Jeg vil egentlig skrive om den flotte treningen jeg hadde med Ficus og Dewey på onsdag og om den kjekke gjengen med Berner Sennen ekvipasjer som er blitt sååå flinke på apporten! – Men så detter tankene på Tara – som er dårlig, hele tiden inn.... Jeg begynner derfor med Tara, så kanskje jeg får skrevet det fra meg, slik at jeg kan få frem gleden jeg kjente over onsdagens trening etterpå.
Tara har lenge hanglet. Helt siden NM i november – vil jeg påstå... Under to av løpene da sviktet nemlig beina hennes (den ene gangen braste hun inn i vippa – mulig hun sklei i tillegg), den andre gangen nektet hun å hoppe over et hopp (det har aldri skjedd før). Vi har nok ikke helt villet innse det – bare tenkt at dette var rart – og trent videre.... Stakkars Tara! Det er vondt når dyrene ikke kan fortelle oss hvordan de har det. Likevel var det var først for ca 1 måned siden hun begynte å oppføre seg merkeligere og merkeligere. Hun ville ikke lengre være med på noen trening eller turer (jeg har vel nevnt det i noen blogginnlegg også...) Hun ville bare ligge i bilen eller inne i buret sitt. Dette ligner henne ikke! Da hun for en uke siden heller ikke ville ut av bilen for å gå agility, visste vi at noe måtte være alvorlig feil/galt. Noen ganger når vi har luftet henne har hun sjanglet inn i buret – nå vet jeg hvorfor.
Tara har forkalkninger i korsryggen og litt i hoftene – hun har C på hoftene og så er et korsbånd i det ene kneet nesten røket. Ikke rart hun har stått på 3 bein noen ganger! Forkalkningene gjør at noen nerver kommer i klem, slik at hun mister førligheten i deler av beina/bakkroppen – derfor sjangler hun noen ganger.
Alt dette fant dyrlegen ut i dag, da jeg fikk en hastetime fordi Tara ikke klarte å stå på bakbeina da jeg skulle lufte henne midt på dagen i dag. Det var ikke kjekk tilbakemelding å få. Nå skal hun gå på noe medisin og holdes i ro. Turene skal foregå i bånd i en måned. Da er det ny kontroll, så nå krysser vi alt vi har for at dette skal hjelpe henne over det verste. Hun blir nok ikke helt bra igjen, men kanskje hun slipper de verste smertene slik at hun kan fungere litt i alle fall. Slik det har vært de siste ukene vil vi ikke at hun skal ha det. Hun må også ha hatt det vondt siden hun ikke har villet noe av alt hun tidligere har elsket å gjøre. Så nå er det bare å vente og håpe på noe bedring.
Hvis noen lurer på hvorfor vi ikke har gjort noe med dette før, så er det fordi vi har tilskrevet den rare oppførselen hennes innbilt drektighet – noe Tara ofte har hatt (dvs ofte er vel noe overdrevet – siden hun bare har hatt 5 løpetider totalt....;) Men nå er det gått så lang tid etter løpetiden at det ikke lengre kunne stemme – i tillegg til alt det andre som bare ble rarere og rarere....
Hos dyrlegen i går fikk Tara en sprøyte, og i går kveld var hun mye av sitt gamle jeg igjen. Jeg fikk tårer i øynene. Hun viste til og med Ficus hvordan man skal stjele det beinet man har lyst på: Plutselig hørte vi romstering på kjøkkenet og så kom begge jentene med hver sitt bein! ;)
Jeg måtte bare flire – for dette viste jo at Tara følte seg bedre allerede :D Jeg tok beinet fra dem (vil ikke ha stjeling) – men 5 minutter etterpå fikk de beina tilbake (Dewey fikk også ;)) Så nå er jeg opptimistisk igjen, det gjorde såååå godt i hjertet (og magen) å se at blikket til Tara ikke lengre hadde «tårer» i seg. Må dette bare fortsette i riktig retning!
Tara har lenge hanglet. Helt siden NM i november – vil jeg påstå... Under to av løpene da sviktet nemlig beina hennes (den ene gangen braste hun inn i vippa – mulig hun sklei i tillegg), den andre gangen nektet hun å hoppe over et hopp (det har aldri skjedd før). Vi har nok ikke helt villet innse det – bare tenkt at dette var rart – og trent videre.... Stakkars Tara! Det er vondt når dyrene ikke kan fortelle oss hvordan de har det. Likevel var det var først for ca 1 måned siden hun begynte å oppføre seg merkeligere og merkeligere. Hun ville ikke lengre være med på noen trening eller turer (jeg har vel nevnt det i noen blogginnlegg også...) Hun ville bare ligge i bilen eller inne i buret sitt. Dette ligner henne ikke! Da hun for en uke siden heller ikke ville ut av bilen for å gå agility, visste vi at noe måtte være alvorlig feil/galt. Noen ganger når vi har luftet henne har hun sjanglet inn i buret – nå vet jeg hvorfor.
