Gå til hovedinnhold

O - prøven som nesten gikk bra.....

Nok en gang har jeg forsøk meg på orienteringsbiten i Nrh.
Kravet er 15 kilometer på 5 timer - med minimum en 6 kilos sekk på ryggen.
Vi skal finne 6 poster + mål ;)

Jeg har forsøkt å forberede meg lenge nå, men kjente sommerfuglene veldig godt i magen da jeg dro for å møte "gjengen".
På oppgitt sted møtte jeg prøveleder John, assistenten Stig og de andre deltakerne.
Jeg ble første mann ut med 8.2 kilo på ryggen - måtte jo ha med meg vann og litt mat....

Snart var jeg på vei, men hadde tydelig ikke fått med meg all informasjon jeg trengte, og ringte derfor John et par ganger for å spørre om jeg gikk på riktig vei (den første biten skal være på kjent vei - der vi skal punktorientere). Joda det gjorde jeg, og snart så jeg også posten :)
De andre to postene fant jeg også greidt og så skulle jeg orientere meg frem til post 4....
Fant ut hvor jeg skulle og gikk litt tilbake for lettere å passere porten ut til terrenget (det var en mark med sauer og kyr på - og porten var låst...)
- Min store skrekk har alltid vært å måtte gå inn på marker der det er kyr, men her var det ingen bønn. Jeg beit derfor tennene sammen og durte inn - med Ficus. Rett innforbi gjærdeklyveren lå en liten flokk med kyr og de kom selvfølgelig mot oss - nyskjerrige som de er.... Akkuratt da var jeg veldig glad for at Ficus bjeffet - og jaget dem vekk, det må jeg bare tilstå. (Redsel min ligger helt tilbak til da jeg var 6-7 år og så vidt klarte å redde lillebroren min unna noen rasende okser - samt en del villkyr som stanget og raserte bilen vår i Sirdalen, da jeg bodde der som liten).
La så i vei oppover en sti/traktorveg siden jeg anså det å følge den ett stykke, som bedre en å virre rundt ute i terrenget. Jeg hadde flaks for den veien jeg valgte hadde sti helt frem til posten :)

Til post 4 (som vel lå på det høyeste punktet) brukte jeg ca 2 timer. I følge sporet (som jeg tegnet etterpå - etter husken) så det ut til å være nesten 8 kilometer dit.
Glad la jeg i vei til post 5, men nå begynte problemet..... Jeg så på kartet at det lå et fjell som het Nonsfjellet - i feil retning av der jeg skulle...., - og jeg så en sti som gikk mot Nonsfjellet. Dermed tenkte jeg at den kunne jeg jo ikke følge.... Forvirret prøvde jeg å gå videre, for stien gikk i retning der jeg skulle - og terrenget stemte, men navnet på kartet stemte ikke. Det jeg ikke visste var at det var ett fjell til som het Nonsfjellet, så jeg skulle ha holdt meg på den stien - som jeg til stadighet kom inn på - og som jeg prøvde å unngå.... - hvor dum går det an å bli! *Snufs* :(

Fra post 4 til post 5 brukte jeg derfor alt for lang tid pga denne dumme feilen min, (jeg jobbet meg opp og ned fjellsidene flere ganger) - og en ting vet jeg, at det skjer aldri igjen at jeg lar ett navn forvirre meg sånn. Jeg måtte også komme meg rundt noen vann - og en elv. Vi klarte det til slutt, men jeg sleit en stund med å finne selve posten også.

Da jeg langt om lenge kom til post 5 visste jeg at jeg ikke kom til å klare det på tiden, så motet var ikke på topp, men så ringte John og sa at vi fikk et kvarter ekstra fordi løypa var 2 kilometer for lang. Dermed måtte jeg jo bare prøve. (Jeg gikk stort sett uten å se på klokka, for jeg gikk det jeg kunne - uten å løpe). Blodig (etter å ha hevet Ficus over - og selv klatret over, et piggtrådgjærde) stresset jeg i vei mot post 6, - men oppdaget at jeg gikk feil vei på veien - fordi ingenting stemte med kartet, og dermed var det gjort, - for nå hadde jeg ikke tid til flere feil :(


Ja, ja. Denne gangen skulle jeg i alle fall i mål - koste hva det koste ville. Jeg gikk tilbake og selve Posten fant jeg uten trøbbel, før det bar videre til bilene. Jeg vurderte en stund om jeg skulle forsøke å springe, men jeg visste at uansett hva jeg gjorde nå, så var tiden ute - og da valgte jeg å bare gå....

