lørdag 5. april 2008

Dagen jeg godt kunne vært foruten.....

Dagen startet som vanlig, med kaffe, data og planlegging av dagen. Så ringte Kristin og lurte på om jeg hadde gått tur, eller om jeg ville være med henne. Hun hadde ikke bil (den var lastet med varer til standen på Orre), så i så fall måtte vi gå på Tananger. Det var ikke meg imot, måtte gi hundene en god tur uansett, siden de skulle ligge i bilen i mange timer etterpå. Eivind og Maia skulle til Drammen for å konkurrere med hundene.

Vi hadde som vanlig en flott tur, og rakk akkuratt hjem før regnet satte inn.

Fikk så pakket bilen og fikk gjengen avgårde, så skulle jeg til Orre for å møte Kristin, Rune og Jan (broren til Kristin som var så snill å hjelpe oss) Vi hadde nemlig bare to timer på oss, på å sette opp standen, og erfaringsmessig, så er det litt knapp tid....

I godt hummør snakket jeg med Kristin, og fant så ut at jeg skulle kjøre bilen nærmere inngangen, siden veggene (til standen) som jeg hadde i bilen er ganske tunge. Så i det jeg igjen går ut av bilen, er det ett håndballnett rett utenfor. Jeg hefter fast foten og stuper rett i veggen bortforbi. På ett eller annet vis klarer jeg å ta meg for med albuen, men tyngdekraften drar meg nedover, mens skulderen presses bakover – så det knaser.... til og med Jan som stod bortforbi hørte det. Det var sinnsykt vondt! Ble liggende og vri meg på bakken en stund, før jeg klarte å kare meg inn i bilen. Ville sitte og se om jeg bare var forslått, sånn at jeg snart var i gang igjen. Men kvalme og svimmelhet slåss med smertene om oppmerksomheten, så til slutt tok Kristin affære og ringte Krissi. Og snille Krissi kom.

Hun ble fungerende ambulansesjåfør og sykepleier for meg. Kunne ikke fått bedre hjelp noen andre steder. Krissi ordnet opp over alt :-) Hun fikk kontakt med legevakta på Klepp, så jeg slapp noen lang ventetid, gikk forran alle i køen. Dvs gikk og gikk..., jeg gikk helt tvekroet pga smerter. Hadde ikke nubbesjangs til å rette meg opp. På legevakta undersøkte de meg så vidt, før de valgte å sende meg på røntgen - de var redde for brudd....
Før de lot oss dra, dopet de meg med morfin, så nå har jeg prøvd det også... - kjente meg omtrent som om jeg var full....., men det hjalp!

På syehuset ble det først røntgen, der så de med en gang at skulderen var ute av ledd. Så da bar det opp til akutten, der de skulle hjelpe meg. Krissi måtte kjøre meg i rullestol, og hun ble etter hvert rene proffen i det! Syntes ikke det var lenge å vente noe steder, men det er klart «ting tar tid....» På akutten ble vi møtt av «Pompel og Pilt» som Krissi døpte dem ;-) - en lege og en sykepleier. De hadde ikke helt kontroll på hvor alt var, så det var nesten litt skremmende... (- men hva kan man forlange når det er helt nye lokaler de var flyttet inn i) hørtes heller ikke ut som om de helt visste hva de skulle gjøre med meg, men det viste seg seinere at de virkelig kunne faget sitt :-)

Jeg ble lagt på magen på en benk, fikk kanyle innlagt (etter litt plundring....) og ble stappet full av ett morfinlignende stoff. Søskenbarnet til morfinen kaldte sykepleieren det vel. Fikk først en sprøyte, men så kjørte de på med 4 til, en av dem var kvalmedempende. Så måtte skulderen henge utenfor benken, i håp om at tyngdekraften skulle hjelpe den på plass igjen. De prøvde å få meg til å holde ett lodd, men det gikk dårlig. Til slutt bandt de loddet fast til overarmen min etter en lang snor. Loddet stod på gulvet, og så hevet de forsiktig benken. Etter en stund så knepp skulderen plutselig på plass igjen. Det var ikke vondt i det hele tatt, men veldig merkelig! Og for en deilig følelse å kunne rette seg opp igjen, uten de store smertene! Nå bar det ned til røntgen på nytt, og så opp igjen på akutten. Stakkars Krissi hun fikk masse trim! På akkuten fikk vi se bildene før og etter. Det var utrolig rart å se! Krissi tok bilde av bildene, så her ser dere dem.

Så ble kanylen fjernet og jeg kunne gå ut av sykehuset, men med beskjed om å ikke være i kropslig nærkontakt med noen de nærmeste 6 – 8 ukene! Krissi kjørte meg hjem.

Tusen takk for hjelpen i går Krissi, aner ikke hva jeg skulle gjort uten din hjelp og støtte. Ikke minst det at du var så rolig hele tiden og ikke lot deg vippe av pinnen ett øyeblikk, hjalp meg utrolig mye.

5 kommentarer:

Tone sa...

Det er det værste jeg har hørt...Det hørtes knallvondt ut...STAKKARS, STAKKARS DEG!
Håper du snart er på beina igjen ;-)

Anonym sa...

Ja, som Aud sa: er det ikke greitt med en assisterende ambulanse og sykepleier By The Way på Jæren??! :) Det gikk så greitt så, jeg hadde bare så utrolig vondt av deg. Og da vi endelig fikk se bildene, skjønte jeg jo hvorfor du hadde hatt så inni granskauen vondt!! Knokkelen var jo helt ute av stilling. Men så deilig at de klarte å få den på plass uten for store dikkedarier! Du må bare ta det med ro nå, og komme deg. Vi vil jo ha deg tilbake på trening så snart som mulig! Klæm!!

Anonym sa...

Stakkars Ghita så uheldig du var. Men det var godt at det ikke var brudd. Krissi er jo rene ambulerende sykebil og sykepleier jo. Godt med gode venner i nærheten når uhellet er ute. God bedring. Klæm!

Ghita sa...

Takk for medfølelsen! Begynner å komme meg litt nå, men skal passe meg veldig så det ikke skal skje igjen. Dette unner jeg ikke min verste fiende engang! Ikke sikkert det er så gode venner i nærheten neste gang heller ;-)

Forresten, brudd gjør mindre vondt enn dette, er min erfaring - har hatt 2-3 av dem også ;-) Men kanskje går smertene fortere over nå, - selv om tiden det tar er det samme. Er jo lov å håpe :-)

Anonym sa...

Stakkar deg - du er nå max uheldig og da!!

God bedring!!

Klem...