tirsdag 27. august 2019

Krampetak - igjen.....

Ojsann. Har skrevet lite igjen ser jeg....

Ficus fikk en liten gutt tidlig om morgen påskeaften, etter hastekeisersnitt. Han var den enste gjenlevende valpen. Vi så bare ryggraden på ultralyd på to andre. De var allerede gått i oppløsing.
Det var en traumatisk opplevelse som kostet over 24000 (det ble dyrt selv med forsikring) og vi var på nippet til å miste både Ficus og valpen. Heldigvis gikk det bra, vi fikk en herlig liten krabbat, som jeg veldig gjerne skulle ha beholdt selv. Han er full av livsgnist, treningsiver og vilje. En skikkelig liten fighter og derfor fikk han også navnet Cayden - som betyr nettopp fighter, på walisisk.

Cayden er nå på for hos vår eldste datter med familie, så krysser vi fingrene for at han ikke blir for aktiv for dem.

Ficus mistet pga fødselen, muligheten for landslaguttak i agility, men hun skulle likevel være med for å forsvare Nordisk tittel fra 2018. Det gikk ganske bra. Vi hadde ingen forventninger da hun tross alt så vidt var ute av karantenen før hun kunne starte å konkurrere. Da gikk  det også i ett. Først Fionia Cup i en uke, Så Eureopean Open og til slutt Nordisk mesterskap, omtrent uten trening. Hun endte på 7 plass med en liten vegring i Nordisk, ellers har hun gått nesten bare feilfrie løp, men dessverre med tidsfeil da de kjappeste hundene trekker ned tiden for henne (pga måten man regner ut resultatene på).

Alt i alt er vi superfornøyde med henne. Hun er tross alt også 9 år nå. Det herlige er at hun fortsatt er treningsglad, ivrig og flink, så vi gir oss ikke enda.

Datteren til Ficus - Myija, som startet med å konkurrere i 2018 i agility (og allerede er i klasse 3)skulle være med på landslag uttaket i år, men på grunn av feil ved målingen hennes ble det ikke noe av. Klart det var surt, men hun er ikke stabil nok enda til å være med på landslag, så sånn sett var det ok. Myija deltok i Fionia Cup og fikk i siste liten også delta i European Open i mellomklassen  i agility, da en av de andre førerne skadet seg noen dager før. I European Open var det ingen trøbbel med å måle henne til riktig klasse. (Myija hadde på forhånd kvalifisert seg som nummer 3 på reservelisten til European Open).

Rockrose har vært en nøtt å knekke. Hun var så bra da jeg fikk henne, men hun var allerede fire måneder, og da jeg så ble sjuk i mer en to måneder mistet vi veldig mye tid sammen. Tid som er veldig viktig for denne typen hunder. Vanligvis er det miljøtrening og sosialisering jeg vektlegger det første året med valpene. Det fikk jeg ikke gjort med Rockrose.

Jeg har vært på flere kurs med henne hos Dogs Will (fordi de er de jeg synes er flinkest når det gjelder hundetrening og fordi de trener slik jeg liker). Var også på valpekurs hos SBK, men  er ikke så fornøyd med kursopplegget der, selv om instruktørene var dyktige.

Nå, etter at Rockrose er blitt ett år virker det som om hun begynner å bli seg selv igjen. Hun har fortsatt ting som kan bli bedre, men hun virker tryggere, så treningen vi gjør må ha noe for seg tross alt.

Rockrose er treningsvillig nok, men hun har ikke de kjappe bevegelsene som jeg er vant til at våre pyrrer og aussier har, hun er mer "sirup" og minner meg mer om borderene våre, Tara og Key. Hun er derimot en tydelig pyrre når det gjelder å få med seg alt som skjer, og det er vel noe av problemet med henne.

Nå øyner jeg ett håp om å komme videre i treningen, så nå har jeg endelig startet på en dagbok for henne også, slik jeg tidligere har gjort med Tex, Dewey, Ficus og Key. Ikke sikkert jeg skriver så mye her, men håper å notere ned noen ord, sånn at motivasjonen holdes oppe. Takk til Dogs Will som gav meg sparket jeg trengte. Rockroses Dagbok

mandag 25. mars 2019

Ficus er drektig

Vi har fått bekreftet at Ficus er drektig.

Jeg fikk mistanke ganske tidlig, på grunn av oppførselen hennes og mistanken stemte.
På ultralyd fant de 2 -3 små i magen.
Nå venter vi i spenning på å se hvor mange som kommer og hva slags kjønn de har.
Forventet fødsel er på skjæretorsdag.


tirsdag 19. februar 2019

VALPER?




