Dewey og Key

I går kom den tunge dagen da vi måtte gi slipp på Dewey og Key.

Dewey var gammel så han var vi begynt å forberede oss på, men at vi også måtte gi slipp på Key, kom som lyn fra klar himmel.

Dewey kunne nok gått enda en liten stund, men han har gått på medisin i flere år, helt siden han sluttet å konkurrere. Allerede da han var 10 år begynte vi å forberede oss på at hans tid var omme. Nå klarte han nesten ikke å gå, kroppen sviktet, så selv om han gjerne ville være med på alt klarte han det ikke. Han nøt fortsatt respekt hos de andre hundene, men vi så tendens til at Diego begynte å yppe seg.

Jeg har valgt å være hjemme denne sommeren - for å ta vare på Dewey, men sånn gikk det ikke. Han sleit i varmen, han sleit med å gå - bakparten sviktet stadig, han pustet tungt, han ynket seg og peip både om natta og når han sov om dagen og han gråt når han ikke fikk være med pappa på trening. Vi økte medisineringen, men så at vi snart måtte la han få slippe. Vi kunne ikke la han leve bare for vår skyld - og det var det vi gjorde nå.

Med Key var det annerledes. Hun har de siste 2 årene stadig vært skadet. Først var det klørne som til stadighet knakk og sprakk, så var det huden under potene som bare løsnet så hun var helt blodig under alle potene. Deretter begynte hun å halte og å gå uryddig. Vi undersøkte henne, men fant ingen ting. Hun har jevnlig vært hos massør men var like stiv og rar hele tiden. Dyrlegen synes ikke hun så noe galt, men flere av våre treningskammerater både så og kommenterte gangen til Key. Til sist ble det både blodprøver og røntgen, før vi gikk til spesialist med henne. Hun så med en gang at noe var unormalt. Bildene viste forkalkninger flere steder i ryggen og testene vi tok viste nedsatt nervefunksjon i bakbeina. Dette fordi nervene sannsynligvis satt i klemme. Ryggen var krum, stiv og rar. Hun ville ikke trave, bare galoppere. Vi fikk beskjed om at hun kunne utredes videre for å finne ut eksakt hva det var, men at prognosen - også med operasjon, var veldig dårlig. Vi måtte stoppe all trening øyeblikkelig og sette henne på smertestillende. Hun skulle aldri mer springe eller trenes aktivt, og hvilket liv ville det ha vert for lille Turboline-Key? 

Vi fulgte ikke dyrlegens råd, men lot henne få løpe litt også nå på slutten, ganske visst mens hun gikk på smertestillende, men vi bestilte time til avlivning for dette kunne vi ikke la henne leve med, det ville vært en tortur både for henne og for oss. 

Skulle tro jeg var tom nå, men tårene fortsetter å sile. Jeg valgte bevisst å fortelle noen av dere at dette kom til å skje, det gjorde jeg for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten - for dette var steintøft og jeg er redd jeg ville ha trukket meg hvis jeg ikke hadde satt ord på det.

Grunnen til at vi valgte å ta begge hunden samtidig var for om mulig å korte ned sorgprosessen både for de andre hundene og for oss selv. Jeg/vi hadde ikke klart å gå til dyrlegen to ganger.