I går kom den tunge dagen da vi måtte gi slipp på Dewey og Key. Dewey var gammel så han var vi begynt å forberede oss på, men at vi også måtte gi slipp på Key, kom som lyn fra klar himmel. Dewey kunne nok gått enda en liten stund, men han har gått på medisin i flere år, helt siden han sluttet å konkurrere. Allerede da han var 10 år begynte vi å forberede oss på at hans tid var omme. Nå klarte han nesten ikke å gå, kroppen sviktet, så selv om han gjerne ville være med på alt klarte han det ikke. Han nøt fortsatt respekt hos de andre hundene, men vi så tendens til at Diego begynte å yppe seg. Jeg har valgt å være hjemme denne sommeren - for å ta vare på Dewey, men sånn gikk det ikke. Han sleit i varmen, han sleit med å gå - bakparten sviktet stadig, han pustet tungt, han ynket seg og peip både om natta og når han sov om dagen og han gråt når han ikke fikk være med pappa på trening. Vi økte medisineringen, men så at vi snart måtte la han få slippe. Vi kunne ikke la han leve