Været var aldeles nydelig - med skyfri himmel, da jeg stod opp i 05.00-tiden lørdag morgen. Og været var like fint hele veien til Tjørn. Dette tegnet virkelig til å bli en av de sjeldne, herlige, sol- dagene på fjellet.
Helgen var blitt omgjort flere ganger for vårt vedkommende. Til slutt endte det altså med at Tara og jeg dro opp på Tjørn. Da vi kom frem var det en temmelig trøtt gjeng som satt og spiste frokost, men alle var mer eller mindre våkne og alle virket å være i godt humør ;-)
Da frokosten var inntatt – av den trøtte gjengen….., fordelte Tone oppgavene. Vi som planlegger å ta B i år, skulle først i ilden…. Det vil si at Ronny, Kent, Kai – Erik og jeg, skulle søke først. De andre var figuranter (til og med en ekstern rødekorser - Ivar, kom og var med som figurant. Kjempebra! Tusen takk :-) Og i KO satt Lensmann Tone, samt hundefører Kristin T og Ritva.
Casen var: ”6 personer som var dårlig utstyrt, var forsvunnet fra Vassbø - en hytte i Lauperak dagen før, og meldt savnet i dag. Laveste temperatur om natten var målt til 5 grader og det hadde vert tåke om natten. Da vi fikk Casen var det 7 grade ute. Vi fikk oppgitt navn og alder på de savnede. Utover det var det ingen signalement som ble oppgitt.
En turgåer hadde observert folk Nord-Vest for varden på Skykula seint i går kveld.
Lensmannen anser det som sannsynlig at menneskene har prøvd å finne tilbake til veien.”
Kristin T. delte området vi skulle lete i, opp i teiger. Vi fikk en primærteig hver – med beskjed om mulig utvidelse av teigen seinere. Denne teigen fikk vi også oppgitt. Så meldte vi oss på nett, og det var ”god tur”….
Jeg kjente at dette var skummelt. Hadde sovet dårlig om natten, sikkert fordi jeg lå å tenkte på alt jeg kan – og ikke kan…. – også om førstehjelp….., men tok utfordringen - selv med alle sommerfuglene i magen…. Nå var første skrittet på vei mot alvoret begynt, - og det var ingen vei tilbake…. Prøvde å holde hodet kaldt, få med meg nødvendig opplysninger og utstyr og – å forstå og lese kartet….. Kai-Erik dobbeltsjekket med meg at jeg viste hvor jeg var og hvor jeg skulle – sånn noenlunde. Det ga meg den lille ekstra given jeg trengte. Så tusen takk Kai-Erik!! Nå kunne jeg sette av gårde med godt mot.
Satte så i gang der terrenget så verst ut – på kartet. Dette fordi jeg tenkte på det vi hadde lært av SARDA, og fordi vinden skiftet hele tiden. Tror i ettertid at jeg gjorde rett. Det var et vanskelig terreng å ta seg frem i med bare en brukbar arm, derfor gikk jeg der jeg kunne, og så sendte jeg Tara opp og ned blant steiner og stup, der det virket fremkommelig for henne. Hun var veldig styrbar og flink! Jeg ble faktisk flere ganger imponert over henne selv (- og det skjer ikke for ofte… ;-) Hun løp helt ned på vannene (som flere steder var fulle av råtten snø – og som jeg ikke våget å gå på….), og brukte vinden fint på overvær, så jeg må jo bare juble…. ;-)
Ganske tidlig kom Tara med melding. Jeg ble litt forundret, men valgte selvfølgelig å følge henne. Så så jeg spor i snøen og tenkte selvfølgelig at her var det noe. Det var det også, men det var Tone og Isi som gikk tur i snøen! Tara hadde meldt på avstand, men da jeg sa ”vise” var hun på full fart mot Tone og Isi. Jeg valgte å bryte Tara, noe jeg faktisk angrer på nå i ettertid, det var jo egentlig bare knallbra at Tara meldte på en gående ”figurant” med hund!!! – Selv om det var litt på avstand….
Etter en liten stund kom Tara igjen med melding….., men da jeg ville ha henne til å gå på påvisning, gikk hun ivrig ett stykke, og så stoppet hun opp. Dette gjentok seg ett par ganger til. Jeg burde selvfølgelig ha tatt tegningen og søkt mer i det området, men valgte i stedet å gå tilbake og følge ”planen” min. Vi søkte langs hele den sørlige og østlige yttergrensen av teigen min, rundt vann, og mellom steiner. Måtte lekte litt fjellgeit noen steder, for å få dekket teigen skikkelig – men ville være sikker på at vi hadde gjort en skikkelig jobb før vi gikk videre. Så valgte jeg å søke mer ved å bruke vinden, for nå var det god vind mot oss, og terrenget var mer oversiktelig. Plutselig så jeg et menneske – det var Kaare. Tara hadde ikke merket han enda, men plutselig slo hun – både på vind og syn…, og kom fint inn med melding. Det var veldig kjekt! Da hadde vi søkt en stund, men likevel var hun altså på jobb (selv om hun akkuratt hadde stått med nesa ned i lyngen… ;-)
Tara ble stallet opp – uten belønning (før jeg hadde gjort det jeg kunne for den savnede – først da fikk hun kastet til seg en karbonade…) Og Kaare fikk behandling for nedkjøling (med imaginært utstyr), han fikk også solbærtoddy…. – siden han ikke på noen måte var skadet… (men han likte visst ikke blank solbærtoddy noe særlig – var visst ikke helt med på leken… – men lo gjorde han ;-) Om det var med eller av meg – se det skal være usagt…..
Så var det å melde inn funnet til KO, og å oppgi kartreferansene… Jeg så meg febrilsk rundt for å kunne oppgi nøyaktige kartreferanser, - men så plutselig datt det ned: du har jo Gps! Så jeg fant - og leste (helt feil) kartreferanser. Heldigvis (for pasienten… ), så oppdaget lensmann Tone at kartreferansene var helt på jorde og KO ba om å få dem på nytt. Nå klarte jeg å gjøre riktig ;-) så båremanskapene kunne komme og hjelpe den nedkjøle pasienten ;-) (Huh, det var sikkert 35 varmegrader midt i solsteika!!)
Etter en stund fikk jeg beskjed om at røde kors hadde hentet Kaare, og at vi kunne søke videre i teigen vår, noe vi gjorde. (Tara ville veldig gjerne følge etter Kaare ;-)Rett etter at vi hadde startet å bevege oss igjen, satte Tara av gårde på overvær. Hun forsvant laaaangt ut av syne…. Akkuratt da dette skjedde fikk jeg melding om at KO hadde forflyttet seg inn i yttergrensen av teigen min. Aha, da var det kanskje dem Tara slo på…. Jeg kaldte henne tilbake, men Tara slo like fint og like langt. Derfor valgte jeg nå å følge på for å sjekke om det kunne være noe hold i det Tara signaliserte. På toppen av Skykula så jeg KO – og Tara hadde full fart mot dem….. Jeg ropte henne tilbake, og valgte med det samme å sjekke litt i området vi nå var i, - men så fikk vi beskjed om å komme inn til KO og sitte klare til å hjelpe i eventuelt andre teiger (vi hadde fortsatt litt igjen i vår teig….) Vi hadde vært i søk i ca. 1 time og 20 minutter, men hadde i følge sporloggen - bare gått 3 km. Ikke så rart, så mye som jeg bare stod og sendte Tara. Hun hadde nok løpt det mangedobbelte….!
Forklaringen kom ganske snart. Tone ønsket at alle skulle få funn, derfor skulle Kent få gå inn i min teig, - siden nye opplysninger sa at det var observert en sekk i området….. Kent kom og gjorde funn på både sekk og figurant ;-D
Alle ekvipasjene gjorde til slutt funn, og vi satte nesa mot hytta for lunch og nye oppdrag…..
I neste økt var det de aller ferskeste som skulle få trene. Disse hundene skulle rett i belønning. Jeg satt i KO, og fordelte teiger, etter å ha fått området av Tone. Jeg var heldig og hadde fått en figurant i hver teig (dette visste ikke jeg på forhånd. Det var Tone som la ut figurantene).
