av den typen som liker å "ta tyren ved hornene" og bli ferdig med ting - fortest mulig, når de er ubehagelige. Utsettelse fører bare til enda mer ubehag - er min erfaring.
Ja, skulle som du ønske at "trafikkpolitiet" hadde prioritert litt anderledes. De kunne for eksempel ha tjent seg rike bare på å "ta" bilister som kjører over sperrelinjen borti Haugesundsgata, for å ta ett eksempel.....

Kari Anne sa...

For mange mange år siden var jeg med på å velte med bil. Det gikk godt med alle, og det verste som skjedde var at jeg fikk et skrubbsår i pannen. Mor kjørte bilen på jobb noen timer senere, for siden det var vinter og masse snø den dagen fikk ikke bilen noen skader.

Jeg kjørte jo ikke selv, men syns det var ekkelt å passere det stedet i mange år etterpå. Den dag i dag kjenner jeg fremdeles at det føles som om bilen velter når jeg tar litt kvasse svinger. Etter at jeg fikk Partneren har ikke den følelsen blitt noe bedre.

Jeg tror frykten din for Storhaugtunnelen vil sitte i en god stund, men den vil bli mindre og mindre, og til slutt være en vag følelse av ubehag bare.

Jo du ER knalltøff, Ghita, men det føles sikkert ikke slik for deg som kjenner på vondtene og frykten hver dag. Hvis du ikke hadde vært knalltøff, så hadde du ikke tvingt deg selv ut i bilen. Du hadde holdt deg hjemme.

Det går ikke på hvordan du føler deg, men på hvordan du velger å takle det som har skjedd. Og du takler det med mot.

Husk bare at uten frykt finnes ikke mot. :-)

Ghita sa...

;-D