Ojsann. Har skrevet lite igjen ser jeg....
Ficus fikk en liten gutt tidlig om morgen påskeaften, etter hastekeisersnitt. Han var den enste gjenlevende valpen. Vi så bare ryggraden på ultralyd på to andre. De var allerede gått i oppløsing.
Det var en traumatisk opplevelse som kostet over 24000 (det ble dyrt selv med forsikring) og vi var på nippet til å miste både Ficus og valpen. Heldigvis gikk det bra, vi fikk en herlig liten krabbat, som jeg veldig gjerne skulle ha beholdt selv. Han er full av livsgnist, treningsiver og vilje. En skikkelig liten fighter og derfor fikk han også navnet Cayden - som betyr nettopp fighter, på walisisk.
Cayden er nå på for hos vår eldste datter med familie, så krysser vi fingrene for at han ikke blir for aktiv for dem.
Ficus mistet pga fødselen, muligheten for landslaguttak i agility, men hun skulle likevel være med for å forsvare Nordisk tittel fra 2018. Det gikk ganske bra. Vi hadde ingen forventninger da hun tross alt så vidt var ute av karantenen før hun kunne starte å konkurrere. Da gikk det også i ett. Først Fionia Cup i en uke, Så Eureopean Open og til slutt Nordisk mesterskap, omtrent uten trening. Hun endte på 7 plass med en liten vegring i Nordisk, ellers har hun gått nesten bare feilfrie løp, men dessverre med tidsfeil da de kjappeste hundene trekker ned tiden for henne (pga måten man regner ut resultatene på).
Alt i alt er vi superfornøyde med henne. Hun er tross alt også 9 år nå. Det herlige er at hun fortsatt er treningsglad, ivrig og flink, så vi gir oss ikke enda.
Datteren til Ficus - Myija, som startet med å konkurrere i 2018 i agility (og allerede er i klasse 3)skulle være med på landslag uttaket i år, men på grunn av feil ved målingen hennes ble det ikke noe av. Klart det var surt, men hun er ikke stabil nok enda til å være med på landslag, så sånn sett var det ok. Myija deltok i Fionia Cup og fikk i siste liten også delta i European Open i mellomklassen i agility, da en av de andre førerne skadet seg noen dager før. I European Open var det ingen trøbbel med å måle henne til riktig klasse. (Myija hadde på forhånd kvalifisert seg som nummer 3 på reservelisten til European Open).
Rockrose har vært en nøtt å knekke. Hun var så bra da jeg fikk henne, men hun var allerede fire måneder, og da jeg så ble sjuk i mer en to måneder mistet vi veldig mye tid sammen. Tid som er veldig viktig for denne typen hunder. Vanligvis er det miljøtrening og sosialisering jeg vektlegger det første året med valpene. Det fikk jeg ikke gjort med Rockrose.
Jeg har vært på flere kurs med henne hos Dogs Will (fordi de er de jeg synes er flinkest når det gjelder hundetrening og fordi de trener slik jeg liker). Var også på valpekurs hos SBK, men er ikke så fornøyd med kursopplegget der, selv om instruktørene var dyktige.
Nå, etter at Rockrose er blitt ett år virker det som om hun begynner å bli seg selv igjen. Hun har fortsatt ting som kan bli bedre, men hun virker tryggere, så treningen vi gjør må ha noe for seg tross alt.
Rockrose er treningsvillig nok, men hun har ikke de kjappe bevegelsene som jeg er vant til at våre pyrrer og aussier har, hun er mer "sirup" og minner meg mer om borderene våre, Tara og Key. Hun er derimot en tydelig pyrre når det gjelder å få med seg alt som skjer, og det er vel noe av problemet med henne. Heldigvis virker det nå som om ting begynner å løsne litt.
Ficus fikk en liten gutt tidlig om morgen påskeaften, etter hastekeisersnitt. Han var den enste gjenlevende valpen. Vi så bare ryggraden på ultralyd på to andre. De var allerede gått i oppløsing.
Det var en traumatisk opplevelse som kostet over 24000 (det ble dyrt selv med forsikring) og vi var på nippet til å miste både Ficus og valpen. Heldigvis gikk det bra, vi fikk en herlig liten krabbat, som jeg veldig gjerne skulle ha beholdt selv. Han er full av livsgnist, treningsiver og vilje. En skikkelig liten fighter og derfor fikk han også navnet Cayden - som betyr nettopp fighter, på walisisk.
Cayden er nå på for hos vår eldste datter med familie, så krysser vi fingrene for at han ikke blir for aktiv for dem.
Ficus mistet pga fødselen, muligheten for landslaguttak i agility, men hun skulle likevel være med for å forsvare Nordisk tittel fra 2018. Det gikk ganske bra. Vi hadde ingen forventninger da hun tross alt så vidt var ute av karantenen før hun kunne starte å konkurrere. Da gikk det også i ett. Først Fionia Cup i en uke, Så Eureopean Open og til slutt Nordisk mesterskap, omtrent uten trening. Hun endte på 7 plass med en liten vegring i Nordisk, ellers har hun gått nesten bare feilfrie løp, men dessverre med tidsfeil da de kjappeste hundene trekker ned tiden for henne (pga måten man regner ut resultatene på).
Alt i alt er vi superfornøyde med henne. Hun er tross alt også 9 år nå. Det herlige er at hun fortsatt er treningsglad, ivrig og flink, så vi gir oss ikke enda.
Datteren til Ficus - Myija, som startet med å konkurrere i 2018 i agility (og allerede er i klasse 3)skulle være med på landslag uttaket i år, men på grunn av feil ved målingen hennes ble det ikke noe av. Klart det var surt, men hun er ikke stabil nok enda til å være med på landslag, så sånn sett var det ok. Myija deltok i Fionia Cup og fikk i siste liten også delta i European Open i mellomklassen i agility, da en av de andre førerne skadet seg noen dager før. I European Open var det ingen trøbbel med å måle henne til riktig klasse. (Myija hadde på forhånd kvalifisert seg som nummer 3 på reservelisten til European Open).
Rockrose har vært en nøtt å knekke. Hun var så bra da jeg fikk henne, men hun var allerede fire måneder, og da jeg så ble sjuk i mer en to måneder mistet vi veldig mye tid sammen. Tid som er veldig viktig for denne typen hunder. Vanligvis er det miljøtrening og sosialisering jeg vektlegger det første året med valpene. Det fikk jeg ikke gjort med Rockrose.
Jeg har vært på flere kurs med henne hos Dogs Will (fordi de er de jeg synes er flinkest når det gjelder hundetrening og fordi de trener slik jeg liker). Var også på valpekurs hos SBK, men er ikke så fornøyd med kursopplegget der, selv om instruktørene var dyktige.
Nå, etter at Rockrose er blitt ett år virker det som om hun begynner å bli seg selv igjen. Hun har fortsatt ting som kan bli bedre, men hun virker tryggere, så treningen vi gjør må ha noe for seg tross alt.
Rockrose er treningsvillig nok, men hun har ikke de kjappe bevegelsene som jeg er vant til at våre pyrrer og aussier har, hun er mer "sirup" og minner meg mer om borderene våre, Tara og Key. Hun er derimot en tydelig pyrre når det gjelder å få med seg alt som skjer, og det er vel noe av problemet med henne. Heldigvis virker det nå som om ting begynner å løsne litt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar