Gå til hovedinnhold

En liten solskinshistorie..... ;)

Jeg fikk for en liten stund siden tilsendt en søt historie fra en av de andre dommerne i Nrl, denne ønsker jeg å dele med  rallyentusiaster - og andre, som titter innom bloggen min :) Ikke minst fordi det viser at man kan få til ting - hvis man vil...... ;)

På et dobbeltstevne i regi av NRL, fikk dommerene den utfordringen det uten tvil er å dømme en blind fører.
NRL profilerer jo med at vi kan tilrettelegge for funksjonshemmede, og nå fikk vi bevist at det klarer vi :)
Ekvipasjen hadde (som reglene sier) søkt 14 dager på forhånd og dommerene hadde - av lederen i NRL, fått en super beskrivelse over hvordan tilretteleggingen skulle foregå. Denne tenkte på hva hun hadde sett – og lært, av blant annet tv-seriene «Uten grenser» og «71 grader (kjendis) Nord» ;)  - Ingenting er umulig!

Konkurransen foregikk slik:
Ekvipasjen fikk gå med ledsager, som fortalte ved hvert enkelt skilt hvilken øvelse som skulle utføres. De gikk arm i arm mellom skiltene, men ledsageren slapp når oppgaven skulle utføres - slik at fører utførte f.eks. 270 venstre - uten hjelp. Ledsager tok så tak i armen til fører igjen og ledet ekvipasjen frem til neste skilt. Det hele foregikk med en fantastisk flyt og med et samspill både mellom fører/hund og fører/ledsager, så det var en fryd å se.

Den tilretteleggingen ekvipasjen ba om, var at fører av og til måtte få berøre hunden for å kjenne om den sto eller satt (- etter at kommando var gitt). Det måtte også tas hensyn til at ledsager av og til kunne komme borti kjegler/skilt fordi det kunne bli noe trangt for 2 personer enkelte steder i banen. Den siste tilretteleggingen var at avstanden ved inngangen til dobbel 8 og spiral måtte justeres (økes) for å gi plass til 3 istedenfor 2.

Bortsett fra dette ble de dømt på lik linje med alle andre og denne ekvipasjen gikk til 199 poeng (av 200 mulige) og ble nr. 2 i klassen!! Dette står det respekt av!! :D

Etiketter:

Kommentarer

Kristin M sa…
Så flott, ble helt rørt av å lese dette. Kjekt at ting kan legges tilrette slik at flere kan delta. Husker jo hun i Danmark som satt i rullestol, men allikvel gikk agility med hunden sin.
11. juni 2010 kl. 11:41
Ghita sa…
Ja ikke sant Kristin :) Jeg blir også så glad når man kan tilrettelegge for at folk/dyr som har ett eller annet "handikap" kan lykkes. Det betyr så utrolig mye for de det gjelder, og det koster som regel så lite - mens man får flerfoldig igjen.

Dessuten er det stort å se når folk lykkes, ut fra sine egne forutsetninger - uansett utgangspunkt.
11. juni 2010 kl. 14:59
IKS sa…
Dette var rørende å lese Ghita:) Utrolig flott at hundesporten kan tilrettelegges slik at alle kan delta og oppleve gleden :)
16. juni 2010 kl. 23:09
Ghita sa…
Det synes jeg også Isabelle. Jeg unner såååån at alle har muligheten og at alle kan lykkes med sine mål! :D
17. juni 2010 kl. 10:12
Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Slalom

  Bildene er av Tara, sommeren 2008    Slalom Dette er et agilityhinder (hvis noen måtte lure ;)   Slalom er et av de hinderne som tar lengst tid å lære hunden...... I dag har jeg derfor tenkt å si hvordan jeg synes det er best å lære inn slalomen. Her er det selvsagt også «mange veier til rom», men jeg vil påstå at hundene blir veldig sikre i slalom og at de ganske snart kan gå en selvstendig slalom med denne treningsmåten. Det betyr derimot ikke at de er ferdig utlært i slalomen, men både hund og eier får en rask og tydelig fremgang – og det er jo gøy! Ja, det er shaping ;)) Jeg har faktisk klart å få kursdeltakere som følger denne måten, til å gå en selvstendig slalom i løpet av en helg. Noe både kursdeltakerene, hundene og jeg er stolt av!   Det aller vanskeligste i slalom er å få hunden til å søke selvstendig den riktige inngangen, derfor begynner man med dette. Jeg vil påstå at det er viktig å trene inngang med bare 2 - 4 ...
7 kommentarer
Les mer

Takk for alt kjære Tara

Bildene her er tatt 3 mai 2011 Vi har lenge visst at vi måtte ta det tunge valget med Tara – og i går hadde jeg bestillt time til avliving. Det er noe av det verste jeg/vi har gjort i hele vårt liv. Tara er den hunden som har lært oss alt vi kan om hund. Det er hun som har vært med på alle slags kurs, og hun som har utfordret oss til å søke nye horisonter. Kort sagt uten Tara så hadde vi ikke kunnet halvparten av det vi kan. I tillegg var hun en utrolig hund. Snill som få og med ett tydelig kropsspråk. Hun har ikke bare vært en terapi for meg, Eivind og ungene, hun var også med som ”problemløser” for andre hunder som hadde det vanskelig av en eller annen grunn. Hun var utrolig med alle hunder som kom i huset her – bortsett fra det siste halve året – men det har jo sin årsak... Foruten dette så var hun utrolig lærevillig og lettlært. Vi får aldri en hund som Tara igjen. Vi hadde trodd vi skulle få beholde Tara noen år til, men etter jul gikk det bare en vei med henne. Hun begynt...
12 kommentarer
Les mer

Møtet i tunnellen

Sovnet ved rattet i Storhaugtunnelen Det var egentlig ikke dette jeg skulle skrive om først, men jeg må bare få skrevet det fra meg, sånn at jeg kan begynne å bearbeide hendelsen og få det på avstand. Jeg hadde så veldig mange bevisste valg denne dagen. Valg som jeg vanligvis aldri tenker over – men denne dagen gjorde jeg det. Rart! Skulle (som vanlig) til fysioterapeuten på mandags morgen. Pleier å ha hundene med meg, for da går vi tur enten før eller etter treningen. Denne mandagen fant jeg ut at jeg ikke orket det. Fikk heller ta en tur med dem hjemme seinere på dagen. (Gudskjelov!) Så var det; hvilken bil skal jeg kjøre –den store eller den lille…? Pleier alltid ta den lille, men siden jeg visste det var et løst stereoanlegg i den bilen vurderte jeg denne dagen å ta den store. Hadde ellers tenkt å hive stereoen inn før jeg kjørte, men fikk for liten tid. Hadde løsnet det kvelden før (pleier å være nøye med å feste større ting i bilen), så det skulle være lett å ta i...
17 kommentarer
Les mer