tirsdag 3. november 2009

Dønn ærlig - om nedturen

(Skrevet søndag kveld, og bearbeidet litt mandag…)

Lørdag var jeg enda en gang oppe til orienteringsprøve – men også denne gangen med håpløst resultat.

Jeg hadde ikke trengt å skrive noe om det, men jeg vet jo at mange følger med, og lurer…. Derfor er det bedre at folk får den riktige versjonen enn at de skal ”spekulere” i hva som er skjedd. Så her skriver jeg rett ut min opplevelse av tingene – selv om det er meg selv jeg nå ”henger ut”.

- Og kanskje noen kan lære av mine feil, sånn at andre slipper å gjennomgå det samme som meg. For det unner jeg ingen!

Tror aldri jeg har vært så nervøs før en prøve - noen gang! - Så da Paul spurde meg hva hvilepulsen min var ca 10 minutter før start, svarte jeg 210…… - jeg visste at dette var ”bære eller briste”denne gangen – dessverre ble det briste……

Jeg har jo forsøkt å bli bedre. Jeg har lagt ned mye tid i orienteringen – særlig den siste tiden, og trodde også jeg hadde blitt ganske mye flinkere nå – men der tok jeg skammelig feil……

Når det gjelder det fysiske blir jeg nok aldri av de sprekeste, og jeg skal nå innrømme at jeg stilte til prøven med handikapp…. (sa til Krissi at kroppen var ok da hun spurde meg, men jeg sa det fordi jeg ikke ville ha noe fokus på at jeg ikke er frisk) Jeg hadde slitt i noen dager i forveien med bekkenet, særlig høyre side, men det ”glemte” jeg mens jeg gikk. Dette er noe som ”kommer og går”, men som regel får jeg et slags forvarsel, slik at jeg er forberedt. Følte meg likevel såpass i form at jeg tok sjangsen på å gå opp til prøven (- hadde ikke noe å tape likevel). Noe av det siste jeg sa til Krissi var at jeg egentlig ikke er redd for selve orienteringen, men at jeg er mer bekymret for det fysiske. – Så feil kan man altså ta……

Tone hadde lagt opp en flott, nydelig rute til meg på Tjørn (det jeg fikk gått/sett av den, var i alle fall veldig bra!) - og likevel klarte jeg å gå så totalt feil. Grunnen må være at jeg gikk på kompasskurs, men at jeg klarte å gå litt ut av kurs, da jeg skulle gå rundt en fjellknaus. Dermed klarte jeg ikke å finne tilbake (ja jeg prøvde…..), men jeg hadde nok gått for langt på feil kurs (har aldri vært i område før heller) – og helt ærlig, så er et vann et vann og et fjell et fjell - når alt ser temmelig likt ut…..

Hadde jeg bare brukt litt mer tid og lest kartet litt bedre - før start, så hadde jeg nok valgt en annen, om enn noe lengre vei. Her var det en sti nesten halve veien, og ikke så mange ”opp og ned bratte fjellsider”. Tone påpekte det, og jeg ser det nå etterpå. Jeg kunne ha gått langsmed en fjellside og sluppet opp og ned turene…. I stedet ”besteg” jeg 3 ganske høye fjell (og tilsvarende daler) på turen. Før jeg begynte å forstå at jeg var ”ute og kjøre”. Jeg skylder på ”nervene” – men det blir feil, man skal/må kunne takle dette med veivalg - også under press. Jeg synes egentlig jeg har vært ganske flink til å tenke på veivalg når jeg ellers har vært ute og gått, men altså ikke nå når det gjaldt….

Uansett så - etter ha prøvd å finne noen holdepunkter - og prøvd å finne igjen kursen, måtte jeg bite i det sure eple å gi opp. Så på klokka, og oppdaget at jeg kunne ha en bitte liten sjangse enda – om jeg var heldig og fant posten….så da lette jeg litt til….. det ble derfor til at jeg gikk litt frem og tilbake – nå i et desperat forsøk på å ”snuble” over posten…. Det ga ingen resultater, jeg hadde allerede kommet alt for langt vekk – og ut av kurs… (dette oppdaget jeg først da jeg ble funnet).

Da jeg så at jeg ikke ville klare det tidsmessig lengre – uansett om jeg fant posten eller ikke, begynte jeg å tenke…. Så på kartet at jeg kunne gå ganske langt innover vidda - hvis jeg valgte feil vei…., prøvde å tenke hvordan jeg skulle komme meg tilbake til bilen, men oppdaget at jeg hadde glemt å sjekke kompasskursen fra bilen :-0 Noe så flaut!!!! Det er jo første bud!! Dermed ble jeg gående og virre rundt, og da fant jeg ut at det var best å gi beskjed til Tone om det, for å høre om hun kunne veilede meg sånn at jeg kom meg ”hjem” igjen. Siden jeg var ”ute av kurs” så kunne jeg jo ikke bare snu å gå tilbake heller…..

Det var Paul som tok Tones telefon. Jeg svelget hardt, og sa hva som hadde skjedd. Fikk så beskjed om å være der jeg var, så skulle de finne meg. Paul spurde om jeg hadde ulltøy med – og det hadde jeg. Jeg hadde valgt å pakke sekken (de 5 obligatoriske kiloene + mat og vann) med ”ting jeg kunne få bruk for” i stedet for ”tulleting”. Gjett om jeg var sjeleglad for det nå?

Det endte med at Aud, Kaare, Krissi og John måtte ut og lete etter meg, med Paul og Tone i spissen. Tone og Isi forsøkte seg på sporoppsøk etter oss, noe de klarte. De gikk spor etter meg mesteparten av veien. Jeg hadde mobilkontakt med Paul hele tiden, heldigvis! Jeg ble ”kommandert” til ”å gjøre forskjellige ting”: som å gå opp på nærmeste topp, henge opp signalflagg, blåse i fløyta (som jeg ikke hadde med meg…. – så da ble det Tara som måtte halse med 10 minutters mellomrom) – se etter holdepunkter (som det ikke var noen av, der jeg stod) og lignende.

En stund søkte jeg ly ved en stor stein. Her satte jeg meg inni Jervenduken og slappet av litt, mens Tara vimset rundt. Fikk i meg litt ”pyton” sjokolade og en banan. Hadde ikke med meg annen mat, siden jeg ikke spiser når jeg går på sånne turer.

Tara og jeg satt nærmest på ”lyttepost” og jeg fulgte med på Taras bevegelser og uttrykk. Etter en stund ville Paul at jeg gikk høyere i terrenget – men det var kaldt….! Det både blåste, regnet og sluddet mens jeg stod der. Det blåste faktisk så mye at jeg ikke fikk festet signalflagget – greinene jeg festet det i blåste over ende under vekta/vinden. Jeg klarte nesten ikke stå oppreist selv i vinden – på toppene. Og sludden pisket meg i ansiktet. En lang stund stod jeg bare på en topp med signalflagget festet til staven som jeg hadde med meg. Da var jeg ikke særlig høy i hatten…..

Enda en gang ba Paul meg om å gå til en av de høyeste toppene i området - for å se etter ”noe menneske-skapt”, og nå klarte jeg å komme meg opp på en topp sånn at jeg så noe dyrka mark – det var i alle fall noe…, så gikk jeg på egenhånd videre til en enda høyere topp, og da klarte jeg å se Bjerkreimsenderen også. Nå hadde ”redningsmannskapene” noe å forholde seg til, og jeg fikk beskjed om hvilken kurs jeg kunne begynne å bevege meg mot. (Paul dobbelsjekket med meg flere ganger for være sikker, før jeg fikk denne beskjeden).

Det var jammen bra at jeg gikk der Paul sa, for ellers tror jeg ikke Tone hadde funnet meg. I alle fall ikke så fort – nå var de nemlig ikke lengre på spor. (Jeg hadde tråkket mye frem og tilbake i terrenget her). Jeg var i helt feil retning i forhold til der hun kom - da jeg så Bjerkreimsenderen. Heldigvis hadde jeg beveget meg et godt stykke i riktig retning før hun dukket opp. Det var fløyta til Tone jeg hørte først – og hun trodde hun hadde hørt Tara bjeffe. Så så vi dem og da ville ikke Tara bjeffe mer. Jeg lot henne i stedet løpe bort til Tone og Isi. Da Isi kom til meg, ga jeg henne de kjedelige godbitene jeg hadde i lomma – men de funket visst ;-)

Hele veien var Tone og Paul veldig proffe når de snakket med meg. – Rart (og trist) å være i ”feil ende” av en slags aksjon… - på ordentlig…… Jeg har jo ”truet” med å gå meg bort før, men at det skulle skje på denne måten hadde jeg ikke trodd. Jeg forstår i alle fall veldig godt hvorfor man må kunne kart, kompass og terreng skikkelig før man kan bli hundefører i NRH – DET har jeg lært.

