Tidlig i uka spurde Kristin M meg hva jeg skulle trene på lørdag. Jeg ville avvente å se hvordan mørkerunderinga gikk før jeg svarte, men etter torsdagen var jeg klar. Det måtte bli noe praktisk – og kanskje felt, svarte jeg. Om jeg ville at hun skulle lage til ett praktisk opplegg til meg? Selvfølgelig svarer jeg ikke nei til noe sånt ;-)
Og Kristin M hadde planen klar…. :-D
En mann og en kvinne m.f. var savnet etter en klatretur kvelden før. De var dårlig kledd og hadde ikke mat med seg. Tara og jeg fikk i oppdrag å finne dem ;-) Jeg fikk en ca. avgrenset teig som gikk fra runderingsstien på Dale og opp til Dalevann – og så høyt vi klarte å komme i den bratte ura/fjellsiden.
Etter å ha lagt ut ca. en kilometer spor for Athena og 500 meter spor for Daisy, var det bare å kle på (av) seg og sette i gang.
Jeg kjente at jeg var usikker på avgrensningene, men tenkte som så at det var bedre å søke for mye enn for lite. Startet derfor helt nede ved begynnelsen av stien, gikk så over jorde og lot Tara løpe. Hun var aldeles heltent. Hun sprang med en fart som jeg aldri - ALDRI! Har sett før – ikke engang på agilitybanen eller under lek. Det var helt sinnsykt å se. Det var mye vind i dag og Tara søkte nydelige lange slag. I tillegg søkte hun meg med jevne mellomrom, og kom de få gangene jeg kaldte henne inn. Jeg klarte å sende henne ut på så lange slag, at jeg kunne gå omtrent midt i terrenget og bare sende henne ut på runderingsslag. Det var jo også veldig god vind. Tara søkte helt oppe i ura – så langt hun kom, og jeg klatret etter…. Jeg valgte bevisst å søke av denne delen først – siden familien hadde vært på klatretur….. - og jeg har lært av SARDA at det er lurt å avsøke det tøffeste terrenget først – mens man er frisk og opplagt;-)
Vi startet søket ca. 11.30 og 12.05 gjorde vi funn av en liten baby (en babydukke – takk for lånet Henriette!) Tara meldte fint og kom mot meg, men da hun hadde øyekontakt med meg retunerte hun til funnet. Det resulterte i at jeg ble stående - og ropte på henne en gang – og da kom hun helt inn til meg med meldingen. De er ikke dumme disse hundene – selv om vi kanskje tror det av og til. Tara prøvde tydelig å spare på kreftene ved å unngå å gå helt ned til meg (langt nede i terrenget) – men det gikk ikke ;-) Jeg brukte ellers litt tid på å finne kartreferanser. Prøvde å finne dem både på Gps`en og på kartet – men trøblet litt. Hvordan i alle dager finner man kartreferansen på kartet uten holdepunkter…??? (midt inne i en steinur med skog rundt) . Jeg klarte det sånn noenlunde ved å bruke de kjennetegnene jeg fant i terrenget – men jeg bommet litt på det ene, siste tallet. Hva gjorde man før Gps`en sin tid?
Etter å ha notert alle opplysninger, og liksom rapportert inn til co (radioene virket ikke og Kristin M hadde glemt mobilen i bilen) søkte vi videre. Nå var jeg noe usikker på om jeg skulle ta sporoppsøk fra sekk eller ikke. Tara durte av gårde oppover i terrenget, og jeg fant ut at hvis jeg skulle gå med sporline her, så måtte hun dra meg opp – for det var en klatretur uten like ;-) Derfor valgte jeg å la henne gå fritt, og satset på at hun ville komme tilbake med melding om det var spor hun fulgte. Da jeg kom nesten til toppen av den ene skrenten, kom Tara ganske riktig med melding, og da satte jeg på line. Hun dro meg det siste stykke frem til den savnede mannen (Ronny) – som lå godt inne i en Jervenduk. Han virket frisk og rask og kunne også selv bekrefte det, så etter å ha forsikret meg om at alt stod bra til med han - fikk Tara belønningen sin. Hun virket noe spørrende siden hun måtte vente på belønningen ;-) Men så fikk hun leke med figuranten – og da var alt bra.
Jeg hadde nå spurt Ronny om han var i følge med andre, og han svarte at han var sammen med en lyshåret dame og en baby, han sa også at de ikke hadde vært helt oppe på toppen av fjellet (huh!) – og ikke helt oppe ved selve Dalevannet, derfor bestemte jeg meg - etter å ha søkt litt videre en liten stund, for å snu. Jeg visste at det nederste området mot runderingsløypa ikke var avsøkt, og hadde tenkt å søke der, men så plutselig gikk det opp ett lys for meg….
Jeg hadde først tenkt at babyen var blitt lagt der den var, men nå begynte jeg å tenke at kanskje mammen også var i det området – babyen kunne jo ha falt ned! Derfor beveget jeg meg tilbake mot det første funnet, bare litt høyere oppe, og ganske snart så jeg at Tara jobbet på ”noe”. At det var vanskelig her er det ingen tvil om. Tara jobbet og jobbet. Noen steder så det ut som hun gikk spor på steinene, andre ganger jobbet hun på vinden. Etter masse jobbing, kom Tara plutselig med melding. Jeg satte på påvisningslina og hun dro meg av gårde, men så plutselig stod det en hund midt i veien. Ja, vel var det den eller eieren dens hun hadde meldt på? Tara stoppet helt opp, og så spørrende på meg, derfor bare slapp jeg henne løs igjen og da satte hun målbevisst avårde. Jeg fulgte på. Etter en liten stund stod hun igjen forran meg, mens hun desperat prøvde å få tak i bittet – det hadde satt seg fast under sporselen. Jeg hjalp henne med å få det løs og sa ”vise” – hun fløy av gårde, og der var Kristin M funnet ;-D
Kristin kunne bekrefte at Tara hadde vært hos henne 2 ganger, og at Tara andre gangen ikke fikk tak i bittet, men hadde prøvd å melde med en flik av sporselen ;-) Flink jente – hun hva hun skal i alle fall! Kristin kunne også bekrefte at det var mye spor/tråkk i området, fordi hun hadde tråkket rundt og opp og ned, samt at hun hadde forflyttet seg fordi hun frøys sånn der hun lå midt i vinden.
Jeg var ganske overrasket over hvor nær vi hadde vært da vi søkte oppover - og litt irritert på meg selv fordi jeg ikke hadde lest signalene til Tara skikkelig (hun jobbet på ”noe” da vi gikk oppover også – likevel fulgte jeg det ikke opp :-( Da vi gjorde funn av ”babyen” trodde jeg jo at det var den hun hadde jobbet med – uten å tenke på at Tara var mye lengre oppe i terrenget da hun slo – det kan jo skyldes vinden – men jeg skulle ha avsøkt området bedre første gangen.
Uansett er jeg kjempefornøyd med jobbingen til Tara. Hun var helt utrolig. Ingen tvil om at hun syntes det var gøy. Det var også veldig bra for læringen til Tara at vi fikk funn på tilbakeveien. Dette fordi Tara pleier være ferdig med ”alt” når vi går tilbake til start – uansett hva vi holder på med.
Jeg lærte meg også litt mer om Gps`en. Så alt i alt en knallbra økt. Takk for hjelpen Kristin M og Ronny!
Jeg hadde tenkt å få litt hjelp av Paul med feltet, men han var dratt hjem da jeg hadde ligget figurant i sporet til Athena. Men så hadde Nina ett felt liggende som hun likevel ikke ville ta, og det kunne jeg få til Tara. Det sa jeg” ja takk” til – selv om det egentlig ikke var sånn jeg hadde tenkt å trene – så gjør det jo ingenting om det av og til blir ett skikkelig felt også… - eller??
Det var Kristin T som hadde lagt feltet, så hun var med meg som dommer. Tara søkte og jobbet bra. Hun var ute av feltet noen ganger, og en gang ble jeg ganske ”sint i stemmen” men da var Kristin T der med en gang og sa ”flink jente” med blid stemme – noe som førte til at jeg tok meg sammen ;-) Takk for det Kristin T! Tara fant 2 gjenstander, jeg tror det var innen 10 minutter og søket hennes var knallbra – syntes jeg. Likevel fikk hun søke videre, men da det var gått nesten 20 minutter, bestemte Kristin og jeg oss for å hive ut en av de gjenstandene hun allerede hadde funnet, for at hun skulle få belønning og at vi kunne avslutte. Selve søket var nemlig veldig fint. Dette viser jo at treningen som er gjort allerede har gitt resultater. Flott!!
Jeg var nok en av de få som hadde en skikkelig vellyket trening denne dagen - på vår treningsgruppe. De fleste sleit skikkelig med spor i den vinden som var – virket det som. Til gjengjeld så er jeg kjempefornøyd! Takk for hjelpen!
Da jeg kom hjem ventet en varm dusj og varm, nylaget, Fransk løksuppe på meg – herlig :-D
Og Kristin M hadde planen klar…. :-D
En mann og en kvinne m.f. var savnet etter en klatretur kvelden før. De var dårlig kledd og hadde ikke mat med seg. Tara og jeg fikk i oppdrag å finne dem ;-) Jeg fikk en ca. avgrenset teig som gikk fra runderingsstien på Dale og opp til Dalevann – og så høyt vi klarte å komme i den bratte ura/fjellsiden.
Etter å ha lagt ut ca. en kilometer spor for Athena og 500 meter spor for Daisy, var det bare å kle på (av) seg og sette i gang.
Jeg kjente at jeg var usikker på avgrensningene, men tenkte som så at det var bedre å søke for mye enn for lite. Startet derfor helt nede ved begynnelsen av stien, gikk så over jorde og lot Tara løpe. Hun var aldeles heltent. Hun sprang med en fart som jeg aldri - ALDRI! Har sett før – ikke engang på agilitybanen eller under lek. Det var helt sinnsykt å se. Det var mye vind i dag og Tara søkte nydelige lange slag. I tillegg søkte hun meg med jevne mellomrom, og kom de få gangene jeg kaldte henne inn. Jeg klarte å sende henne ut på så lange slag, at jeg kunne gå omtrent midt i terrenget og bare sende henne ut på runderingsslag. Det var jo også veldig god vind. Tara søkte helt oppe i ura – så langt hun kom, og jeg klatret etter…. Jeg valgte bevisst å søke av denne delen først – siden familien hadde vært på klatretur….. - og jeg har lært av SARDA at det er lurt å avsøke det tøffeste terrenget først – mens man er frisk og opplagt;-)
Vi startet søket ca. 11.30 og 12.05 gjorde vi funn av en liten baby (en babydukke – takk for lånet Henriette!) Tara meldte fint og kom mot meg, men da hun hadde øyekontakt med meg retunerte hun til funnet. Det resulterte i at jeg ble stående - og ropte på henne en gang – og da kom hun helt inn til meg med meldingen. De er ikke dumme disse hundene – selv om vi kanskje tror det av og til. Tara prøvde tydelig å spare på kreftene ved å unngå å gå helt ned til meg (langt nede i terrenget) – men det gikk ikke ;-) Jeg brukte ellers litt tid på å finne kartreferanser. Prøvde å finne dem både på Gps`en og på kartet – men trøblet litt. Hvordan i alle dager finner man kartreferansen på kartet uten holdepunkter…??? (midt inne i en steinur med skog rundt) . Jeg klarte det sånn noenlunde ved å bruke de kjennetegnene jeg fant i terrenget – men jeg bommet litt på det ene, siste tallet. Hva gjorde man før Gps`en sin tid?
Etter å ha notert alle opplysninger, og liksom rapportert inn til co (radioene virket ikke og Kristin M hadde glemt mobilen i bilen) søkte vi videre. Nå var jeg noe usikker på om jeg skulle ta sporoppsøk fra sekk eller ikke. Tara durte av gårde oppover i terrenget, og jeg fant ut at hvis jeg skulle gå med sporline her, så måtte hun dra meg opp – for det var en klatretur uten like ;-) Derfor valgte jeg å la henne gå fritt, og satset på at hun ville komme tilbake med melding om det var spor hun fulgte. Da jeg kom nesten til toppen av den ene skrenten, kom Tara ganske riktig med melding, og da satte jeg på line. Hun dro meg det siste stykke frem til den savnede mannen (Ronny) – som lå godt inne i en Jervenduk. Han virket frisk og rask og kunne også selv bekrefte det, så etter å ha forsikret meg om at alt stod bra til med han - fikk Tara belønningen sin. Hun virket noe spørrende siden hun måtte vente på belønningen ;-) Men så fikk hun leke med figuranten – og da var alt bra.
Jeg hadde nå spurt Ronny om han var i følge med andre, og han svarte at han var sammen med en lyshåret dame og en baby, han sa også at de ikke hadde vært helt oppe på toppen av fjellet (huh!) – og ikke helt oppe ved selve Dalevannet, derfor bestemte jeg meg - etter å ha søkt litt videre en liten stund, for å snu. Jeg visste at det nederste området mot runderingsløypa ikke var avsøkt, og hadde tenkt å søke der, men så plutselig gikk det opp ett lys for meg….
