Noen av oss har gått og spøkt med at det å trene i NRH er en ekstremsport. Og i går fikk jeg enda ett bevis for at det faktisk er det.
Men først noen eksempler....
Er du ett meneske som ønsker litt skrekkblandet spenning, så gå spor: Du henger etter en laaang snor, dras avgårde i en alt for høy fart for deg som menneske. Du aner ikke hvor ferden går, men må bare henge på. Slipper du lina, så er hunden (sansynligvis) over alle hauger. Det går opp og ned, over stokk og stein, røtter og knauser, alt etter terrenget du går spor i. Du er like lykkelig hver gang du faktisk kommer hel frem. Og vil du ha enda større utfordringer er det bare å trene i mørket. Det er nemlig enda verre. For da ser du i tillegg nesten ingen ting..... Tror du meg ikke??? Bare prøv!!!
Er du heller den typen som liker fysisk kontakt og litt hardhent behandling så vær figurant i rundering: Man løper avgårde - helt panisk noen ganger for å komme før bikkja (Det er jo lov å tro at man er så sprek...) Man kræsjer med trær og greiner, snubler i røtter, klatrer i ur og plasker gjennom bekker og myr, før man annpusten hiver seg ned, - prøver å ikke pese så mye at bikkja hører deg, - og venter på den siklende, slafsende, brutale, voldsomme, "galne bikkja" - som gjerne velter deg overende i myr og søle, før den vasker og kysser deg skikkelig - etter å ha spist lemen, mus, dritt ol. - skal komme og leke med deg. Så leker du så blodet spruter og blåmerkene bare popper opp. Når du kommer hjem ser det ut som om du har vært i krigen..., - og du aner ikke hvor alle sår og skrammer kommer ifra.....
Liker du å klare deg på egen hånd? Gå ut som figurant på en teig der du aldri har vært før, i helt ukjent terreng. Ikke ta med kompass, eller GPS. Stol på deg selv. - Været forandrer seg sikkert ikke....., så sikten er like god hele tiden (tror du!) Prøv å gå i tåkehavet, og finn veien tilbake til standplass, - "good luck" sier bare jeg!!
Alternativt; ta en tur i mørket på en litt kjent plass. Resultatet kan fort bli det samme.....
Jo dette kan virkelig anbefales for dem som søker litt spenning i hverdagen.
Så var det grunnen til at jeg i dag har tid til å sitte og tenke igjennom dette...
Jeg hadde mange planer i går. Var derfor tidlig oppe (ca.5.45), og helt klar for dagen. Men resten av huset sov..., - til og med hundene. De gadd ikke røre på seg engang. Dermed ble det litt tid på dataen mens jeg koste meg med morgenkaffen.
Så ble det litt "pliktarbeid" (=husarbeid) før jeg tok med meg Kahrma ut på tur. (Hundene hadde både vært på luftetur og ute i hagen før dette, så de led ingen nød.)
På turen skulle vi legge ut ett spor for Dewey. Det gikk ganske etter planen (som var utarbeidet på forhånd) Jeg la ut 7 gjenstander i det kilometer lange sporet vi la. Sporet startet på Giljen. Så gikk vi ned Heksadalen, ned mot Stien mellom Breivik og Ramsvik, fortsatte på motsatt side, skrådde tilbake da vi kom ned til badeplassen i Rosenli, gikk opp på haugen ved blokkene, snublet ned igjen mot stien, fortsatte inn bjørnebærkrattet og inn i småbarskogen, før vi entret den siste lille haugen og la fra oss slutten. Derfra gikk vi veien tilbake forbi Emmaus barnehage og så var vi hjemme.
Vel hjemme igjen fortsatte jeg med mitt mens jeg ventet på at sporet skulle bli ett par timer. Så tok jeg med meg Dewey og nødvendig utstyr før vi satte avgårde. Første strekket ble luftetur, så kledde jeg på han utstyret, og fikk han til å ta sporoppsøk.
Dewey virket forvirret over å skulle gå spor her, så det tok en stund før han kom i skikkelig modus, men så durte han avgårde. Fant både en og to gjenstander, og var skikkelig på sporet. Så etter å ha beveget oss ganske langt ute ved en bratt skrent i Heksadalen, skulle vi litt tilbake og ned på stien, der var det det skjedde. Jeg sa vent til Dewey og han stoppet opp, - likevel klarte jeg å henge fast i noe og stupte overende. Hørte bare det knaste i foten der den lå oppover fjellveggen, mens resten av kroppen hang nedover.... Satte stille en stund for å komme litt til meg selv igjen, og foten verket som besatt.... Dewey virket helt satt ut, han stod bom stille og bare så på meg. Til slutt klarte jeg å komme meg ned resten av den LILLE skrenten og prøvende tråkket jeg ned på foten. Tenkte at uansett må jeg jo hjem igjen, så da kan jeg kanskje bare gå ferdig sporet først, - hvis jeg altså kan gå på foten. Joda, det gikk ganske bra, - så lenge jeg var forsiktig. Måtte bare helst ikke bøye vristen oppover...
