fredag 11. januar 2019

Rockrose Run to the Hills

Oj, Trodde jeg hadde lagt ut dette for lenge siden.
Jeg er visst helt håpløs for tiden. Ja, ja. Bedre seint enn aldri heter det visst, så her kommer innlegget jeg skrev for en god stund siden....

Tenker det er på tide å presentere det nye håpet mitt; Rockrose.



 Allerede for ett over ett år siden begynte vi å planlegge ny valp.
Det var meningen at Ficus skulle pares og at vi skulle beholde en valp etter henne. Sånn gikk det ikke. Ficus kom aldri i løp, hun har enda ikke hatt løpetid, så alle planene falt i grus.

Etter det vinglet vi frem og tilbake. Hva skulle vi gjøre. Da sjokket kom og vi måtte avlive Dewey og Key, ble vi nærmest rotløse. Vi tenkte en stund på å bare roe ned, men livet ble for kjedelig uten alle hundene. Diego og Lucie var etter ett år hos oss, flytte sammen med pappaen sin hjem igjen til Karmøy. Så fra 7 til 2 hunder på ett år var brutalt. Jeg savnet sånn å komme meg ut på treninger og den sosiale omgangen sammen med andre hundefolk. Så etter en sommer alene hjemme bestemte jeg meg for ny valp. Jeg sjekket og undersøkte mange kull, men magefølelsen var ikke på plass. Til slutt kontaktet jeg Carmen fordi jeg falt for hundene deres, både tispen og hanhunden de hadde valgt. Siden Carmen ikke var så stødig i engelsk var det mannen hennes Severino som svarte. Han sa med en gang at hundene de hadde var store - og vi, særlig Eivind ville gjerne ha en ny mellomhund. Derfor satte han oss i kontakt med en annen oppdretter. Hundene der var fine, men magefølelsen var ikke der. Så på bursdagen min 30 juli, tok jeg på ny kontakt med Severino og spurde om de fortsatt hadde ledige valper. Det hadde de og jeg kunne velge mellom de to svarte tispene. Det ble han som valgte for meg - ut fra hva jeg sa jeg ville ha, og så langt er jeg veldig fornøyd.

Kort fortalt så betalte jeg håndpenger på bursdagen min, så jeg kjøpte rett og slett min egen bursdagsgave. Det jeg ikke har fortalt er at jeg ikke inkluderte Eivind i dette valget. Valget var bare mitt. Eivind ble både overrasket og sjokkert, men har tatt det med fatning - og er nok allerede glad i det lille trollet vårt.

Det har vært en prosess, siden jeg også måtte vente til valpen var 15 uker før jeg kunne hente henne. Nå ble hun faktisk 16 uker, men det var for å få alt til å klaffe. Jeg var fryktelig spent, for jeg hadde jo mistet mye av sosialiseringsperioden med henne. Men redselen var ubegrunnet. Hun tok fort kontakt, og vi ble gode venner det 1 1/2 døgnet jeg var hos dem.

Selve reisen var også spennende, jeg hadde ikke tenkt på avstander da jeg kjøpte valpen. Men alt gikk utrolig bra. Jeg tok fly til Amsterdam, der hentet Severino meg sammen med datteren Cato, og vi kjørte hjem til dem i Belgia. Her ble vi overfalt av ikke mindre en 6 hunder. To langhårete pyreneiske gjeterhunder (far og datter) og 4 korthårete. 2 valper (inkludert min), mammaen til vapene og bestefaren til valpene. Herlige hunder alle sammen. Moren til valpene overfalt meg med nuss, tror aldri jeg har møtte en så sosial pyrre. Den langhårete hannen var også helt utrolig sosial - en herlig hund.

Magefølelsen min fortsatte å være god, og jeg kjente spenningen slapp mer og mer, dette var helt riktig.

Etter noen herlige timer i Belgia, vi var også en tur på en strand i Nederland, så kjørte Severino meg og valpen tilbake til Amsterdam, totalt brukte han 14 timer i bil for vår skyld. Jeg er så takknemlig.

Flyturen gikk fint, men det var så vidt jeg rakk flyet til tross for at vi var på flyplassen 2,5 time før avgang. Det tok lang tid og mye frem og tilbake å få sjekket inn både Rockrose og meg. Men alt gikk bra. Det beste av alt var den herlige attituden Rockrose hadde på flyplassen. Våken, nysgjerrig og ikke det minste redd eller skeptisk.

På Sola var det selvsagt innom tollen. Etter litt frem og tilbake forstod de at jeg hadde alt i orden og det tok ikke lang tid før 3 tollere satt på gulvet med Rockrose og lurte på både rase, oppdretter og bruksområder. De virket temmelig imponerte over henne. Det var få hunder som kom ut av buret så trygge sa de. Så ble momsen betalt og Eivind plukket oss opp.

Deretter ble det en bitte liten luftetur ved Solastranden sånn at hun fikk gått på do og hilst på Ficus og Myija. Det gikk greit, selv om Myija ikke var overbegeistret. Ficus tok det med ro og fatning.

Ingen kommentarer: