Bergfruens Kennel

Oj, så lenge siden jeg har skrevet noe her....., får vel forklare litt.... Jeg har hatt det veldig travelt denne høsten av flere grunner, men vi har hatt mange fine NRH-treninger og  jeg var ved godt mot frem mot A-prøvene. "Dette klarer vi denne gangen", var følelsen jeg satt med - men slik skulle det ikke gå.... Jeg skamgledet meg til samlingshelgen på Tjørn og var pakket og klar da vi plutselig fikk beskjed fra sykehuset, om at mamma var død. Det kom som lyn fra klar himmel. Mamma var innlagt fordi hun skulle ta en del prøver. Men mens hun lå der ble hun verre og verre. Innimellom hadde hun oppturer og vi trodde hun skulle hjem. Så plutselig var hun vekke.... Vi skulle inn til samtale med legen samme dagen som mamma døde - da hadde hun vært på sykehuset i 6 dager. Nå ble det en helt annen samtale..... Det viste seg at heller ikke legene forstod hva som skjedde. De ba derfor om en obduksjon. Dette gikk vi ungene med på, da vi visste at mamma hadde villet det...

  Jeg velger å skrive noen ord om Kahrma i dag. Kahrma har vi jo i lengre tid nå ikke våget å trene ordentlig - fordi hun drar sånn på baparten. Hun er snart undersøkt av "alle" nå: Dyrleger, røngen, kiropraktor, massør... Det er Crystal Key - massøren som har funnet "noe" i muskelaturen til Kahrma - og som vi nå jobber med. Kahrma har vært til 2 behandlinger - og skal ha to til. Får vi ikke bukt med det da, er planen nye røngenbilder - og laser. Det ser nå ut til å ha blitt mye bedre uansett, så vi håper selvfølgelig på det beste. Men det er noe i den ene hoften, ryggen og ved haleroten som fortsatt er vondt. Heldigvis virer det som om det er muskulært - men vi vet det jo ikke sikkert. I tillegg til dette, så har Kahrma i laaaang tid hatt fantomsmerter etter livmorbetennelsen - stakkars liten...... hadde vi bare visst om dette før, så kunne vi ha gått inn og hjulpet henne. Nå må vi "bare" jobbe med å hjelpe henne i tiden fremover - og så håpe på d...

Jeg vil egentlig skrive om den flotte treningen jeg hadde med Ficus og Dewey på onsdag og om den kjekke gjengen med Berner Sennen ekvipasjer som er blitt sååå flinke på apporten! – Men så detter tankene på Tara – som er dårlig, hele tiden inn.... Jeg begynner derfor med Tara, så kanskje jeg får skrevet det fra meg, slik at jeg kan få frem gleden jeg kjente over onsdagens trening etterpå. Tara har lenge hanglet. Helt siden NM i november – vil jeg påstå... Under to av løpene da sviktet nemlig beina hennes (den ene gangen braste hun inn i vippa – mulig hun sklei i tillegg), den andre gangen nektet hun å hoppe over et hopp (det har aldri skjedd før). Vi har nok ikke helt villet innse det – bare tenkt at dette var rart – og trent videre.... Stakkars Tara! Det er vondt når dyrene ikke kan fortelle oss hvordan de har det. Likevel var det var først for ca 1 måned siden hun begynte å oppføre seg merkeligere og merkeligere. Hun ville ikke lengre være med på noen trening eller turer (jeg har ve...

Da har Ficus vært en ny runde hos dyrlegen. Han mener fortsatt at det ikke er noe alvorlig med henne – og anbefaler meg derfor bare å vente med noen form for behandlig til hun er over ett år. Begrunnelsen er at det ikke vises noe på prøvene og røntgenbildene og at hun periodevis er helt fin. Men siden det ikke hadde noen effekt å prøve å holde henne rolig – hun blir nesten verre da.... eller å medisinere henne, så får vi nå lov til å trene. Vi trenger ikke trene det som belaster mest da...., men han mente ikke at jeg måtte være så forsiktig som vi har vært med henne. Kroppen blir som regel bedre av å bli brukt sa han – dette gjelder også hunder. Det eneste er at jeg må føre logg – slik at vi kan se hvordan dette utvikler seg – og det skal jeg vel klare;)) Han mener at ved å bli brukt vil hun bygge muskler som igjen kan føre til at tingene stabiliserer seg slik at det som eventuelt plager henne nå, vil forsvinne. Hun er i følge røntgenbildene heller ikke ferdig utvokst enda. Faktisk va...

Da er noen laaaange grusomme uker endelig over. Det har vært en J...... tid. De 3 første ukene klarte jeg ikke å bevege meg. Jeg gikk på så sterk medisin at legen ville legge meg inn, likevel var smertene så grusomme at tårene rant og jeg stønnet av smerte ved den minste bevegelse. Jeg kunne ikke sitte, ikke gå, ikke ligge. Nettene var verst.... Tror ikke jeg sov mer en noen minutter om gangen i disse ukene. På det verste klarte jeg bare å komme meg på do selv (- men du kunne vri tøyet mitt hver gang, for svetten silte pga smerter), alt annet måtte jeg ha hjelp til. Dette er nok det verste jeg har opplevd av smerter, det kan likestilles med fødsler, kræsjen og da skulderen var ute av ledd . Men denne gangen varte det uavbrutt i 3 sammenhengende uker! Venstre bein føles fortsatt «dø» (nummen), samtidig som jeg har store smerter inne i beinet. Det kan ikke helt beskrives..... Jeg står på venteliste til MR. Jeg skulle få komme inn ganske kjapt. Jommen sa jeg kjapt. Ni uker på venteliste!...

(Infoen er hentet fra Norsk Helseinformatikk) For å forstå hva som skjer ved et ryggprolaps, kan det være nyttig å kjenne til hvordan et prolaps utvikler seg og hva et prolaps er. Ryggsøylen vår består av 33 forskjellige ryggvirvler. Disse virvlene er skilt fra hverandre med mellomvirvelskiver. Ryggvirvlene kan bøyes og beveges i en viss grad. Siden hver enkelt virvel kan beveges noe, gjør den samlede bevegelsen i ryggen at vi kan bøye oss frem, tilbake, til siden eller vi kan vri overkroppen. Det er flere grunner til at ryggskader oppstår: ugunstige eller gjentatte løft, samme arbeidsstilling sittende, eller foroverbøyd over lengre tid. Dette skjer: Når vi beveger oss, eller sitter i en posisjon hvor bekkenet vippes frem og tilbake, så skifter trykket inne i de gelatinøse mellomvirvelskivene. Mellom hver av de benede ryggvirvlene er det en mellomvirvelskive, og de fungererer som støtdempere i ryggsøylen og er en forutsetning for ryggens bevegelighet. Når vi bøyer oss frem, skifter pos...

Sovnet ved rattet i Storhaugtunnelen Det var egentlig ikke dette jeg skulle skrive om først, men jeg må bare få skrevet det fra meg, sånn at jeg kan begynne å bearbeide hendelsen og få det på avstand. Jeg hadde så veldig mange bevisste valg denne dagen. Valg som jeg vanligvis aldri tenker over – men denne dagen gjorde jeg det. Rart! Skulle (som vanlig) til fysioterapeuten på mandags morgen. Pleier å ha hundene med meg, for da går vi tur enten før eller etter treningen. Denne mandagen fant jeg ut at jeg ikke orket det. Fikk heller ta en tur med dem hjemme seinere på dagen. (Gudskjelov!) Så var det; hvilken bil skal jeg kjøre –den store eller den lille…? Pleier alltid ta den lille, men siden jeg visste det var et løst stereoanlegg i den bilen vurderte jeg denne dagen å ta den store. Hadde ellers tenkt å hive stereoen inn før jeg kjørte, men fikk for liten tid. Hadde løsnet det kvelden før (pleier å være nøye med å feste større ting i bilen), så det skulle være lett å ta i...

Dagen startet som vanlig, med kaffe, data og planlegging av dagen. Så ringte Kristin og lurte på om jeg hadde gått tur, eller om jeg ville være med henne. Hun hadde ikke bil (den var lastet med varer til standen på Orre), så i så fall måtte vi gå på Tananger. Det var ikke meg imot, måtte gi hundene en god tur uansett, siden de skulle ligge i bilen i mange timer etterpå. Eivind og Maia skulle til Drammen for å konkurrere med hundene. Vi hadde som vanlig en flott tur, og rakk akkuratt hjem før regnet satte inn. Fikk så pakket bilen og fikk gjengen avgårde, så skulle jeg til Orre for å møte Kristin, Rune og Jan (broren til Kristin som var så snill å hjelpe oss) Vi hadde nemlig bare to timer på oss, på å sette opp standen, og erfaringsmessig, så er det litt knapp tid.... I godt hummør snakket jeg med Kristin, og fant så ut at jeg skulle kjøre bilen nærmere inngangen, siden veggene (til standen) som jeg hadde i bilen er ganske tunge. Så i det jeg igjen går ut av bilen, er det ett håndballne...