Far: N UCH Light My Fire Lurabo

Mor: N UCH N ACH N A(H)CH DK AGCH Ficus De La Vie Pastorale



Under over alle under er skjedd.


Mandag for en uke siden, på rallytreningen var Ficus unormalt flørtete. Jeg stusset og da det samme gjentok seg på tirsdag fant jeg ut at jeg måtte sjekke henne. Joda det var misfarging på papiret. Ficus overrasket igjen.

Vi hadde helt slått fra oss å få ett kull til på Ficus, siden hun har passert 8,5 år og bare hatt 3 løpetider etter forrige kull (på 4 år). Vi veide litt for og imot, før vi kom frem til at vi måtte forsøke å pare henne en gang til. Det til tross for at Ficus og Eivind da ikke har mulighet til å satse på uttak og landslag i år - sannsynligvis for siste gang....

Onsdag, nøyaktig 4 år etter at forrige kull ble født, bar det derfor i vei til veterinær for helsesjekk og testing.

Testen viste at hun var høyløpsk.... Hjelp!
Hvordan skulle vi rekke til den utvalgte hanhunden nå? Det ville vi ikke klare, i tillegg ville det blitt svindyrt. Gode råd var dyre. Men denne gangen har vi virkelig hatt flaks (så langt). Første helgen i februar avholdt jeg ett kurs i Rallylydighet i Egersund, og der møtte jeg en dame med to FR, den ene en han som var brukt i avl tidligere. Jeg sjekket han opp og oppdaget at han var sønn av den første hunden jeg ønsket å bruke på Ficus, men som eieren og jeg ble enige om å droppe fordi begge hundene var veldig aktive, og vi var redde for "for mye guts" i valpene. Verden er jammen ikke stor.

Jeg tok kontakt med Tina, og hun var villig til å la oss bruke Lubbe.

Allerede onsdag kveld dro jeg derfor til Moi for paring. Der ble jeg møtt av en oversosial pyrregutt og det ble "kjærlighet ved første blikk", både for Ficus og meg.

Torsdag dro vi ned igjen, og denne gangen ble Eivind med for å hilse på Lubbe. Eivind var også fornøyd.

Så nå venter vi i spenning på om det kommer noen små - og store, svarte valper, rett før påske.


Valpene sin stamtavle vil bli slik, med en innavlsprosent på 0:



LUBBE



FICUS


fredag 11. januar 2019

Rockrose Run to the Hills

Oj, Trodde jeg hadde lagt ut dette for lenge siden.
Jeg er visst helt håpløs for tiden. Ja, ja. Bedre seint enn aldri heter det visst, så her kommer innlegget jeg skrev for en god stund siden....

Tenker det er på tide å presentere det nye håpet mitt; Rockrose.



 Allerede for ett over ett år siden begynte vi å planlegge ny valp.
Det var meningen at Ficus skulle pares og at vi skulle beholde en valp etter henne. Sånn gikk det ikke. Ficus kom aldri i løp, hun har enda ikke hatt løpetid, så alle planene falt i grus.

Etter det vinglet vi frem og tilbake. Hva skulle vi gjøre. Da sjokket kom og vi måtte avlive Dewey og Key, ble vi nærmest rotløse. Vi tenkte en stund på å bare roe ned, men livet ble for kjedelig uten alle hundene. Diego og Lucie var etter ett år hos oss, flytte sammen med pappaen sin hjem igjen til Karmøy. Så fra 7 til 2 hunder på ett år var brutalt. Jeg savnet sånn å komme meg ut på treninger og den sosiale omgangen sammen med andre hundefolk. Så etter en sommer alene hjemme bestemte jeg meg for ny valp. Jeg sjekket og undersøkte mange kull, men magefølelsen var ikke på plass. Til slutt kontaktet jeg Carmen fordi jeg falt for hundene deres, både tispen og hanhunden de hadde valgt. Siden Carmen ikke var så stødig i engelsk var det mannen hennes Severino som svarte. Han sa med en gang at hundene de hadde var store - og vi, særlig Eivind ville gjerne ha en ny mellomhund. Derfor satte han oss i kontakt med en annen oppdretter. Hundene der var fine, men magefølelsen var ikke der. Så på bursdagen min 30 juli, tok jeg på ny kontakt med Severino og spurde om de fortsatt hadde ledige valper. Det hadde de og jeg kunne velge mellom de to svarte tispene. Det ble han som valgte for meg - ut fra hva jeg sa jeg ville ha, og så langt er jeg veldig fornøyd.

