onsdag 9. august 2017

Fra hjertet - om Iver

Som mange nå vet så er min kjære Iver dratt til hundehimmelen. Han var min hund fra han ble født. Han kom med rompa først (slik jeg selv gjorde...) så jeg måtte hjelpe han til verden. Han var en liten Ferdinan som studerte bier og blomster og tok livet med ro.

Han ble solgt for å være med på jakt og gjeting. Etter bare noen måneder i sitt nye hjem ble det problemer, han klarte ikke å henge med i den aktive hverdagen han skulle bli en del av.

Ca 3 måneder gammel ble han bitt av huggorm og var døden nær. Han segnet om etter 2 minutter, fikk motgift i løpet av 30 minutter og måtte holdes i ro i flere dager etterpå. Ett par måneders tid seinere satte han fast i en elv og etter det begynte han å halte. Han kom tilbake til oss da alternativet var avlivning.

Han var hos oss i noen måneder, fordi han skulle "trenes ned". Overdimensjonerte muskler og låsinger flere steder i kroppen ble oppdaget. Han hadde muskler som en veltrent 4 åring og skreik av smerte bare vi tok på han.
Massasje ble en del av livet hans. Mange ville overta han, men jeg var skeptisk pga at behandlingen måtte fortsette - og fordi han ikke skulle trene. Til slutt fant vi ett hjem til han og han ble omplassert - denne gangen bare på for.

I starten gikk det veldig bra. Den nye eieren og Iver trivdes godt sammen og jeg pustet lettet ut. Så plutselig oppstod det problemer. Eieren var nybegynner med hund, han bodde hos en familie som var redd for hund - og Iver begynte å vokte. Han tolererte ikke ungene i familien lengre - om noe har skjedd aner jeg ikke, men det kan virke sånn. Situasjonen ble snart uutholdelig og nok en gang fikk vi han tilbake.

Denne gangen var det en ung, aktiv rabiat som kom "hjem". Han var oppfarende, pågående og skulle ta alt som han mente var en fare - også kjøkkenmaskin, kaffetrakter og støvsuger. Han føyk ut og voktet alt i område rundt oss, og han var brutal. Gikk fysisk inn for å stoppe det han mente måtte stoppes. Vi ble helt satt ut i starten, men så tok jeg tak i problemet og jobbet - jobbet, jobbet og jobbet. Det ble etter hvert stor og synlig bedring, jeg fikk mer og mer kontroll og vi begynte så smått å trene sammen - hele tiden med oppfølging fra massør.

Da han var litt over 2 år fikk han diagnosen HD - D, noe vi ikke kunne merke på han. Han startet med agility - noe mange reagerte på, men Iver var en hund som elsket å bevege seg og som hoppet minst 120 cm stillestående mange ganger om dagen -  hver dag. Derfor trente vi agility, men som regel bare på mellomhøyde. Han reiv likevel sjeldent de få gangene han rakk å konkurrere. Det var også sjeldent vi trente på mønet, da det kunne være belastende for han.
I lydighet og Rallylydighet gjorde han det veldig bra og planen var å starte med konkurranser. Han var fabelaktig på spor og nesebruk, og vi var påmeldt til nosework-kurs, da jeg antok det var noe han kunne trives med og som ikke ville belaste kroppen hans hvis vi måtte slutte med andre ting.

I vår tok jeg MH på Iver. Det var mest for egen del, jeg ville vite hva jeg hadde å jobbe med. Og det dommerne sa stemmer veldig, MH-en var fin den, men som de sa: "Dette er ikke en hund som viker unna" - og det stemmer jo... Iver eksploderte fort og reagerte enda fortere.

Problemet med unger klarte jeg ikke å fjerne og han slapp ikke inn folk i huset uten å markere. Var besøkende derimot inne klatret han gjerne opp på fanget. Dette var også noe vi klarte å håndtere, men da han en dag føyk ut for å stoppe 1,5 åringen i underetasjen, var det nok. Samme dag ble en annen unge i familien bitt av en annen hund og jeg visste at jeg ikke kunne ta sjansen med Iver lengre. To ganger i sommer har han nemlig reagert på unger - og hadde han da vært løs, så hadde det ikke gått så bra er jeg redd.

Iver ble veldig lett trigget. Vi så ikke alltid hvorfor - faktisk var det sjeldent vi så hvorfor. Når det skjedde beit han bare vilt rundt seg uansett hva han traff - det skumle var at jeg ikke kunne stoppe han, for tok jeg tak i halsbåndet så markerte han. Selv om det bare var markering, var det så hardt at jeg fikk blåmerker. De andre hundene fikk også gjennomgå - særlig Myija. Dewey som er en ærlig hund på alle måter, satte Iver tydelig på plass nesten daglig med å holde han over nesen. Dette er noe jeg aldri har sett at Dewey (eller noen andre av våre hunder) har gjort før og jeg tok det derfor som ett signal på at noe ikke var riktig.

Jeg visste at Iver ikke ville få ett langt liv, men jeg håpet og trodde vi skulle få bukt med alle problemene hans. Nå viser det seg at smertene nok har vært flere og større en vi trodde, og det har nok vært med på å påvirke oppførselen hans. Den gode, glade gutten min måtte derfor få slippe. Jeg hadde et valg og jeg måtte ta det valget som var best for han og verst for meg.

Foto: Synnøve Matre

2 kommentarer:

Anette sa...

Varme tanker fra meg i Arendal, jeg har har vært igjenom noe tilsvarende med min første hund, Ask (en Hovawarth), så jeg vet hvor vondt og vanskelig denne avgjørelsen har vært for deg. Stor klem.

Ghita sa...

Takk Annette.
Det kommer til å gjøre vondt lenge, - og noen ganger angrer jeg.... til tross for at jeg innerst inne vet at valget var rett.