tirsdag 11. januar 2011

Noen tanker etter å ha vært figurant på problemhundtrening.

Jeg har i dag – sammen med hundene mine (våre) igjen vært figurant for «problemhunder». Mens vi gikk, gjorde jeg meg noen tanker om hva det egentlig var jeg holdt på med. Dette fordi jeg hadde en knallflink hund i dag :) Dewey! Men også fordi jeg nylig skrev en kommentar i en blogg som har litt med dette å gjøre – og som faktisk ga meg selv noe å tenke på...
Jeg har fundert litt på at vi som på en eller annen måte har hatt trøbbel, problemer, ol. med en hund – ofte også får lignende problemer med neste hund. Hvorfor? Hva er det vi gjør som trigger dette – hvis vi altså gjør noe.... Mange ganger «kan» vi jo mye hund, men likevel skjer det gang på gang at man får et eller annet problem. Fokuserer vi for mye på ting?

Hvorfor har ikke de som er ukyndige på hund samme problemer? Det får jo ofte veldig bra hunder. Selvfølgelig gjelder det ikke alle, men mange. I alle fall hvis de i utgangspunkete har fått en normal hund. Bare ta oss selv. Det har alltid vært hund i familien vår, og jeg fikk min første hund som 7 åring. Ingen kan si jeg hadde greie på hund – men likevel fikk vi verdens snilleste, beste, lykkeligste og lydigste Cocker Spaniel – lille Lykke. Hun var en av «oss» - på godt og vondt, og hun ble behandlet som oss unger. Skulle vi ha vitamintabeletter – så skulle hun ha det, fikk vi is – så fikk hun det. Likevel hadde vi klare grenser. Både unger og hund visste hva som var lov og hva som ikke var lov. Vi hadde aldri noen som helst problemer med Lykke. Hun var med oss over alt.
Er det samfunnet som er skyld i at så mange har problemer med hundene sine, fordi mange hunder ikke får møte omgivelsene på naturlige primisser lengre? Jeg aner ikke, men jeg funderer....

For eksempel:
Jeg benektet selv lenge at jeg gjorde noe som kunne føre til at Dewey ble sur på andre hannhunder – han var jo så bra inntil han ble skadet av en hannhund, i 1 års alder. Jeg la derfor kun «skylden» på denne ene hendelsen. Dette er nok sant nok, men etter denne skaden, så ble jeg veldig «på hugget» i situasjoner der det kanskje kunne oppstå problemer. Dette gjorde jeg fordi jeg har hatt en hund før som ikke tålte synet av andre hanner – og som angrep dem. Redselen for å få en slik hund igjen gjorde at jeg jobbet mye for å trygge Dewey, og jeg lå alltid i forkant der jeg trodde en situasjon kunne oppstå. På denne måten så laget jeg meg nok et problem i stedet for å forhindre det – tror jeg nå. Dette begrunner jeg med at jeg ikke syntes Dewey ble noe bedre til tross for iherdig trening.
Så begynte Eivind å trene han i stedet for meg, og nå begynte tingene å løsne. Eivind sa også til meg flere ganger, «slapp av» det går bra. (Han har ikke opplevd Tex på sitt verste og har derfor ikke samme "traumer" som meg) Jeg mener ikke jeg viste tegn på å være anspent, men Eivind så det jo – og da må jo hunden også ha sett/merket det! De er jo mye mer vare på kroppsspråk enn oss mennesker.

Uansett. Jeg observerte dette, men likevel fortsatte tingene som før. Nå har vi ganske god kontroll på Dewey – dvs. han er ganske lydig, derfor tørr jeg ha han løs også der vi kan komme til å treffe på hannhunder. Det har gått bra. Det som likevel ikke alltid har gått like bra er møter i bånd. Da kan Dewey reagere. Jeg har ikke laget noe stort problem av det. Bare tenkt at sånn er det – fredig med det. Men som sagt, så har jeg tenkt litt nå – på det jeg selv sa (skrev) til andre.... Hvorfor er det forskjell på når Dewey er løs og nå han er i bånd?