Kort fortalt så betalte jeg håndpenger på bursdagen min, så jeg kjøpte rett og slett min egen bursdagsgave. Det jeg ikke har fortalt er at jeg ikke inkluderte Eivind i dette valget. Valget var bare mitt. Eivind ble både overrasket og sjokkert, men har tatt det med fatning - og er nok allerede glad i det lille trollet vårt.

Det har vært en prosess, siden jeg også måtte vente til valpen var 15 uker før jeg kunne hente henne. Nå ble hun faktisk 16 uker, men det var for å få alt til å klaffe. Jeg var fryktelig spent, for jeg hadde jo mistet mye av sosialiseringsperioden med henne. Men redselen var ubegrunnet. Hun tok fort kontakt, og vi ble gode venner det 1 1/2 døgnet jeg var hos dem.

Selve reisen var også spennende, jeg hadde ikke tenkt på avstander da jeg kjøpte valpen. Men alt gikk utrolig bra. Jeg tok fly til Amsterdam, der hentet Severino meg sammen med datteren Cato, og vi kjørte hjem til dem i Belgia. Her ble vi overfalt av ikke mindre en 6 hunder. To langhårete pyreneiske gjeterhunder (far og datter) og 4 korthårete. 2 valper (inkludert min), mammaen til vapene og bestefaren til valpene. Herlige hunder alle sammen. Moren til valpene overfalt meg med nuss, tror aldri jeg har møtte en så sosial pyrre. Den langhårete hannen var også helt utrolig sosial - en herlig hund.

Magefølelsen min fortsatte å være god, og jeg kjente spenningen slapp mer og mer, dette var helt riktig.

Etter noen herlige timer i Belgia, vi var også en tur på en strand i Nederland, så kjørte Severino meg og valpen tilbake til Amsterdam, totalt brukte han 14 timer i bil for vår skyld. Jeg er så takknemlig.

Flyturen gikk fint, men det var så vidt jeg rakk flyet til tross for at vi var på flyplassen 2,5 time før avgang. Det tok lang tid og mye frem og tilbake å få sjekket inn både Rockrose og meg. Men alt gikk bra. Det beste av alt var den herlige attituden Rockrose hadde på flyplassen. Våken, nysgjerrig og ikke det minste redd eller skeptisk.

På Sola var det selvsagt innom tollen. Etter litt frem og tilbake forstod de at jeg hadde alt i orden og det tok ikke lang tid før 3 tollere satt på gulvet med Rockrose og lurte på både rase, oppdretter og bruksområder. De virket temmelig imponerte over henne. Det var få hunder som kom ut av buret så trygge sa de. Så ble momsen betalt og Eivind plukket oss opp.

Deretter ble det en bitte liten luftetur ved Solastranden sånn at hun fikk gått på do og hilst på Ficus og Myija. Det gikk greit, selv om Myija ikke var overbegeistret. Ficus tok det med ro og fatning.

onsdag 22. august 2018

Nordisk Mester i agility!

I år klaffet det helt for Ficus og Eivind i Finland.

De vant gull både individuelt og med det Norske mellomlaget i Nordisk agility mesterskap .
Jeg satt hjemme foran tv-skjermen og hoppet mens de gikk. Og da jeg forstod at de hadde vunnet spratt tårene. Det var vanvittig spennende. 

Team


 Individuelt

 Ikke bare vant Ficus, det ble Norsk også på 2, 3 og 4 plass! Fantastisk! 
(Pst. De Norske small hundene gjorde det også bra!)

Ficus pleier å mangle 2-3 sekunder på de kjappeste, når alt klaffer, derfor hadde jeg ingen forventninger på forhånd. Selvfølgelig drømmer vi om å vinne ellers hadde vi ikke kjempet, men det er så sinnsykt mange gode ekvipasjer vi kjemper mot at jeg ikke helt hadde troen.
Jeg skriver "vi" selv om det er Eivind som løper med henne. Det er tross alt min hund og det er jeg som har grunntrent henne.

Dette har vert ett halvår med mye skader på Ficus. Vi har derfor fått trent mye mindre enn vi planla og det har gått med mange timer med massasje og laserbehandling hos Crystal Key.
Nå er Ficus (og Myija) begynt å hyle av forventning når vi stopper utenfor hos Crystal, så det er tydelig at de får hjelp der.

Dette bildet er tatt for noen dager siden. 
Myija har skadet en klo og Ficus ble angrepet av en Alaska Malamut. 
Det endte med muskelskader og 4 punkteringer. Begge fikk behandling hos Crystal.

Ficus fikk også sitt 3 danske cert i sommer og ble dermed Dansk Champion i Agility - og nå Nordisk mester, så det er tydelig at det å holde hundene i form på alle måter har noe for seg.


Nå gjelder det bare å bli - og å holde seg frisk, til Verdensmesterskapet i Sverige....


onsdag 30. mai 2018

Dewey og Key


I går kom den tunge dagen da vi måtte gi slipp på Dewey og Key.
Dewey var gammel så han var vi begynt å forberede oss på, men at vi også måtte gi slipp på Key, kom som lyn fra klar himmel.

Dewey kunne nok gått enda en liten stund, men han har gått på medisin i flere år, helt siden han sluttet å konkurrere. Allerede da han var 10 år begynte vi å forberede oss på at hans tid var omme. Nå klarte han nesten ikke å gå, kroppen sviktet, så selv om han gjerne ville være med på alt klarte han det ikke. Han nøt fortsatt respekt hos de andre hundene, men vi så tendens til at Diego begynte å yppe seg.

Jeg har valgt å være hjemme denne sommeren - for å ta vare på Dewey, men sånn gikk det ikke. Han sleit i varmen, han sleit med å gå - bakparten sviktet stadig, han pustet tungt, han ynket seg og peip både om natta og når han sov om dagen og han gråt når han ikke fikk være med pappa på trening. Vi økte medisineringen, men så at vi snart måtte la han få slippe. Vi kunne ikke la han leve bare for vår skyld - og det var det vi gjorde nå.

Med Key var det annerledes. Hun har de siste 2 årene stadig vært skadet. Først var det klørne som til stadighet knakk og sprakk, så var det huden under potene som bare løsnet så hun var helt blodig under alle potene. Deretter begynte hun å halte og å gå uryddig. Vi undersøkte henne, men fant ingen ting. Hun har jevnlig vært hos massør men var like stiv og rar hele tiden. Dyrlegen synes ikke hun så noe galt, men flere av våre treningskammerater både så og kommenterte gangen til Key. Til sist ble det både blodprøver og røntgen, før vi gikk til spesialist med henne. Hun så med en gang at noe var unormalt. Bildene viste forkalkninger flere steder i ryggen og testene vi tok viste nedsatt nervefunksjon i bakbeina. Dette fordi nervene sannsynligvis satt i klemme. Ryggen var krum, stiv og rar. Hun ville ikke trave, bare galoppere. Vi fikk beskjed om at hun kunne utredes videre for å finne ut eksakt hva det var, men at prognosen - også med operasjon, var veldig dårlig. Vi måtte stoppe all trening øyeblikkelig og sette henne på smertestillende. Hun skulle aldri mer springe eller trenes aktivt, og hvilket liv ville det ha vert for lille Turboline-Key? 

Vi fulgte ikke dyrlegens råd, men lot henne få løpe litt også nå på slutten, ganske visst mens hun gikk på smertestillende, men vi bestilte time til avlivning for dette kunne vi ikke la henne leve med, det ville vært en tortur både for henne og for oss. 

Skulle tro jeg var tom nå, men tårene fortsetter å sile. Jeg valgte bevisst å fortelle noen av dere at dette kom til å skje, det gjorde jeg for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten - for dette var steintøft og jeg er redd jeg ville ha trukket meg hvis jeg ikke hadde satt ord på det.

Grunnen til at vi valgte å ta begge hunden samtidig var for om mulig å korte ned sorgprosessen både for de andre hundene og for oss selv. Jeg/vi hadde ikke klart å gå til dyrlegen to ganger.

tirsdag 30. januar 2018

Rallylydighet





   
Rallylydighet

I denne hunde-sporten er glede, samspill og holdninger det aller viktigste. Ønsket er at alle øvelsene utføres på en naturlig og flytende måte. Det er viktigere med samarbeid, godt humør og en positiv holdning - enn presisjon. Øvelsene kan bestå av momenter fra lydighet, freestyle og agility alt etter hvilken av de 4 klassene man går i.
Rallylydighet utføres ved at man orienterer seg etter de 15 – 22 nummererte skiltene som er satt sammen til en bane, av en dommer. Skiltene forteller deg hva du skal gjøre, enten på stedet eller videre til neste skilt - derav navnet Rally. Mellom øvelsene som står på skiltene skal ekvipasjen gå line-føring/fri ved fot, dersom ikke annet er beskrevet på skiltet. Dommeren forholder seg taus under hele konkurransen og trekker poeng etter som ekvipasjen gjør feil underveis.
Det er en utfordring å gå en rallybane. Banene er aldri like, det går på tid og det er fort gjort både å gjøre feil - og å gå feil. Noen klarer å gå igjennom hele banen uten trekk og ender da med full pott på 200 poeng. Her er det spenning og moro - både for hund, fører og publikum!