Det var bittert å være så nær - og vite at jeg hadde gått ca 22 kilometer (har laget "sporlogg" etter husken, nå i ettertid) på 6 timer - uten å klare målet mitt, men det er bare sånn det er.... Nå vet jeg i alle fall at jeg kan klare det - og det er tross alt en god følelse :)

Takk John for at du la opp en så flott løype - som jeg burde ha klart.....
 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slalom

  Bildene er av Tara, sommeren 2008    Slalom Dette er et agilityhinder (hvis noen måtte lure ;)   Slalom er et av de hinderne som tar lengst tid å lære hunden...... I dag har jeg derfor tenkt å si hvordan jeg synes det er best å lære inn slalomen. Her er det selvsagt også «mange veier til rom», men jeg vil påstå at hundene blir veldig sikre i slalom og at de ganske snart kan gå en selvstendig slalom med denne treningsmåten. Det betyr derimot ikke at de er ferdig utlært i slalomen, men både hund og eier får en rask og tydelig fremgang – og det er jo gøy! Ja, det er shaping ;)) Jeg har faktisk klart å få kursdeltakere som følger denne måten, til å gå en selvstendig slalom i løpet av en helg. Noe både kursdeltakerene, hundene og jeg er stolt av!   Det aller vanskeligste i slalom er å få hunden til å søke selvstendig den riktige inngangen, derfor begynner man med dette. Jeg vil påstå at det er viktig å trene inngang med bare 2 - 4 ...

APPORT

Denne øvelsen bygger vi opp over prinsippet ”BAKLENGS KJEDING” som går ut på å starte med å lære hunden avslutningen på en øvelse først. Det å belønne siste leddet i en øvelse først, gjør at hunden ”går fra” noe nytt (feks nest siste moment), til noe kjent (siste moment). Dette har vist seg å være veldig effektivt, og belønningen blir en drivkraft i seg selv for resten av kjeden. På grunn av dette er baklengskjeding veldig godt egnet til øvelser der det inngår mange momenter, som feks apportering, melding mm. Man kan likevel ikke sette en øvelse sammen baklengs, før hunden kan alle delmomentene i øvelsen. Kan den først det, skal det være lett å kjede sammen øvelsen. Får man problemer går man tilbake og plukker ut det momentet som ikke er godt nok. Så trener man mer på det. Når det dårlige momentet er på plass igjen, kan man sette sammen øvelsen på nytt – baklengs. HVA TRENGER DU AV UTSTYR TIL APPORTØVELSEN? • En apportgjenstand. • En skål med GODE, og helst myke, godbiter. • Del godbit...

Velkommen Turboline Key!

Ficus ønsker Key velkommen Da vi mistet Tara i våres, ble jeg ganske fort klar over at Eivind kom til å ønske seg en ny border før det var gått alt for lang tid. Så da jeg var på hovedkurs i Voss med Ficus, kom jeg på samme lag som Bente Langhelle (som har godkjent redningshund, men som nå var begynt å trene med border collien sin, Mini). Det er en utrolig mentalt sterk border – etter min mening. Hun var også veldig sosial, lærevillig og et arbeidsjern. Jeg falt pladask for henne (hun minnet mye om Tara...). Så da Bente fortalte at hun var paret dagen før hun dro på hovedkurs nølte jeg ikke engang før jeg sa - «sett oss på valpeliste – en liten tispe, takk» ;) Jeg dro hjem og tenkte ikke så mye mer på dette – bortsett fra at jeg selvfølgelig fortalte det til Eivind. Han sa ikke så mye.... Så i høst, sier Eivind plutselig at han kunne tenke seg valp nå i vinter. Til sommeren har vi ikke planer om å reise utenlands - og Dewey holder nok ikke så mange år til blant norges beste ...