Lørdag og A-Prøve

Da skal jeg skrive litt mer i detalj om prøven.

Fredagen hadde vært en dårlig dag for Tara og meg. Tara hadde magasjau og dreit ut hele bilen (ja – den nye….!), jeg var også ganske uggen. Det lovet ikke bra for prøvene neste dag…..

Ingen av oss hadde noe særlig apetitt, og begge la seg tidlig fredag kveld. Dvs det var så mange lyder ute denne kvelden at Tara bare lå og bjeffet, derfor ble hun lagt i bur. Dermed ble det rolig, og tenk jeg sov godt hele natta! Helt utrolig med tanke på at vi skulle opp til prøver neste dag – tror aldri det har skjedd før!

Våknet tidlig som alltid og hadde god tid til å dulle meg ferdig. Huset var jo tomt for andre folk, så jeg kunne bråke så mye jeg ville ;-) Vi dro av gårde i 08.00 tiden. Det tar nesten en time ut til Bjerkreim – der prøvene skule være, og jeg tok ingen sjangser på å komme for seint - siden Nordsjørittet også skulle gå denne dagen. Vet jo hvordan de kjører……!

Dro innom Kiwien på veien, for å se om de hadde noe ”vond lukt spray”, for det luktet ikke godt i bilen – og jeg var fra før av fortsatt kvalm. Nå er det usikkert om det var pga. nerver eller andre ting. Jeg pleier vel ikke være kvalm på den måten når det er nerver det dreier seg om, men….

Uansett. Jeg var på plass kl. 09.00, som første mann. Tara fikk luftet seg, og jeg fikk roet meg litt ned. Tara virket daff og i ulage, men jeg ville satse på prøven likevel. Nå hadde jeg mobilisert meg selv så veldig til dette og alternativet var å ta prøven på hovedkurset – der alle jo vet at strykprosenten er høy…. - Jeg hadde derfor lite å tape. Det var en aldeles ubeskrivelig nydelig dag, selv om det var en del vind - og plassen var også veldig idyllisk.

Etter en liten stund kom Frode D. Vi skravlet litt - før Tone også dukket opp. Deretter kom Kai-Erik og så Paul. Da bilen til Paul kom, fikk jeg den store skjelven… - og magen vrengte seg nesten. Jeg skjønner ikke dette, da han aldri har vært urettferdig mot meg på noen som helst måte. Tvert imot så liker jeg å gå opp til prøve for han, så dette er visst noen ambivalente greier. Tror bare han er så autoritær og at det er det jeg reagerer på. Reagerer jo ikke sånn på Tone, som også får en slags ”dommermine” men hun virker heller beroligende på meg - av en eller annen grunn. (eller Sylvelin – for den saks skyld.) Fikk i alle fall raskt tatt meg sammen – og det hjelper jo at han fleiper og tuller litt med oss som skal opp til prøve da ;-)

Langt om lenge kom prøveledere og figuranter også. De hadde lagt ut spor til oss. Det ble raskt avgjort at bare to rakk å rundere før vi måtte gå sporene, dermed måtte vi trekke lodd – og gjett hvem som trakk det siste strået…. Jo det var meg. (- I ettertid skal jeg jo være lykkelig for det da!) Dermed ble det lenge og vente, og vi måtte gå sporet først. Det var ikke akkuratt det jeg hadde mest lyst til med tanke på at Tara ikke var i form, men men.

Sporet

Sporet gikk over myr, lyng, fjell og stein. Det var de obligatoriske, 4 timene, gammelt og det var ganske mye vind i tillegg til sol ved Bjerkreimsenderen denne dagen.

Sporoppsøket kunne gå flere veier. Vi fikk to punkter (med 100 meters mellomrom) som vi skulle gå mellom - og ta sporoppsøk fra. Jeg lot Tara styre og bare gikk. Det var ganske kraftig vind, så jeg var utrolig spendt på hvordan dette ville gå. Tara gikk trøstig av gårde, sjekket ut et par steder, men tuslet så videre, så plutselig kjente - og så jeg, at hun reagerte på noe. Jeg ga henne tid og lot henne jobbe i fred. Hun dro litt ut - ca. 4 meter, før hun snudde og gikk riktig vei. Jeg meldte spor og fikk ett klart og tydelig ”JA!” til svar ;-) Huh, første bøy var over ;-) Fikk etterpå vite av Paul at det nesten var ett 10`er oppsøk! (Hvis det altså hadde vært lydighetspoeng på dette ;-)

Tara hadde noen små sportap under veis, men vi fant to gjenstander og hun jobbet sikkert videre. Jeg har en følelse at hun har gått sekundært noen steder, for plutselig merker jeg at hun er skikkelig på spor igjen – der halen går - i ”spormodus” ;-) Men innimellom sirkler hun noen ganger. Hun hadde også ett sted der hun måtte gå tilbake, jeg syntes det var rart siden jeg var sikker på at hun var på spor. Det viste seg i ettertid at sporlegger hadde ”gått seg fast” og derfor hadde vært nødt til å gå tilbake for å komme videre oppover fjellsiden. Jeg er jo kjempeglad for at vi begge taklet det helt flott :-) (Her var jeg flink og bare hang på! ;-)

Vi kom uansett ikke i mål. Bare nesten…, og det er helt og holdent min skyld – igjen :-( Tara viste meg med hele seg at hun hadde ferten av noe, men jeg trodde ikke på at det er slutten og drar henne vekk. Jeg trodde hun hadde fått overvær av noe – det hadde hun sikkert også, men det var jo det hun skulle finne!!! Tenk at det enda en gang går ann å være så dum. Jeg begriper det ikke! Det er jo akkuratt det samme jeg gjør hver gang! Paul sa til meg: ”du kan ikke gå spor” – og det har han jo helt rett i. ”Hekkan”, at jeg aldri kan lære!!! Vi var alså Bare 10 meter fra å bestå A-sporet! Grrr….!!!

Runderingen

Da skulle vi i ”ilden” igjen – som siste ekvipasje ut denne dagen.

Jeg grudde meg skikkelig, da det jo aldri er godt å vite hva Tara kan finne på….. – forrige runderingstrening gikk jo heller ikke så veldig bra…..

Hadde bestemt meg for å ”glemme” gjengen som ”hang på” og bare gjøre mitt beste ut fra det jeg kan og har lært om Tara, meg – og rundering. Ble spurt om jeg kunne reglene og svarte” ja”. ”Du vil bare starte, og bli ferdig med det da?” Spurde Tone. Igjen svart jeg ”ja.”

Så satte vi i gang. Jeg husker ikke alt slag for slag, men jeg så fort at tempoet til Tara langt ifra er slik det pleier og være, og kjente at håpet om å klare runderinga dalte. Så tok jeg meg kraftig sammen. - Tenkte ”skitt au, her er det bare å jobbe videre.” Jeg hadde jo null å tape nå. Det som jeg var mest fornøyd med var at Tara faktisk kom på innkalling. Hele tida! Jeg hadde tenkt hardt på hvordan jeg skulle belønne henne på midtlinja, og hadde derfor med forskjellige ”ting”. Det spørs jo litt på hummøret hennes hva som er kulest akkuratt den dagen. Jeg hadde også med noen knallgode (?!) godbiter = halvsur kylling (Æsj!) Som Tara jobber bra for å få, - så da så….. Disse fungerte tydeligvis veldig bra. Tara fikk dem også som belønning hos figurantene. Et par ganger fikk hun også bitepølsa, men siden hun ikke var i form torde jeg ikke bruke den så mye (hun blir mer sliten når jeg bruker den).

Tara jobbet jevnt og trutt, men jeg merket godt at hun ikke var i storform. I tillegg hadde vinden løyet og det var blitt varmere ute. To ganger i løpet av runderinga ”tvangsvannet” jeg henne. Hun hadde forresten vært flink til å drikke denne dagen. Det hjelper med leverpostei i vannet for hennes del ;-)

Ellers gikk hun langt ifra så lange slag som hun pleier – men jeg passet også på å rope på henne ganske tidlig, før hun fikk sjangsen til å komme for langt vekk fra meg (lærte litt på sist rundering ;-) Noen ganger måtte jeg være veldig bestemt/tydelig i stemmen, for hun prøvde seg på å jukse noen ganger. En gang sa jeg til og med ”nei”, noe flere på midtlinja hadde reagert på (det er nok ikke slik de fleste kjenner meg, men Tara trenger det av og til og hun takler det også ;-)

Tara hadde (etter mitt skjønn) ingen feilmeldinger. (Noe jeg heller ikke forventet!)

Hun gikk en gang i en liten bue bakover , kom inn til midtlinja og meldte på dem som var der. Da var hun nok litt frustrert over ikke å ha fått funn, så da ville hun ”lage sitt eget funn” ;-) Jeg gjorde ikke noe med dette annet enn å ta ut bittet og sende henne ut på nytt.

Ellers fant vi Ronny i en jervenduk- omtrent midt i runderingsløypa (tror jeg…), John sittende på huk på ca 700m (her var det en hekkans påvisning, siden Tara loset meg gjennom kvister og kratt…. (selv hadde hun tydelig vært ute i noe hengemyr, for hun må bade i dag…..) og Gro Elin sittende på ca. 800m.

Da vi hadde funnet John oppdaget jeg en sløyfe og trodde vi var ved slutten og hadde gått over en figurant. Hjertet sank i brystet da jeg oppdaget det, men jeg fikk beskjed av Tone om å fortsette til dommerne ga beskjed om noe annet. Vi var ikke ved slutten enda! Så vi jobbet videre. Da Tara kom med melding på Gro-Elin, sa jeg ”nå er det melding” mens hun var på vei inn til meg. Paul så noe forundret på meg og spurde ”er du så sikker på det, at du kan si det allerede?” ” Ja” var svaret mitt – høyt og tydelig. Feilmelding var faktisk ikke i tankene mine engang! Dessuten pleier Tara ikke å feilmelde ;-D

Da vi kom inn fra påvisning på Gro-Elin var jeg klar til å sende Tara igjen, men ble møtt av den utstrakte hånden til Paul og et ”GRATULERER DERE HAR BESTÅTT!” Det var visst ikke den minste tvil hos noen av dommerne. Jeg fikk nesten sjokk! Så etter en god klem fra både Paul og Tone knakk jeg totalt sammen. Det varte ikke lenge, men jeg måtte bare samle meg litt før jeg klarte å ta imot resten av klemmene og gratulasjonene. Det er tydelig at dette var en mye større påkjenning enn noe annet jeg har opplevd i prøvesammenheng. Så ble jeg fortalt at vi hadde vært kjempeflinke. Tara hadde rundert bra og jeg hadde dekket terrenget godt. Vi fikk skrøyt :-D ÅÅÅÅ for en herlig følelse!!!!

Det eneste skåret i gleden denne dagen er at Frode og Kai-Erik ikke også fikk kjenne på den gleden jeg fikk. Det er kjempesynd, men jeg regner med at de begge slår til neste gang!

Tusen, tusen takk dommere: Tone og Paul, figuranter: John, Ronny og Gro-Elin og prøveleder: Johannes. Jeg stiller med glede til disposisjon når dere trenger hjelp tilbake! STOR KLEM til dere alle!!