Historie

Charles (Bud) Kramer, opphavsmannen til de første agility programmene i USA, har også utviklet "Rally Obedience".  Han skrev en artikkel om rallylydighet i februar 2000. Den ble presentert for den amerikanske kennelklubben i august samme år, og ble mottatt med entusiastiske og åpne armer.

Det var på grunn av nedgangen i antall deltagere i tradisjonell lydighet, at ideen om en ny og annerledes tilnærmelse til sporten kom. 
(http://www-personal.ksu.edu/~kramerc/about-the-author.htm)

Rallylydighet har eksistert i USA siden år 2000 og ble offisielt godkjent av Den Amerikanske Kennel Klubb fra og med 1.1.2005.

2 år etter USA, kom sporten til Canada. 

The Canadian Association of Rally Obedience (CARO) ble dannet, og her fikk sporten en fantastisk start. I løpet av et år var det fra 8 til nesten 200 deltakende hunder på et stevne.
I Canada fikk man allerede etter 2 år, 3 klasser; Novice, Advanced og Excellent.

I 2006 kom klassen Versatility og nå er også TEAM- klasser tilgjengelige.

Novice og Advanced klassene var delt i A og B. Novice og Advanced A var for de helt ferske utøverne, mens Novice og Advanced B var for de som tidligere hadde deltatt i konkurranser.
Norges første rallylydighets workshop ble igangsatt i august 2003. Bev Hurst, formannen i CARO kom for å introdusere sporten til Norge, og de to første dommerne Madeleine Wessmann og Irene Heggen, ble utdannet i regi av Canada.
Året etter avholdt disse to en ny workshop. Dette ble starten for de første norske dommerne Tara Sommer og Ghita Fossum, som fikk sin dommerutdannelse under Norsk Rallylydighet i 2005.

Norge var i starten medlem i CARO, Rallyforeningen i Canada, og alle de norske resultatene ble sendt dit. Dette var ganske tungvint, så i januar 2005 ble Norsk Rally Lydighet - NRL stiftet med norsk regelverk, norsk styre og norske dommere.


Styret i 2005:
Leder, Madeleine Wessmann
Nestleder, Irene Heggen
Kasserer, Ghita Fossum
Sekretær, Hilde Andrea/Tara Sommer
Styremedlem, Birthe Thoresen
Vara?

Styret i 2006:
Leder, Irene Heggen
Nestleder, Ghita Fossum
Kasserer, Mari Gøbel
Sekretær, Tara Sommer
Styremedlem, Birthe Thoresen
Vara, Annikken Jensen


 Her ser man medaljene og sløyfene fra Canada og Norge i Rallylydighetens spede begynnelse.

Banetegning av Madeleine Wessmann og et av mine gamle kritikkskjemaer.

Sånn så de aller første skiltene i Norge ut. Dette var klasse 2 skilt....

Håpet var at Rallylydigheten ville bli like godt mottatt i Norge som det ble i Canada. Det tok sin tid, men i 2012 kom klarsignalet fra NKK og i 2013 ble Rallylydighet en offisiell hundesport under NKK paraplyen. I våre naboland, som startet med sporten etter oss, ble det raskere en offisiell hundesport. Danmark først og Sverige noen år seinere.

Da NRL ble underlagt Norsk Kennel Klubb, fikk organisasjonen nytt navn - Norsk Rallylydighetsklubb. 
Allerede på de første store, offisielle stevnene var det over 70 deltakere, og 6 måneder seinere var det over 30 startende bare i klasse 1!

slutten av 2017 var det nærmere 200 deltakere på de største stevnene i Norge, så vi kan trygt si at dette er en oppadgående hundesport.

I 2018 er det kommer nytt regelverk med nye øvelser. Her forsøker vi å tilnærme oss våre naboland. Målet er at vi en gang i fremtiden skal kunne avholde Nordisk mesterskap i Rallylydighet.

AV Ghita Fossum