Tara har forkalkninger i korsryggen og litt i hoftene – hun har C på hoftene og så er et korsbånd i det ene kneet nesten røket. Ikke rart hun har stått på 3 bein noen ganger! Forkalkningene gjør at noen nerver kommer i klem, slik at hun mister førligheten i deler av beina/bakkroppen – derfor sjangler hun noen ganger.
Alt dette fant dyrlegen ut i dag, da jeg fikk en hastetime fordi Tara ikke klarte å stå på bakbeina da jeg skulle lufte henne midt på dagen i dag. Det var ikke kjekk tilbakemelding å få. Nå skal hun gå på noe medisin og holdes i ro. Turene skal foregå i bånd i en måned. Da er det ny kontroll, så nå krysser vi alt vi har for at dette skal hjelpe henne over det verste. Hun blir nok ikke helt bra igjen, men kanskje hun slipper de verste smertene slik at hun kan fungere litt i alle fall. Slik det har vært de siste ukene vil vi ikke at hun skal ha det. Hun må også ha hatt det vondt siden hun ikke har villet noe av alt hun tidligere har elsket å gjøre. Så nå er det bare å vente og håpe på noe bedring.
Hvis noen lurer på hvorfor vi ikke har gjort noe med dette før, så er det fordi vi har tilskrevet den rare oppførselen hennes innbilt drektighet – noe Tara ofte har hatt (dvs ofte er vel noe overdrevet – siden hun bare har hatt 5 løpetider totalt....;) Men nå er det gått så lang tid etter løpetiden at det ikke lengre kunne stemme – i tillegg til alt det andre som bare ble rarere og rarere....
Hos dyrlegen i går fikk Tara en sprøyte, og i går kveld var hun mye av sitt gamle jeg igjen. Jeg fikk tårer i øynene. Hun viste til og med Ficus hvordan man skal stjele det beinet man har lyst på: Plutselig hørte vi romstering på kjøkkenet og så kom begge jentene med hver sitt bein! ;)
Jeg måtte bare flire – for dette viste jo at Tara følte seg bedre allerede :D Jeg tok beinet fra dem (vil ikke ha stjeling) – men 5 minutter etterpå fikk de beina tilbake (Dewey fikk også ;)) Så nå er jeg opptimistisk igjen, det gjorde såååå godt i hjertet (og magen) å se at blikket til Tara ikke lengre hadde «tårer» i seg. Må dette bare fortsette i riktig retning!
Kommentarer
Det fortsetter nok i riktig retning skal du se, Tara er en fantastisk hund :) Tenker på dere:)
Då Ayla fekk problemer med korsbånda, fekk me beskjed om at LUFTING skulle skje i bånd, turar var heilt utelukka, så jammen er det forskjellig å høyre frå dyrlege til dyrlege.. Ayla måtte ha MINIMALT med bevegelse i ein heil mnd etter første gong me fant ut om korsbåndet, og endå DET var ikkje lenge nok ro. Og ho hadde bare skada korsbånd, ikkje nesten røket, slik Tara har..
Nei, det er ikkje kjekt med sjuk hund, det skal vær sikkert og visst.
Tenker masse på dåkken og håper nå i det lengste at dette vil gå bra til slutt!
Klem
Ja Kari Anne - alltid lett å være etterpåklok....
Hmmm. Dyrlegen sa vi kunne gå opptil en times tur med Tara - så lenge hun ikke viste tegn på at hun hadde vondt. Dette fordi han mente Tara var såpass godt trent. (Jeg er vel ikke helt enig på nåværende tidspunkt...) Vi tar det nok litt mer med ro - har tuslet rundt en halv time om gangen. Ingen vits i å ta noen sjangser!
Må ærlig innrømme at jeg synes det er nok nå - virker som det er hold i ordtaket som sier at en ulykke kommer sjelden alene.... Og for så vid så gjelder det vel deg også Kari Anne. Du må ha masse lykke til selv også!
Klem tilbake.