Det var med blandede følelser jeg dro på trening denne lørdagen. For det første var jeg nervøs pga terrenget (kombinert med kneet mitt) og for det andre var jeg livredd for å kjøre den store bilen – som skrenser og sklir som bare det, på grus – etter at vinterdekkene kom på..... Men alt gikk over all forventning. Jeg «utnyttet» snille Ritva igjen – hun plukket meg opp på parkeringsplassen og så fikk jeg sitte på med henne det siste stykket opp mot Bjerkreimssenderen. Takk igjen – du er og blir en reddende engel! Kvelden før hadde jeg faktisk pakket sånn at jeg kunne gå opp – om det ble eneste alternativet – men gjett om jeg er glad for at jeg slapp!!
Vel fremme ble det litt frem og tilbake fordi ikke alle som skulle trene kunne komme likevel – det ødela planene til Toe noe, men endte likevel med at vi fikk mer terreng å trene i :D Det ble Tone og meg som skulle trene sammen. Vi startet med å planlegge litt og så la vi ut spor for hverandre. Deretter ble det en overværsøkt på hver.
Mitt ønske vedrørende overvær var, lange slag – hovedsakelig, men det gikk ikke helt etter planen. Ficus har alt for lite erfaring i å følge opp liten fert. Dette viste seg tydelig i dag. Jeg så at hun slo flere ganger. Selv mens Tone gikk ut, slo hun på ferten. Derfor ble jeg litt betuttet da hun ikke klarte å følge den opp. Nå var det kanskje vanskelige vindforhold. Ganske sterk vind (vi kunne «lene» oss mot vinden i oppoverbakken), og med en dal og småtopper,som gjør det enda vanskeligere er det jo noe å tenke på. Vinden snudde også etter hvor vi gikk, så jeg syntes ikke det var lett selv heller i går. Tone sa vinden stod mot oss inne hos henne, mens ute hos oss fikk vi vinden i ryggen - eller fra sida – nei, det var ikke lett. MEN det var enda en erfaring om at tingene ikke alltid trenger være så lette som de ser ut til ved første øyekast.
Det endte med at vi gikk og vi gikk. Jeg synes kanskje hun støtter seg vel mye til meg – men det har nok med all treningen – og belønningen å gjøre, derfor er det nå viktig for meg å få tilbake litt mer av selvstendigheten hennes.
Til slutt la Tone seg litt «lettere» til i terrenget, dermed klarte vi også å finne henne – selv om Ficus måtte mye lengre ned i myra en jeg kanskje hadde trodd... Men vi fikk da funn til sist.
Nå skal det sies at da Ficus først fikk ferten ordentlig, nølte hun ikke ett øyeblikk med å gå. Hun suste avgårde, sjekket ut (trampet på Tone....) jervenduken som Tone lå i, tok meldingen og kom til meg. KJEMPEBRA! Det var heller ingen «vente på mamma» tendens under påvisningen :)
Etter dette tok vi lunsj og da tror jeg jammen klokka var nærmere 14.00 allerede! Jammen flyr tida fort. Vi hadde trodd vi skulle fått gjort mer en vi gjorde i dag, men det tar tid å gå ut i sånt terreng – og vi fant ut at kvalitet var viktigere en kvantitet :)
Etter lunsj gikk vi sporene våre. Jeg var utrolig spendt på hvordan det skulle gå. Ficus har ikke gått spor i så sterk vind før, og fra før av har jeg jo slitt med at hun går spor på overvær. Hun tok sporoppsøket fint (nå satte jeg henne nesten rett på også da...), men hun måtte selv finne sporet og velge retning likevel. Det gikk bra. Snart satte hun avgårde – veldig sikkert faktisk! I tillegg var nesa godt nede i sporet. Jeg kjente nesten at jeg måpte så bra gikk hun. Etter kort tid fant hun en gjenstand (sokk) og etter belønning av denne var Ficus helt klar til å gå videre. Så vi durte ivei. På toppen av bakken, etter enda ett gjenstandsfunn (en metall teltplugg), ville hun tvers over bakketoppen og ned på andre sida. Akkuratt da ringte Tone for å spørre om noe, så da spurde jeg om vi var på riktig vei (grunnen til at jeg lurte, var at jeg var redd for at vi skulle gå bort i sporene jeg hadde lagt for Isi – dette pga retningen...) Mens