Dewey var litt satt ut både pga fallet mitt og pga ventetiden det jo ble. I tillegg hang jeg nå i lina, og det gikk ganske tregt fremover..... Dewey var av sporet flere ganger. Noen ganger tror jeg nok det var frustrasjon, men andre ganger var det markering. Det må jo sies at det går utrolig mange folk og hunder i området her, det er jo også grunnen til at jeg ikke har gått noe særlig spor her før. Likevel, han fant stadig igjen sporet. Nå visste jo jeg hvor det gikk, så jeg stoppet bare opp når han var på feil vei. Var faktisk inne med feilkommando også da han ble for ivrig på markeringen. Det verste (beste!!) av alt er at det så ut til å virke!!! Han sluttet helt å markere etter dette, om det var pga feilmeldingen eller om det var pga. at vi beveget oss mer ut i terrenget igjen er ikke godt å si. Det siste stykket av sporet gikk i alle fall veldig bra. Slutten var han også fornøyd med :-) Han fant alle 7 gjenstandene, men jeg synes ikke han var veldig motivert til å gå spor i går, er usikker på hvorfor, - det kan vel være pga meg.....
Så haltet vi hjem, fikk tak i Eivind og dro på legevakta. Der mente de at det var brudd til tross for at jeg hadde gått på foten og den ikke var så veldig hoven. Men røntgenbildene fortalte heldigvis at alt var bra. Foten skifter mellom å verke som besatt og å være helt følelsesløs, i tillegg er jeg veldig kvalm. Har fått beskjed om minst to dager i ro med foten opp, og så kan jeg forsiktig bevege meg litt. Gjett om jeg var sur!!! Jeg skulle jo trene overvær med Tara på Orrestranden! Hadde mest lyst til bare å gå likevel, men da hadde det vel tatt enda lengre tid før jeg blir frisk igjen. Og i dag skulle jeg på brukstrenig med Dewey. Surt å få ødelagt planene sånn, - men som Eivind sa; bare vær glad for at det ikke var brudd, da måtte du ha vært i ro i 8 uker......
Men først noen eksempler....
Er du ett meneske som ønsker litt skrekkblandet spenning, så gå spor: Du henger etter en laaang snor, dras avgårde i en alt for høy fart for deg som menneske. Du aner ikke hvor ferden går, men må bare henge på. Slipper du lina, så er hunden (sansynligvis) over alle hauger. Det går opp og ned, over stokk og stein, røtter og knauser, alt etter terrenget du går spor i. Du er like lykkelig hver gang du faktisk kommer hel frem. Og vil du ha enda større utfordringer er det bare å trene i mørket. Det er nemlig enda verre. For da ser du i tillegg nesten ingen ting..... Tror du meg ikke??? Bare prøv!!!
Er du heller den typen som liker fysisk kontakt og litt hardhent behandling så vær figurant i rundering: Man løper avgårde - helt panisk noen ganger for å komme før bikkja (Det er jo lov å tro at man er så sprek...) Man kræsjer med trær og greiner, snubler i røtter, klatrer i ur og plasker gjennom bekker og myr, før man annpusten hiver seg ned, - prøver å ikke pese så mye at bikkja hører deg, - og venter på den siklende, slafsende, brutale, voldsomme, "galne bikkja" - som gjerne velter deg overende i myr og søle, før den vasker og kysser deg skikkelig - etter å ha spist lemen, mus, dritt ol. - skal komme og leke med deg. Så leker du så blodet spruter og blåmerkene bare popper opp. Når du kommer hjem ser det ut som om du har vært i krigen..., - og du aner ikke hvor alle sår og skrammer kommer ifra.....
Liker du å klare deg på egen hånd? Gå ut som figurant på en teig der du aldri har vært før, i helt ukjent terreng. Ikke ta med kompass, eller GPS. Stol på deg selv. - Været forandrer seg sikkert ikke....., så sikten er like god hele tiden (tror du!) Prøv å gå i tåkehavet, og finn veien tilbake til standplass, - "good luck" sier bare jeg!!
Alternativt; ta en tur i mørket på en litt kjent plass. Resultatet kan fort bli det samme.....
Jo dette kan virkelig anbefales for dem som søker litt spenning i hverdagen.
Så var det grunnen til at jeg i dag har tid til å sitte og tenke igjennom dette...
Jeg hadde mange planer i går. Var derfor tidlig oppe (ca.5.45), og helt klar for dagen. Men resten av huset sov..., - til og med hundene. De gadd ikke røre på seg engang. Dermed ble det litt tid på dataen mens jeg koste meg med morgenkaffen.
Så ble det litt "pliktarbeid" (=husarbeid) før jeg tok med meg Kahrma ut på tur. (Hundene hadde både vært på luftetur og ute i hagen før dette, så de led ingen nød.)
