torsdag 18. november 2010

Jeg burde holdt meg hjemme.....

Etter en dag der jeg bare prøvde å samle krefter til nye strabiaser dro jeg på trening. Lag 1 hadde fått tildelt Sviland denne onsdagen. Instinktet mitt hadde hele dagen sagt at jeg burde holde meg hjemme, men fornuften og hjerte sa trening....
I det jeg skal dra, ringer Eivind (han var på vei til dyrlegen med Dewey for å få ormekur og stempel i passet – siden han reiser til Danmark nå). «Kaos på motorveien, kjør en annen vei» får jeg beskjed om. Ok. Da begynte jeg å få dårlig tid. Heiv Ficus, «utstyr» og meg i bilen og satte avgårde. Jeg kjørte «gamleveien» over Lura, Sandnes, Hana og bakveien til Sviland. Kom frem 18.05 Huh!

Fra lag 1 var det bare Morten som var kommet, men John, Ola og Trond var der, fra andre lag. Jeg ble noe forvirret, men var visst på riktig plass.... Så mens skravla gikk, dukket Paul også opp. Dermed ble det til at «valpelaget» (lag 1) trente for seg, og resten for seg.

Først ut var Packy og i det jeg skal belønne han, hopper han opp og smeller hodet i nesa mi så det knaser.... - jeg ser stjerner og soler.... Det var egentlig ikke såååå vondt, men jeg likte ikke knaselyden..... Jeg belønnet så godt jeg kunne – i ørske.... Da jeg kom til meg selv igjen fortsatte vi bare treningen. Lykta mi (som virket godt da jeg dro hjemmefra) virket ikke nå, så jeg fikk låne en av Morten. Den virket ikke så veldig bra, men var bedre en ingenting. Resultatet var at jeg gikk «på tryne» i ett sett :( Med andre ord så skamslo jeg meg på denne treniga. Jeg har vondt i begge anklene, nakken og høyre skulder. Har blåmerker på begge knær, lår, hånd og rompe – har dundrende hodepine (noe jeg ellers aldri har) - og nesa verker.... (fikk ikke på meg brillene i dag, så selv om jeg ikke selv synes jeg ser noe, så er nesa nok noe hevet...) Dette var alså en trening der jeg burde holdt meg hjemme. Hvorfor fulgte jeg ikke bare instinktet!

Når det gjelder Ficus så gikk treningen bra. Hun slo på venstre side i det vi går inn i skogen, men jeg var overbevist om at Paul lå på høyre side. Så fikk vi lyd – den klarte hverken Morten eller jeg å lokalisere og vi trakk alt for langt frem før jeg sendte Ficus. Det første slaget ble derfor et slags blindsalg. Hun jobbet langt og lenge. Jeg kaldte til slutt inn, og hun kom i god fart, men så da hun var nesten inne hos meg, bråsnur hun og setter ut i skogen igjen. Etter enda et langt og fint slag roper jeg henne igjen inn, og nå er det så vidt jeg klarer å stoppe henne fra å dure rett ut på motsatt side. Jeg får henne inntil meg og får stilt henne riktig opp før ny lyd (nå fra Morten – som jeg visste hvor var), hvorpå hun fyker ut til figurant. Så ber jeg Paul trekke frem, og hva ser jeg...? Joda han lå der Ficus slo på vei inn i løypa. Er jeg duste eller....??? Nå må jeg visst bare ta meg sammen og stole på hunden. Ficus er så lik Tara i Nrh - sammenheng at jeg nesten får vondt i magen!!! Men det er jo bra da! For da har jeg i alle fall fått en god hund :D
Etter funn på Morten, ble det endelig funn på Paul også. Så fikk Ficus 3 funn til. Det siste på Paul var gjennom myra. Den plasket hun seg gjennom og kom dyvåt til figurant ;) Siste på Morten sleit hun med, men hun gikk laaaangt og jobbet kjempebra. Jeg er veldig fornøyd med trultemor i denne økta :D
Ficus viste ikke noen tegn på trøtthet da jeg ga meg, men jeg vil ikke strekke noe i mørket, det får vi heller gjøre i dagslys – og nå er det kanskje på tide....?

På vei hjem var Storhaugtunnellen stengt. Jeg satt og tenkte på hvor jeg skulle kjøre da en ambulanse kom mot meg på Strømsbrua, med blålys og fulle sirener. Jeg kom akkuratt rundt rundkjøringa og inn på brua. Ambulansen kom kjørende i motsatt kjøreretning, der det var lang kø av biler – den kom derfor ikke frem. Jeg var alene i min. Derfor heiv jeg bilen opp på fortauet slik at ambulansen kunne komme frem i min kjørebane – noe den også gjorde. Det som forundrer meg er at jeg klarte å reagere så fort og i brøkdeler av sekunder orientere meg og finne ut hva jeg skulle gjøre samt å gjøre tanke til handling. Rart! Jeg trodde faktisk ikke jeg var så kjapp i vendingen, men jeg vet jo at jeg egentlig er det i krisesituasjoner – og når jeg må.... ;) Så kanskje var det en mening med at jeg dro på trening denne dagen likevel.....???

4 kommentarer:

Gerd Marit sa...

Uff da - hørtes ut som du hadde en kveld som kunne vært bedre.

God bedring!

Isabelle sa...

Huff da Ghita:( Får trøste oss med at det er slike kvelder som gjør at vi setter pris på de gode kveldene:)

Maila og Leia sa...

Du er skikkelig uheldig noen ganger Ghita, hvordan går det med nesa nå ?

Jeg er så imponert over Ficus, hun er tross alt ikke så gammel men kjempeflink allered :o)

Ghita sa...

Det har gått bra med meg. Var nok bare en "liten" smell ;)

Ficus er virkelig noe for seg selv ja ;))

Sorry at jeg er litt treig med å svare....