jeg snakket med Tone – så dro og dro Ficus i lina. Heldigvis så ble hun ikke satt ut av at jeg holdt henne igjen. Hun var tydelig bombesikker på hvor sporet gikk. DET var en knallkjekk opplevelse! Funn av gjenstand igjen, denne gangen en boks (som Ficus ikke hadde så lyst til å gi fra seg – det var noe inni der – og av erfaring så vet Ficus at det pleier å være godbiter ;P ) Så gikk vi videre og nå sleit Ficus litt mer, men ikke tale om at hun ville gi seg. Jeg lot henne jobbe og snart kom hun med solbrilene til Tone :) så jobbet vi lenge. Hun var nok delvis på og delvis av sporet for hun sirklet flere ganger og jobbet seg så inn igjen på sporet. Her var det en steinrøys – og jeg ante jo ikke hvor Tone hadde gått, men vi endte med å gå på oversiden av den – og det var visst riktig ;) Etter enda en stund med sporgåing fant Ficus en flaske og så durte hun ganske sikkert frem til slutten. Hadde forresten et lite sportap ute på myra, og da vi kom ganske nærme veien tenkte jeg at nå var vi gått forbi slutten. Tull og tøys. Ficus durte rett frem til slutten og med logrende hale prøvde hun å få den med seg (- den var bundet fast pga sterk vind :)
Waoh! Jeg er imponert over trultemor i dag. Dette gikk over alle forventninger. 500 meter spor i sterk vind og 3,5 time gammelt. Kjempefornøyd!
Takk til Tone. Det var ett supert spor du la for Ficus. Akkuratt passe vanskelig for henne. Det at hun fikk gjenstand ganske fort – og tett, i starten trigget henne til å ville gå videre på spor. Dermed jobbet hun kjempebra på slutten også – selv om det da var lengre mellom gjenstandene. I tillegg hadde du lagt sporet sånn at vinden ikke var så aller verst – stort sett i alle fall. Veldig interessant å se hvor stor forskjell det er på om man har erfarne sporleggere eller ikke som legger sporet. Det har faktisk noe å si! I alle fall så virket det sånn for meg i går.
Uansett kjempekjekt å lykkes! :D
- Og kneet holdt hele treningsøkta. Joda jeg kjente det..., - og var livredd for å få en ny vridning, - og jeg sleit med å gå i nedoverbakker – og da jeg skulle kjøre hjem, men bortsett fra det, så er det i alle fall ikke blitt verre :))
Vel fremme ble det litt frem og tilbake fordi ikke alle som skulle trene kunne komme likevel – det ødela planene til Toe noe, men endte likevel med at vi fikk mer terreng å trene i :D Det ble Tone og meg som skulle trene sammen. Vi startet med å planlegge litt og så la vi ut spor for hverandre. Deretter ble det en overværsøkt på hver.
Mitt ønske vedrørende overvær var, lange slag – hovedsakelig, men det gikk ikke helt etter planen. Ficus har alt for lite erfaring i å følge opp liten fert. Dette viste seg tydelig i dag. Jeg så at hun slo flere ganger. Selv mens Tone gikk ut, slo hun på ferten. Derfor ble jeg litt betuttet da hun ikke klarte å følge den opp. Nå var det kanskje vanskelige vindforhold. Ganske sterk vind (vi kunne «lene» oss mot vinden i oppoverbakken), og med en dal og småtopper,som gjør det enda vanskeligere er det jo noe å tenke på. Vinden snudde også etter hvor vi gikk, så jeg syntes ikke det var lett selv heller i går. Tone sa vinden stod mot oss inne hos henne, mens ute hos oss fikk vi vinden i ryggen - eller fra sida – nei, det var ikke lett. MEN det var enda en erfaring om at tingene ikke alltid trenger være så lette som de ser ut til ved første øyekast.
Det endte med at vi gikk og vi gikk. Jeg synes kanskje hun støtter seg vel mye til meg – men det har nok med all treningen – og belønningen å gjøre, derfor er det nå viktig for meg å få tilbake litt mer av selvstendigheten hennes.
Til slutt la Tone seg litt «lettere» til i terrenget, dermed klarte vi også å finne henne – selv om Ficus måtte mye lengre ned i myra en jeg kanskje hadde trodd... Men vi fikk da funn til sist.