I dag fikk jeg plutselig opp øynene enda mer. Etter å ha vært figurant først med Dewey, så med Tara. Ba Arne meg om å ta ut Dewey igjen. Han skulle gå rett imot en annen hannhund – en stor utrygg schæfer..... Hjelp! Tenkte jeg. Men så føyk det gjennom hodet mitt at nå fikk jeg jo faktisk en unik sjangse til å bevise at jeg i dag stoler på Dewey – slik jeg har påstått overfor andre..., også i slike settinger. Så vi gikk – og vi gikk.... Jeg hadde såååå lyst til å stramme inn lenken, men siden jeg hadde strikkbånd rundt livet, holdt jeg bare i linen slik at den hang slapp ned – for at vi ikke skulle snuble i den. Så «låste» jeg hånden min fast i lomma for at jeg ikke ubevisst skulle begynne å dra el.l. Nå kunne jeg ikke sende noen signaler til Dewey med båndet i alle fall. Et par ganger stoppet Dewey opp og snuste. Han så også ganske lenge på den andre hunden – uten å få noen tilbakemelding fra meg. Ikke med en gang, men etter hvert, og det gikk sååå bra! Det er nok sånn at hundene må utsettes for det de frykter/har problemer med, etter hvert som de takler å være i situasjonen – på samme måte som mennesker, hvis ikke så vil man aldri få noen fremgang.

Dewey hadde så mye kontakt med meg at Arne forsøkte å rope på han for at hundene skulle få blikkontakt (det var litt av vitsen for den andre hunden) Ikke ett eneste utfall fra Dewey sin side. Han gikk faktisk ganske avslappet med logrende hale!
Ja, jeg var stolt av gutten min i dag – og av meg selv, som tydligvis ikke trigget noen ting denne gangen. Endelig har jeg klart å «bevise» at det hjelper å slappe av:)

Noe annet som er vanlig for Dewey, er at hvis noen stopper opp for å snakke med meg – så bjeffer han mot vedkommende, men i dag gikk det også bra! Jeg så at Arne var klar for Deweys bjeffing da han kom bort til meg. Men jeg var helt rolig – visste jo at Arne ville takle det om han bjeffet. Så jeg belønnte som jeg hadde gjort hele veien, og Arne kom helt bort og snakket med meg – uten noe som helst bråk fra Dewey sin side. Det eneste som jeg gjore forskjellig fra det jeg vanligvis gjør er at jeg ikke var på «hugget» i det hele tatt. Jeg var derimot veldig avslappet – nesten likegyldig.

På grunn av både denne opplevelsen – og mange tidligere, lignende opplevelser, har jeg mer og mer tro på at det ikke bare er trenig som må til, hvis man har ett problem. Man må faktisk også våge å utsette seg selv og hunden for de vanskelige situasjonene. Selvfølgelig kan man ikke gjøre dette med en gang med en veldig utrygg hund, men etter noen treninger bør man nok tenke på det – særlig hvis man stagnerer i treningen.

Det er langt i fra sikkert at disse observasjonene mine er riktige, jeg har ikke forsket på det ;) Men jeg synes selv det er såpass interessant at jeg vil dele det med dere - kanskje dere har andre synspunkter på dette eller har opplevd noe lignenede?

2 kommentarer:

IKS sa...

Vi snakket om dette at det går an å fokusere for mye på ting her om dagen. Ta meg selv for eksempel, før jeg kom inn i hundemiljøet visste jeg ikke om problemer som å få hunden inn i bilen, hunder som bjeffer i bil/bur og andre "trivielle" problemer. Kjenner nesten at jeg bekymrer meg for at jeg vet for mye nå og kommer til å ha 1000vis av ting å tenke på den dagen det skulle komme en ny valp inn i bildet...

Kjenner nesten jeg blir litt sjalu på de som bare har hund for moro skyld og har en helt perfekt og lydig hund uten særlige problemer.

vi hadde også forresten Cocker spaniel da jeg var liten, Tine. Hun var også verdens snilleste og lydigste :)

Ghita sa...

Akkuratt det samme tenker og føler jeg Isabelle.
Det jeg prøver på er å fokusere på det som er bra (fremelske atferden), ignorere det som er mindre bra (lukke øynene en stund og se om det sklir over av seg selv, men likevel være litt obs på det - i bakhodet) og jobbe med det som jeg anser som et problem (Her jobber jeg slik at jeg får en jevn fremgang. Jeg jobber både med følelser, atferd og mønster - hos hund og eier).