På turen skulle vi legge ut ett spor for Dewey. Det gikk ganske etter planen (som var utarbeidet på forhånd) Jeg la ut 7 gjenstander i det kilometer lange sporet vi la. Sporet startet på Giljen. Så gikk vi ned Heksadalen, ned mot Stien mellom Breivik og Ramsvik, fortsatte på motsatt side, skrådde tilbake da vi kom ned til badeplassen i Rosenli, gikk opp på haugen ved blokkene, snublet ned igjen mot stien, fortsatte inn bjørnebærkrattet og inn i småbarskogen, før vi entret den siste lille haugen og la fra oss slutten. Derfra gikk vi veien tilbake forbi Emmaus barnehage og så var vi hjemme.
Vel hjemme igjen fortsatte jeg med mitt mens jeg ventet på at sporet skulle bli ett par timer. Så tok jeg med meg Dewey og nødvendig utstyr før vi satte avgårde. Første strekket ble luftetur, så kledde jeg på han utstyret, og fikk han til å ta sporoppsøk.
Dewey virket forvirret over å skulle gå spor her, så det tok en stund før han kom i skikkelig modus, men så durte han avgårde. Fant både en og to gjenstander, og var skikkelig på sporet. Så etter å ha beveget oss ganske langt ute ved en bratt skrent i Heksadalen, skulle vi litt tilbake og ned på stien, der var det det skjedde. Jeg sa vent til Dewey og han stoppet opp, - likevel klarte jeg å henge fast i noe og stupte overende. Hørte bare det knaste i foten der den lå oppover fjellveggen, mens resten av kroppen hang nedover.... Satte stille en stund for å komme litt til meg selv igjen, og foten verket som besatt.... Dewey virket helt satt ut, han stod bom stille og bare så på meg. Til slutt klarte jeg å komme meg ned resten av den LILLE skrenten og prøvende tråkket jeg ned på foten. Tenkte at uansett må jeg jo hjem igjen, så da kan jeg kanskje bare gå ferdig sporet først, - hvis jeg altså kan gå på foten. Joda, det gikk ganske bra, - så lenge jeg var forsiktig. Måtte bare helst ikke bøye vristen oppover...
Dewey var litt satt ut både pga fallet mitt og pga ventetiden det jo ble. I tillegg hang jeg nå i lina, og det gikk ganske tregt fremover..... Dewey var av sporet flere ganger. Noen ganger tror jeg nok det var frustrasjon, men andre ganger var det markering. Det må jo sies at det går utrolig mange folk og hunder i området her, det er jo også grunnen til at jeg ikke har gått noe særlig spor her før. Likevel, han fant stadig igjen sporet. Nå visste jo jeg hvor det gikk, så jeg stoppet bare opp når han var på feil vei. Var faktisk inne med feilkommando også da han ble for ivrig på markeringen. Det verste (beste!!) av alt er at det så ut til å virke!!! Han sluttet helt å markere etter dette, om det var pga feilmeldingen eller om det var pga. at vi beveget oss mer ut i terrenget igjen er ikke godt å si. Det siste stykket av sporet gikk i alle fall veldig bra. Slutten var han også fornøyd med :-) Han fant alle 7 gjenstandene, men jeg synes ikke han var veldig motivert til å gå spor i går, er usikker på hvorfor, - det kan vel være pga meg.....
Så haltet vi hjem, fikk tak i Eivind og dro på legevakta. Der mente de at det var brudd til tross for at jeg hadde gått på foten og den ikke var så veldig hoven. Men røntgenbildene fortalte heldigvis at alt var bra. Foten skifter mellom å verke som besatt og å være helt følelsesløs, i tillegg er jeg veldig kvalm. Har fått beskjed om minst to dager i ro med foten opp, og så kan jeg forsiktig bevege meg litt. Gjett om jeg var sur!!! Jeg skulle jo trene overvær med Tara på Orrestranden! Hadde mest lyst til bare å gå likevel, men da hadde det vel tatt enda lengre tid før jeg blir frisk igjen. Og i dag skulle jeg på brukstrenig med Dewey. Surt å få ødelagt planene sånn, - men som Eivind sa; bare vær glad for at det ikke var brudd, da måtte du ha vært i ro i 8 uker......
Kommentarer
Klem Kristin
Kristin
En god beskrivelse for hvordan jeg følte treningen de første årene... Spesiellt det med å vite hvor jeg var...var elendig på orientering og kart og kompass.
Til slutt fortsatt god bedring. Take it Isi...
Gleder meg til å være tilbake i denne "ekstremsporten" - stortrives jo med disse "utfordringene" ;-) Så jeg er nok en person som søker litt spenning.... ;-)
Til deg Tone; Huh, godt å høre at til og med du har slitt med å finne frem, det var en stooor trøst for en stakkar som føler seg helt idiotisk med kart og kompass, - og enda verre med GPS....
Skal hive meg i orienteringen i år også, - får bare håpe det ikke blir noen leteaksjoner ut av det.....