Nå vet jeg også litt om hvordan det føles å gå seg bort – og det å bli funnet…… (men jeg kunne veldig godt ha vært det foruten….)

Da Tone og Isi fant meg var jeg kjempeglad, og det var godt å få en varm klem fra henne – jeg trengte det virkelig da, men var så flau at jeg ikke selv klarte å ta initiativet. Så skulle vi gå tilbake til de andre. De stod og ventet på oss da det ble klart at Tone hadde funnet meg, men før vi kom helt frem til gruppen hadde Paul bedt de andre om å gå hjem (dette har jeg fått vite i ettertid). Jeg synes det var veldig ok gjort. Det hadde vært knalltøft å møte alle sammen der og da, det må jeg bare innrømme. Så spurde Paul meg om jeg var i form til å komme meg ned til bilene selv, og det svarte jeg ja til - men det holdt hardt. Det var så vidt bekkenet mitt klarte den siste dalen ned og opp – da sleit jeg virkelig. (Og det var jo det jeg opprinnelig hadde vært nervøs for – faktisk ikke orienteringen!)

Jeg tror jeg klarte å holde maska overfor Paul og Tone sånn noenlunde til jeg var alene i bilen min, men da ”trøstemeldingene” begynte å komme inn på mobilen, kom også tårene og sorgen over å ha misslykktes så totalt.

Tone var veldig flink. Hun trøstet ikke (det hadde jeg nok ikke taklet der og da….) og var heller ikke på noen måte ”belærende” jeg tror hun forstod hvor lei meg jeg var. Hun var bare helt utrolig, menneskelig og forståelsesfull og sa ”dette var synd Ghita”. Så snakket hun om litt av hvert og ga meg både plass og tid. Veldig profft gjort! TUSEN, TUSEN TAKK!!!

Jeg kan ikke få takket nok for det mange av treningskompisene mine gjorde for meg i går. Jeg var ikke ett øyeblikk redd! Jeg kjenner dere alle så godt at jeg stolte 100% på at dere kom til å finne meg – før eller siden. Likevel var det faktisk på hengende håret at det ikke ble en reell aksjon – dvs at helikoptere og andre letemanskaper også måtte i gang, for tiden går fort og mørket kommer enda fortere… vi kom akkuratt frem til bilene da det ble bekmørkt. FLAKS!!!

Takk også for all støtten etterpå. Jeg har det vondt nå, både fysisk og psykisk - men jeg overlever.

7 kommentarer:

Krissi sa...

Sterkt innlegg, Ghita. Du e beundringsverdig sterk og ærlig, og det vil hjelpe dæ videre. Æ veit du kjæm dæ videre! Stor klæm!

Kristin M sa...

Du er gode, forstår at det var en tøff opplevelse. Jeg skulle så gjerne vært der på lørdag. Stor klem til en veldig god venn

Kari Anne sa...

Jeg er nesten målløs, Ghita. For den styrken og klokheten du viser ved å dele denne vonde opplevelsen med alle som leser bloggen din er bare helt utrolig!

Du imponerer stadig, og jeg er virkelig ikke i tvil om at du kommer til å nå målet ditt.

Klem til deg!

Trofast sa...

Inspirerende og imponerende å lese innlegget ditt. Du er ærlig om dine svakheter og ditt "nederlag" - det er inspirerende når me kjenne på våre egne svakheter og nedturer.

masse klemmer!

John sa...

Det var virkelig et rått og ærlig innlegg Ghita, og det står det virkelig respekt av! Jeg er heller ikke et sekund i tvil om at du, med den enorme stå-på-viljen din kommer deg videre raskt, og du kommer til å nå målet ditt her, det er jeg sikker på! Stå på! (og så har du fremdeles både et og to o-opplegg som venter på deg når du er klar for dem.) Kjempeklem!!! :)

Tyewed sa...

Takk!

Klemmene og alle oppmuntringene tar jeg i mot med stor, men ydmyk takknemmelighet.

O - oppleggene også! ;-)

Aud sa...

Det var en tøff opplevelse du fikk på lørdag, Ghita. Det er en skikkelig trøkk i trynet, men kjenner vi deg rett så gir du deg ikke. Stå på. Klem fra Aud og Kaare.