Ankomst Dyranut fjellstue torsdag ettermiddag. Jeg fikk sitte på med Ritva opp fordi vi bare har en bil som er ”i form” – venter på ”verkstedplass”. Etter å ha innstallert oss, gikk vi Gro Elin, Ritva og jeg, en tur med hundene. Tara var ellevill, det var tydelig at hun gledet seg til trening. Hun for av gårde da vi slapp hundene, men kom fint på alle innkallingene – selv om hun var laaaaangt vekke :-D Kroppspråket hennes var GLAD :-)
Jeg hadde også forventninger – både til å lære, til de flotte omgivelsene som vi er så heldige å får trene i, til det sosiale og ikke minst den gode maten som alltid pleier å være på Dyranut.
Likevel var jeg litt betenkt, for jeg var langt ifra i form….. vondt i hode, tørrhoste, febertokter m.m. –men jeg klarte å komme meg gjennom helgen på en ok måte, uten å plage andre – tror jeg……
Fredag: Ritva-spor på Tone-måte….. ;-)
Jeg hadde – etter gode råd fra Tone, bestemt meg for å bare trene spor på Dyranut denne gangen (siden jeg på en eller annen måte har klart å ødelegge dette på/etter hovedkurs). Jeg hadde også bedt Tone om hjelp til denne treningen (forslag til hvordan jeg burde trene – etter å ha forklart litt om hva jeg tror er problemet….). Så fredag ble det spor på denne måten: spor frem til et gitt punkt, spor tilbake 5 – 6 meter i samme spor som man kom – og så vinkel med en gjenstand (slutt) kort etter. Dette gjentok seg 5 ganger- fortløpende, der sporlegger (Ritva) hadde vinklet til venstre. Tara skjønte tydlig ingenting i starten. Hvordan kan sporet bare forsvinne? På den første vinkelen jobbet hun leeeeeeeenge før hun fant løsningen, på det neste ganske leeeenge, og så ble det bedre og bedre. I spor 3 gikk hun et stykke bakspor, og i spor 4 jobbet hun frem og tilbake og sirklet, men det tok lang tid før hun fant løsningen. Spor 5 gikk ganske bra. Det virket som om det var lærdom og fremgang hele tiden, selv om jeg var litt bekymret da hun begynte å gå bakspor…. (Valgte å ikke fokusere på det)
Været var overskyet, noen regnbyger, ganske kaldt og kraftig vind (jeg klarte i en periode nesten ikke gå rett pga. vinden) og på slutten av dagen plaskregnet det.
I terrenget vi hadde fått tildelt var det mange naturlige avgrensinger/stopper pga mange bekker. Tara ville over på andre siden og jobbe de fleste gangene, men etter hvert erfarte hun at hun også måtte søke på samme side. Rart å se.
Siden jeg kjenner Tara og vet hvor fort hun lærer, ville jeg også ha et par vinkler til høyre. Første spor gikk bra, men Tara holdt på å slå på vinkelen, men ombestemte seg og gikk videre. Da hun kom til slutten (der sporet ikke fortsatte rett frem), jobbet hun lenge før hun klarte å finne igjen sporet. Her sirklet hun i stooor sirkel – mot høyre først, likevel sleit hun – det virket som om hun mente sporet skulle gå til venstre… - så jeg har nok rett i mistanken min om at hun lærer en atferd fort…. Spor 2 til høyre gikk veldig bra syntes jeg, men hun var uvillig till å jobbe mot høyre, så det er tydelig at hun allerede har ”lært” at sporet går mot venstre… - men hun jobbet bra og fikk en fin løsning på oppgaven.
Til sist ville jeg ha ett ”forfølgelsesspor” på tvers av alle de andre sporene med figurant i slutten. Tara gikk knallbra. Hun sjekket ut den første kryssningen 10 – 15 meter, ved andre kryssning bare snudde hun på hodet, og deretter så jeg ingen reaksjon i det hele tatt.
Tara fikk på slutten på en eller annen måte overvær av figuranten (selv om denne lå i medvind…) og da ville hun ikke gå spor videre, så jeg måtte jobbe lenge før jeg fikk henne til å søke videre i spoet – men det gikk til slutt. Så hun fikk figuranten på spor :-D
Jeg spurde Tone seinere om jeg gjorde riktig, og Tone mente at både det å slippe henne og det å la henne gå videre på spor kan være riktig – alt etter situasjonen, og det er helt sånn jeg tenker selv også - men godt å få det bekreftet av erfarne folk ;-)
Takk for hjelpen Tone, dette ble en kjekk og lærerik økt - både for Tara og meg ;-)
Tror vi (Ritva og jeg) var siste mann inn til Dyranut, sånn ca halv sju om kvelden, men kjekt hadde vi det! ;-) De andre på sporlaget vårt: Aud, Kaare og Paul hadde vi ikke sett mer en snurten av siden morningen da vi fordelte terreng. Vi prøvde å finne dem ved 14.15 – tida, men nei. Så vi koste oss i bilen med lunchen vår før vi satte i gang med treningen igjen. Dette var den eneste pausen vi hadde på hele dagen – så hvem sier det er mye pauser når man går spor……. ;-) Det gikk i alle fall i ett hele dagen, hos oss – og i følge gps`en gikk vi over en mil med småsporene våre ;-)
Kommentarer