Alle 3 meldte seg på nett, og etter 33 minutter var alle de 3 savnede funnet!! Knallbra syntes jeg! Tone hadde regnet 2 timer på denne øvelsen, - så det var bra. Jeg var også ganske flink og sjekket at kartreferansene stemte med den teigen den aktuelle hundeførerne befant seg i.
Nå var det de godkjente som kunne/skulle gå sine spor – som var blitt lagt ut, litt innimellom….. mens Gro Elin, Ritva og jeg tok med oss hundene våre og hoppet i tjernet. Herlig!
Etterpå var det grilling og hyggelig samvær resten av kvelden/natten…. – jeg hadde fått lov av Eivind, til å være med likevel – bare jeg kom hjem tidlig nok (til respitten..)…… - og John sa det var nok mat…. Så da var ikke valget så vanskelig - i det herlige været og med gode trenigskammerater ;-) Jeg hadde med alt jeg trengte i bilen – både av mat, klær og annet. Om jeg sov så godt i bilen…. Det er en annen sak…… - men det er mitt valg…
I dag etter å ha småduppet hele morgenen, var jeg selvfølgelig innelåst i bilen… typisk min flaks (det må ha vært barnesikring i bilen – til tross for at jeg prøvde det ut da jeg var hjemme)! Prøvde å banke på ruta til de skyggene jeg så som gikk forbi, men null respons - helt til Aud plutselig kom. Da brukte jeg nøkkelen til å banke med, og hun forstod heldigvis hva jeg mente. Reddet av engelen Aud igjen ;-D Takk!!
Etter å endelig ha fått gått på do…. Og vasket meg litt, heiv jeg i meg en av mine medbrakte skiver, og pakket bilen. Så hjalp jeg til med å rydde litt i hytta før jeg la ut to små sporoppsøk for Ronny (dvs. Daisy….). Deretter var det kaos for å komme ut, - jeg stod selvfølgelig innerst med bilen.…….
Men jeg kom meg hel hjem til slutt, og Maia og Eivind er nå på respitten med alle hundene.
Helgen var blitt omgjort flere ganger for vårt vedkommende. Til slutt endte det altså med at Tara og jeg dro opp på Tjørn. Da vi kom frem var det en temmelig trøtt gjeng som satt og spiste frokost, men alle var mer eller mindre våkne og alle virket å være i godt humør ;-)
Da frokosten var inntatt – av den trøtte gjengen….., fordelte Tone oppgavene. Vi som planlegger å ta B i år, skulle først i ilden…. Det vil si at Ronny, Kent, Kai – Erik og jeg, skulle søke først. De andre var figuranter (til og med en ekstern rødekorser - Ivar, kom og var med som figurant. Kjempebra! Tusen takk :-) Og i KO satt Lensmann Tone, samt hundefører Kristin T og Ritva.
Casen var: ”6 personer som var dårlig utstyrt, var forsvunnet fra Vassbø - en hytte i Lauperak dagen før, og meldt savnet i dag. Laveste temperatur om natten var målt til 5 grader og det hadde vert tåke om natten. Da vi fikk Casen var det 7 grade ute. Vi fikk oppgitt navn og alder på de savnede. Utover det var det ingen signalement som ble oppgitt.
En turgåer hadde observert folk Nord-Vest for varden på Skykula seint i går kveld.
Lensmannen anser det som sannsynlig at menneskene har prøvd å finne tilbake til veien.”
Kristin T. delte området vi skulle lete i, opp i teiger. Vi fikk en primærteig hver – med beskjed om mulig utvidelse av teigen seinere. Denne teigen fikk vi også oppgitt. Så meldte vi oss på nett, og det var ”god tur”….
