onsdag 6. mai 2009

Konfirmasjon



Maia (Else Marie) ved Varden kirke.



Alle 10.00 konfirmantene samlet forran kirken.



På vei ut av kirken.

Da er siste mann i vår kjerne-familie blitt ”voksen”….. Rart! Vi feiret henne som seg hør og bør på konfirmasjonsdagen den 3 mai. Hun valgte selv å konfirmere seg – festen hadde hun fått uansett, men alle våre unger har villet konfirmere seg og det er helt ok - synes jeg. Grunnen til at de vil dette er nok litt tradisjon og litt trygghet ved det å ha et fast holdepunkt i den harde virkeligheten. Jeg kan vel ikke påstå at noen av oss er så veldig religiøse, men vi prøver alle å leve etter det å være ett godt medmenneske, noe jeg personlig mener er noe av det viktigste med hele religionen. Vi har også alle vår barnetro, og jeg nøler ikke med å ta kontakt med høyere makter når jeg føler behov for det – det har jeg alltid gjort, på godt og vondt.

Her er de fire herlige ungene våre; Bak Einar og Even, forran Veronica og Else Marie.

Det går rykter om at man bare konfirmerer seg for penger og gaver. Det har jeg faktisk ikke så stor tro på. Mange ungdommer har tenkt igjennom hva det vil si å konfirmere seg, og de står for valgene sine. Jeg kan ta Maia som eksempel. Hun fikk tilbud av en onkel som kom langveis fra, om å få en ganske stor pengesum mot at han ikke kom i konfirmasjonen hennes. Da svarte hun spontant at hun heller vil unnvære pengene men at han kom. Det sier vel litt om henne som menneske? Maia hadde heller ingen store ønsker til konfirmasjonen. Hun ble glad for alt hun fikk, og hun ønsket seg ikke penger spesielt - som det sies at mange gjør. Maia fikk to flotte taler, som sa mye om hvilket godt menneske hun er. All oppmerksomheten fra venner, naboer, kjente og familie viser også hvor avholdt den lille (store) jenta vår er. Det varmet våre hjerter helt utrolig. Jeg må også tilstå at jeg ikke visste at hun var så avholdt som hun tydeligvis er, noe som faktisk rørte meg til tårer.

Vår siste konfirmant.

Jo, jeg har endelig fått øyene opp for den flotte ungdommen vi har i huset. Hun er ikke bare barnet vårt, hun er faktisk ett helt aldeles nydelig menneske – og da mener jeg ikke utseendemessig!

Jeg håper alle andre foreldre med konfirmanter også har fått oppleve denne følelsen. Det er stort!

Maia med sine to kjempe gode hundeveninner; Maren Elise og Kine.

Maia med sine aller beste veninner. Reserve søster Maren (nabo og nesten oppvokste sammen), Maren Elise og Kine. Alle 3 noen herlige ungdommer!

Jeg ser at til tross for motgang og smeller (som jo hører livet til) så har denne ungdommen vår mot, selvsikkerhet, selvtillit og selvbilde så det holder. Hun sang sammen med en annen konfirmant på selve konfirmasjonsavslutningen for alle de andre konfirmantene og deres familier, og hun stod opp på konfirmasjonsdagen og sang sammen med veninnene sine under selve konfirmasjonen. Tøft gjort synes jeg.

Her synger Maia helt alene for gjestene sine, mens Maren spiler piano - jeg satt med gråten i halsen......

Maren Elise og Maia synger "Tirna Noir" sammen - det var nydelig å høre på!

Her er det oppvarming på gang, jentene synger og hygger seg - til glede for oss alle.

Takk lille Maia (Else Marie) for at du har skinnt og lyst opp tilværelsen vår i de 15 årene som har gått, og masse masse lykke til videre i livet. Du er som alle sier om deg, en liten solstråle som skinner for alle du møter. Du varmer og smelter hjerter, du sprer glede og lys rundt deg. Du er bare helt utrolig!

Dette bildet fra Solsikken barnehage, lyger aldeles ikke. Vår lille solstråle elsket gult ;-)

Flere bilder fra konfirmasjonen

2 kommentarer:

Kristin M sa...

Du må ikke skrive slik at jeg får tårer i øynene når jeg leser. Når Nokka holdt tale så var det mange som fikk tårer i øynene, for det er slik vi alle kjenner Maia. En positiv jente som vil alle det godt. Vi er så glad i deg,Maia og takk for at vi fikk være med å feire dagen din.
Klem fra Kristin og Rune

Tyewed sa...

Takk Kristin.
Denne konfirmasjonen var så anderledes enn de 3 andre sine. De har også fått flotte taler, men det var noe helt spesielt med Maias. Kanskje fordi hun er yngst - eller at jeg er blitt eldre.... Kanskje fordi det var Veronica som talte til søsteren sin, og at jeg ser det gode samholdet mellom dem - til tross for aldersforskjellen. Jeg vet ikke. Jeg synes bare Maia har fått så mye mer oppmerksomhet fra mennesker også utenfor familien, noe som varmer utrolig mye. Jeg har ikke helt villet innse hvor flotte unger vi har, men tilbakemeldinger fra andre opp gjennom årene har nok likevel satt sine spor ;-)Først nå har jeg vel åpnet hjertet og tatt imot alt det positive, det er stort.

Maia sender en stooor klem tilbake!