Nå skal det sies at da Ficus først fikk ferten ordentlig, nølte hun ikke ett øyeblikk med å gå. Hun suste avgårde, sjekket ut (trampet på Tone....) jervenduken som Tone lå i, tok meldingen og kom til meg. KJEMPEBRA! Det var heller ingen «vente på mamma» tendens under påvisningen :)
Etter dette tok vi lunsj og da tror jeg jammen klokka var nærmere 14.00 allerede! Jammen flyr tida fort. Vi hadde trodd vi skulle fått gjort mer en vi gjorde i dag, men det tar tid å gå ut i sånt terreng – og vi fant ut at kvalitet var viktigere en kvantitet :)
Etter lunsj gikk vi sporene våre. Jeg var utrolig spendt på hvordan det skulle gå. Ficus har ikke gått spor i så sterk vind før, og fra før av har jeg jo slitt med at hun går spor på overvær. Hun tok sporoppsøket fint (nå satte jeg henne nesten rett på også da...), men hun måtte selv finne sporet og velge retning likevel. Det gikk bra. Snart satte hun avgårde – veldig sikkert faktisk! I tillegg var nesa godt nede i sporet. Jeg kjente nesten at jeg måpte så bra gikk hun. Etter kort tid fant hun en gjenstand (sokk) og etter belønning av denne var Ficus helt klar til å gå videre. Så vi durte ivei. På toppen av bakken, etter enda ett gjenstandsfunn (en metall teltplugg), ville hun tvers over bakketoppen og ned på andre sida. Akkuratt da ringte Tone for å spørre om noe, så da spurde jeg om vi var på riktig vei (grunnen til at jeg lurte, var at jeg var redd for at vi skulle gå bort i sporene jeg hadde lagt for Isi – dette pga retningen...) Mens jeg snakket med Tone – så dro og dro Ficus i lina. Heldigvis så ble hun ikke satt ut av at jeg holdt henne igjen. Hun var tydelig bombesikker på hvor sporet gikk. DET var en knallkjekk opplevelse! Funn av gjenstand igjen, denne gangen en boks (som Ficus ikke hadde så lyst til å gi fra seg – det var noe inni der – og av erfaring så vet Ficus at det pleier å være godbiter ;P ) Så gikk vi videre og nå sleit Ficus litt mer, men ikke tale om at hun ville gi seg. Jeg lot henne jobbe og snart kom hun med solbrilene til Tone :) så jobbet vi lenge. Hun var nok delvis på og delvis av sporet for hun sirklet flere ganger og jobbet seg så inn igjen på sporet. Her var det en steinrøys – og jeg ante jo ikke hvor Tone hadde gått, men vi endte med å gå på oversiden av den – og det var visst riktig ;) Etter enda en stund med sporgåing fant Ficus en flaske og så durte hun ganske sikkert frem til slutten. Hadde forresten et lite sportap ute på myra, og da vi kom ganske nærme veien tenkte jeg at nå var vi gått forbi slutten. Tull og tøys. Ficus durte rett frem til slutten og med logrende hale prøvde hun å få den med seg (- den var bundet fast pga sterk vind :)
Waoh! Jeg er imponert over trultemor i dag. Dette gikk over alle forventninger. 500 meter spor i sterk vind og 3,5 time gammelt. Kjempefornøyd!
Takk til Tone. Det var ett supert spor du la for Ficus. Akkuratt passe vanskelig for henne. Det at hun fikk gjenstand ganske fort – og tett, i starten trigget henne til å ville gå videre på spor. Dermed jobbet hun kjempebra på slutten også – selv om det da var lengre mellom gjenstandene. I tillegg hadde du lagt sporet sånn at vinden ikke var så aller verst – stort sett i alle fall. Veldig interessant å se hvor stor forskjell det er på om man har erfarne sporleggere eller ikke som legger sporet. Det har faktisk noe å si! I alle fall så virket det sånn for meg i går.
Uansett kjempekjekt å lykkes! :D
- Og kneet holdt hele treningsøkta. Joda jeg kjente det..., - og var livredd for å få en ny vridning, - og jeg sleit med å gå i nedoverbakker – og da jeg skulle kjøre hjem, men bortsett fra det, så er det i alle fall ikke blitt verre :))
2 kommentarer:
Ja, det var kjekt at sporet ditt lyktes :-) Skulle gjerne gått med og sett, men var redd for at Isi ville ha forstyrret Ficus... Uansett, går man "alene" må man jo stole på hunden og det er en "kunst" som må trenes på :-)
Det er jo også noe man må trene på - at det er flere hunder i samme spor mener jeg, men sikkert greit at jeg blir flinkere til å lese Ficus før vi gjør det. Kanskje....? Var i alle fall kjekt at jeg klarte å lese henne/stole på henne, denne gangen :)
Legg inn en kommentar