Jeg kjente at dette var skummelt. Hadde sovet dårlig om natten, sikkert fordi jeg lå å tenkte på alt jeg kan – og ikke kan…. – også om førstehjelp….., men tok utfordringen - selv med alle sommerfuglene i magen…. Nå var første skrittet på vei mot alvoret begynt, - og det var ingen vei tilbake…. Prøvde å holde hodet kaldt, få med meg nødvendig opplysninger og utstyr og – å forstå og lese kartet….. Kai-Erik dobbeltsjekket med meg at jeg viste hvor jeg var og hvor jeg skulle – sånn noenlunde. Det ga meg den lille ekstra given jeg trengte. Så tusen takk Kai-Erik!! Nå kunne jeg sette av gårde med godt mot.
Satte så i gang der terrenget så verst ut – på kartet. Dette fordi jeg tenkte på det vi hadde lært av SARDA, og fordi vinden skiftet hele tiden. Tror i ettertid at jeg gjorde rett. Det var et vanskelig terreng å ta seg frem i med bare en brukbar arm, derfor gikk jeg der jeg kunne, og så sendte jeg Tara opp og ned blant steiner og stup, der det virket fremkommelig for henne. Hun var veldig styrbar og flink! Jeg ble faktisk flere ganger imponert over henne selv (- og det skjer ikke for ofte… ;-) Hun løp helt ned på vannene (som flere steder var fulle av råtten snø – og som jeg ikke våget å gå på….), og brukte vinden fint på overvær, så jeg må jo bare juble…. ;-)
Ganske tidlig kom Tara med melding. Jeg ble litt forundret, men valgte selvfølgelig å følge henne. Så så jeg spor i snøen og tenkte selvfølgelig at her var det noe. Det var det også, men det var Tone og Isi som gikk tur i snøen! Tara hadde meldt på avstand, men da jeg sa ”vise” var hun på full fart mot Tone og Isi. Jeg valgte å bryte Tara, noe jeg faktisk angrer på nå i ettertid, det var jo egentlig bare knallbra at Tara meldte på en gående ”figurant” med hund!!! – Selv om det var litt på avstand….
Etter en liten stund kom Tara igjen med melding….., men da jeg ville ha henne til å gå på påvisning, gikk hun ivrig ett stykke, og så stoppet hun opp. Dette gjentok seg ett par ganger til. Jeg burde selvfølgelig ha tatt tegningen og søkt mer i det området, men valgte i stedet å gå tilbake og følge ”planen” min. Vi søkte langs hele den sørlige og østlige yttergrensen av teigen min, rundt vann, og mellom steiner. Måtte lekte litt fjellgeit noen steder, for å få dekket teigen skikkelig – men ville være sikker på at vi hadde gjort en skikkelig jobb før vi gikk videre. Så valgte jeg å søke mer ved å bruke vinden, for nå var det god vind mot oss, og terrenget var mer oversiktelig. Plutselig så jeg et menneske – det var Kaare. Tara hadde ikke merket han enda, men plutselig slo hun – både på vind og syn…, og kom fint inn med melding. Det var veldig kjekt! Da hadde vi søkt en stund, men likevel var hun altså på jobb (selv om hun akkuratt hadde stått med nesa ned i lyngen… ;-)
Tara ble stallet opp – uten belønning (før jeg hadde gjort det jeg kunne for den savnede – først da fikk hun kastet til seg en karbonade…) Og Kaare fikk behandling for nedkjøling (med imaginært utstyr), han fikk også solbærtoddy…. – siden han ikke på noen måte var skadet… (men han likte visst ikke blank solbærtoddy noe særlig – var visst ikke helt med på leken… – men lo gjorde han ;-) Om det var med eller av meg – se det skal være usagt…..
Så var det å melde inn funnet til KO, og å oppgi kartreferansene… Jeg så meg febrilsk rundt for å kunne oppgi nøyaktige kartreferanser, - men så plutselig datt det ned: du har jo Gps! Så jeg fant - og leste (helt feil) kartreferanser. Heldigvis (for pasienten… ), så oppdaget lensmann Tone at kartreferansene var helt på jorde og KO ba om å få dem på nytt. Nå klarte jeg å gjøre riktig ;-) så båremanskapene kunne komme og hjelpe den nedkjøle pasienten ;-) (Huh, det var sikkert 35 varmegrader midt i solsteika!!)
Etter en stund fikk jeg beskjed om at røde kors hadde hentet Kaare, og at vi kunne søke videre i teigen vår, noe vi gjorde. (Tara ville veldig gjerne følge etter Kaare ;-)Rett etter at vi hadde startet å bevege oss igjen, satte Tara av gårde på overvær. Hun forsvant laaaangt ut av syne…. Akkuratt da dette skjedde fikk jeg melding om at KO hadde forflyttet seg inn i yttergrensen av teigen min. Aha, da var det kanskje dem Tara slo på…. Jeg kaldte henne tilbake, men Tara slo like fint og like langt. Derfor valgte jeg nå å følge på for å sjekke om det kunne være noe hold i det Tara signaliserte. På toppen av Skykula så jeg KO – og Tara hadde full fart mot dem….. Jeg ropte henne tilbake, og valgte med det samme å sjekke litt i området vi nå var i, - men så fikk vi beskjed om å komme inn til KO og sitte klare til å hjelpe i eventuelt andre teiger (vi hadde fortsatt litt igjen i vår teig….) Vi hadde vært i søk i ca. 1 time og 20 minutter, men hadde i følge sporloggen - bare gått 3 km. Ikke så rart, så mye som jeg bare stod og sendte Tara. Hun hadde nok løpt det mangedobbelte….!
Forklaringen kom ganske snart. Tone ønsket at alle skulle få funn, derfor skulle Kent få gå inn i min teig, - siden nye opplysninger sa at det var observert en sekk i området….. Kent kom og gjorde funn på både sekk og figurant ;-D
Alle ekvipasjene gjorde til slutt funn, og vi satte nesa mot hytta for lunch og nye oppdrag…..
I neste økt var det de aller ferskeste som skulle få trene. Disse hundene skulle rett i belønning. Jeg satt i KO, og fordelte teiger, etter å ha fått området av Tone. Jeg var heldig og hadde fått en figurant i hver teig (dette visste ikke jeg på forhånd. Det var Tone som la ut figurantene).
Alle 3 meldte seg på nett, og etter 33 minutter var alle de 3 savnede funnet!! Knallbra syntes jeg! Tone hadde regnet 2 timer på denne øvelsen, - så det var bra. Jeg var også ganske flink og sjekket at kartreferansene stemte med den teigen den aktuelle hundeførerne befant seg i.
Nå var det de godkjente som kunne/skulle gå sine spor – som var blitt lagt ut, litt innimellom….. mens Gro Elin, Ritva og jeg tok med oss hundene våre og hoppet i tjernet. Herlig!
Etterpå var det grilling og hyggelig samvær resten av kvelden/natten…. – jeg hadde fått lov av Eivind, til å være med likevel – bare jeg kom hjem tidlig nok (til respitten..)…… - og John sa det var nok mat…. Så da var ikke valget så vanskelig - i det herlige været og med gode trenigskammerater ;-) Jeg hadde med alt jeg trengte i bilen – både av mat, klær og annet. Om jeg sov så godt i bilen…. Det er en annen sak…… - men det er mitt valg…
I dag etter å ha småduppet hele morgenen, var jeg selvfølgelig innelåst i bilen… typisk min flaks (det må ha vært barnesikring i bilen – til tross for at jeg prøvde det ut da jeg var hjemme)! Prøvde å banke på ruta til de skyggene jeg så som gikk forbi, men null respons - helt til Aud plutselig kom. Da brukte jeg nøkkelen til å banke med, og hun forstod heldigvis hva jeg mente. Reddet av engelen Aud igjen ;-D Takk!!
Etter å endelig ha fått gått på do…. Og vasket meg litt, heiv jeg i meg en av mine medbrakte skiver, og pakket bilen. Så hjalp jeg til med å rydde litt i hytta før jeg la ut to små sporoppsøk for Ronny (dvs. Daisy….). Deretter var det kaos for å komme ut, - jeg stod selvfølgelig innerst med bilen.…….
Men jeg kom meg hel hjem til slutt, og Maia og Eivind er nå på respitten med alle hundene.
Kommentarer