Aleina på trening - i Gravdal

Tja, hva skal jeg skrive i dag…..

Jeg våknet tidlig til plaskregn ute og vind så det rystet i hele huset. Hadde derfor egentlig ikke så veldig lyst til å dra på trening i dag…. – Men så er det det da, at er man Nrh`er så er man Nrh`er og da lar man ikke en bagatell som vær og vind stoppe seg. I tillegg så hadde jeg avtalt med John at vi skulle møtes i Gravdal for en treningsøkt, seint i går kveld. Så da var det bare å gjøre seg klar og komme seg av gårde.

Regnet datt som sagt ned, mens jeg kjørte den timen det tar å komme til Gravdal, jeg var ikke i kjempehummør, for jeg satt med en følelse av at dette kunne bli en bomtur…. Den følelsen forsterket seg da jeg kom frem, for John var ikke kommet, og han pleier ikke være sein….. Det var bare vi to som skulle trene praksis, for Ritva ble forhindret (fikk melding i går).

Jeg ventet til kvart over ti, da ringte jeg John og spurde om han kom. ”Dessverre” svarte han - helt i ørske, han var sjuk (noe som også hørtes på stemmen). Så da ønsket (og ønsker!!) jeg han ”god bedring”. Jeg hadde som sagt en følelse av at jeg ble alene på trening, så derfor hadde jeg planlagt hva jeg skulle gjøre. Jeg ville ikke bruke over en halv time for å komme til sporlaget, for så å ”plage” dem med mitt opplegg. Derfor valgte jeg å være en ensom ulv i dag – men det var ikke så veldig morsomt……

Normalt så gjør det meg ingen ting å trene alene, men lørdag er liksom en litt sosial dag, så da er det ikke like kjekt å være alene. I tillegg er det første gang jeg går i ukjent terreng igjen etter orienteringsprøven, så det kjentes litt i magen….., – særlig siden jeg var helt alene.

Ja, ja. Opplegget mitt gikk ut på å orientere meg frem til forskjellige punkter uten kompass – bare med kart som hjelpemiddel. Jeg skulle gå i en liten bue, slik at jeg kunne legge fra meg en gjenstand i starten av runden, og som Tara så kunne ”finne” når vi gikk tilbake igjen. På denne måten ville vi begge få litt trening.

Det gikk faktisk veldig bra. Værgudene var med meg. Det ble i alle fall opphold akkuratt da jeg skulle starte treningen – og det begynte ikke å regne skikkelig igjen før jeg var ferdig ;-)

Jeg sjekket himmelretningene med kompasset, mens jeg stod ved bilen. Så satte jeg på gps`en og la den i lomma (- gjett en gang hvorfor…..?) Deretter sjekket jeg kart og tereng, og satte av gårde mot nord (det betydde at hvis jeg ”gikk meg bort” ville jeg treffe veien og finne igjen bilen, om jeg gikk mot sør). Etter en stund gikk jeg mot øst. Mens jeg gikk, sjekket jeg vinden (som kom fra sør-øst, og som jeg lærte av Paul at skulle sjekkes – på prøven) og fant forskjellige kjennetegn i terrenget som jeg kunne bruke for å finne ”hjem” igjen og for å hele tiden vite hvor jeg var. Hadde også stort sett kontroll på Bjerkreimssenderen (selv om den bare kunne sees fra de høyeste toppene).

Jeg tror jeg klarte meg bra med hensyn til veivalg. Vi klatret over en del gjærder, og to av dem ”reparerte” jeg også på veien;-)

Jeg kom akkuratt dit jeg hadde planlagt (sjekket et bestemt pkt med gps`en og det stemte helt med det jeg hadde målt på kartet – med synet!) :-D

Jeg brukte vinden til å ”orientere” meg videre i riktig retning og tilbake igjen - samt selvfølgelig terrenget. Jeg har ikke vært i det området før, men klarte likevel å orientere ganske bra (tror jeg). Kompasset var ikke fremme en eneste gang etter at jeg startet, og gps`en bare da jeg sjekket at jeg var kommet til det punktet jeg hadde satt meg som mål.

Da vi kom tilbake fra ”rundturen” vår, slo Tara nydelig på regnbuksa som jeg hadde lagt ut, og kom med en flott melding :-D Tara hadde på seg trekant og bringkobbel hele veien de 2,5 timene vi gikk, uten en eneste feilmelding.

Alt i alt ble det en fin trening på oss begge – selv om det var litt ensomt……