Jeg hadde først tenkt at babyen var blitt lagt der den var, men nå begynte jeg å tenke at kanskje mammen også var i det området – babyen kunne jo ha falt ned! Derfor beveget jeg meg tilbake mot det første funnet, bare litt høyere oppe, og ganske snart så jeg at Tara jobbet på ”noe”. At det var vanskelig her er det ingen tvil om. Tara jobbet og jobbet. Noen steder så det ut som hun gikk spor på steinene, andre ganger jobbet hun på vinden. Etter masse jobbing, kom Tara plutselig med melding. Jeg satte på påvisningslina og hun dro meg av gårde, men så plutselig stod det en hund midt i veien. Ja, vel var det den eller eieren dens hun hadde meldt på? Tara stoppet helt opp, og så spørrende på meg, derfor bare slapp jeg henne løs igjen og da satte hun målbevisst avårde. Jeg fulgte på. Etter en liten stund stod hun igjen forran meg, mens hun desperat prøvde å få tak i bittet – det hadde satt seg fast under sporselen. Jeg hjalp henne med å få det løs og sa ”vise” – hun fløy av gårde, og der var Kristin M funnet ;-D
Kristin kunne bekrefte at Tara hadde vært hos henne 2 ganger, og at Tara andre gangen ikke fikk tak i bittet, men hadde prøvd å melde med en flik av sporselen ;-) Flink jente – hun hva hun skal i alle fall! Kristin kunne også bekrefte at det var mye spor/tråkk i området, fordi hun hadde tråkket rundt og opp og ned, samt at hun hadde forflyttet seg fordi hun frøys sånn der hun lå midt i vinden.
Jeg var ganske overrasket over hvor nær vi hadde vært da vi søkte oppover - og litt irritert på meg selv fordi jeg ikke hadde lest signalene til Tara skikkelig (hun jobbet på ”noe” da vi gikk oppover også – likevel fulgte jeg det ikke opp :-( Da vi gjorde funn av ”babyen” trodde jeg jo at det var den hun hadde jobbet med – uten å tenke på at Tara var mye lengre oppe i terrenget da hun slo – det kan jo skyldes vinden – men jeg skulle ha avsøkt området bedre første gangen.
Uansett er jeg kjempefornøyd med jobbingen til Tara. Hun var helt utrolig. Ingen tvil om at hun syntes det var gøy. Det var også veldig bra for læringen til Tara at vi fikk funn på tilbakeveien. Dette fordi Tara pleier være ferdig med ”alt” når vi går tilbake til start – uansett hva vi holder på med.
Jeg lærte meg også litt mer om Gps`en. Så alt i alt en knallbra økt. Takk for hjelpen Kristin M og Ronny!
Jeg hadde tenkt å få litt hjelp av Paul med feltet, men han var dratt hjem da jeg hadde ligget figurant i sporet til Athena. Men så hadde Nina ett felt liggende som hun likevel ikke ville ta, og det kunne jeg få til Tara. Det sa jeg” ja takk” til – selv om det egentlig ikke var sånn jeg hadde tenkt å trene – så gjør det jo ingenting om det av og til blir ett skikkelig felt også… - eller??
Det var Kristin T som hadde lagt feltet, så hun var med meg som dommer. Tara søkte og jobbet bra. Hun var ute av feltet noen ganger, og en gang ble jeg ganske ”sint i stemmen” men da var Kristin T der med en gang og sa ”flink jente” med blid stemme – noe som førte til at jeg tok meg sammen ;-) Takk for det Kristin T! Tara fant 2 gjenstander, jeg tror det var innen 10 minutter og søket hennes var knallbra – syntes jeg. Likevel fikk hun søke videre, men da det var gått nesten 20 minutter, bestemte Kristin og jeg oss for å hive ut en av de gjenstandene hun allerede hadde funnet, for at hun skulle få belønning og at vi kunne avslutte. Selve søket var nemlig veldig fint. Dette viser jo at treningen som er gjort allerede har gitt resultater. Flott!!
Jeg var nok en av de få som hadde en skikkelig vellyket trening denne dagen - på vår treningsgruppe. De fleste sleit skikkelig med spor i den vinden som var – virket det som. Til gjengjeld så er jeg kjempefornøyd! Takk for hjelpen!
Da jeg kom hjem ventet en varm dusj og varm, nylaget, Fransk løksuppe på meg – herlig :-D
Kommentarer
Vi får håpe på mange kjekke praktiske oppgaver for alle sammen i året som kommer ;-)
Praktiske, ukjente oppgaver er faktisk noe av det viktigste vi kan trene på, fordi det er det nærmeste vi kommer (på trening) når det gjelder en reell leteaksjon.
Det er jo leteaksjoner vi skal bli gode på, ikke (konkuranse)rundering... :-D
Men nå skal vi trene masse på "alt mulig" :-D (selv om flere prøver venter.....)
Linda: heldigvis er det vel få som tar med seg en baby på klatretur, - men man skal aldri si aldri.... - det har jeg i alle fall lært;-) (Kan jo også legge til at "babyen" var "standin" for to småpiker på 10 - 11 år som egentlig skulle ha vært med som figuranter. Flott når man kan improvisere og likevel få til ett brukbart og flott opplegg for hverandre - synes jeg ;-)
- Men jeg forstår hva du mener:-D og håper aldri jeg treffer på noe sånt i virkeligheten!