Møtet i tunnellen

Sovnet ved rattet i Storhaugtunnelen

Det var egentlig ikke dette jeg skulle skrive om først, men jeg må bare få skrevet det fra meg, sånn at jeg kan begynne å bearbeide hendelsen og få det på avstand.

Jeg hadde så veldig mange bevisste valg denne dagen. Valg som jeg vanligvis aldri tenker over – men denne dagen gjorde jeg det. Rart!

Skulle (som vanlig) til fysioterapeuten på mandags morgen. Pleier å ha hundene med meg, for da går vi tur enten før eller etter treningen. Denne mandagen fant jeg ut at jeg ikke orket det. Fikk heller ta en tur med dem hjemme seinere på dagen. (Gudskjelov!)

Så var det; hvilken bil skal jeg kjøre –den store eller den lille…? Pleier alltid ta den lille, men siden jeg visste det var et løst stereoanlegg i den bilen vurderte jeg denne dagen å ta den store. Hadde ellers tenkt å hive stereoen inn før jeg kjørte, men fikk for liten tid. Hadde løsnet det kvelden før (pleier å være nøye med å feste større ting i bilen), så det skulle være lett å ta inn. Valgte til slutt den lille bilen likevel, dette fordi den er lettere å få parkert i byen. (Enda en gang – Gudskjelov!)

Så da jeg kom til tunellen lurte jeg på om jeg skulle kjøre rundt eller gjennom, men fordi jeg så at det var lite trafikk i min kjøreretning valgte jeg å kjøre gjennom (skjebnen?)

Som dere ser gjorde jeg flere valg denne dagen, valg som sannsynligvis førte til at vi begge overlevde kresjen. Både den andre bilføreren og jeg.

Jeg kjørte vel i mellom 40 og 50 km i timen. Speedometeret vårt viser 10 feil – oppover, derfor er jeg litt usikker. Jeg husker nemlig ikke om jeg hadde ”omregnet” dette eller ikke. Det var ingen biler hverken forran eller bak meg. I mot meg kom det en lang rekke med biler. Så plutselig, litt bak i køen på motsatt fil, legger det seg en bil ut i min kjørefil. Tanken min var: ”Du kan da ikke kjøre forbi her og nå!” Det så ut som om det var en forbikjøring, men det var jo egentlig helt usannsynlig. Kunne det være en som ville ta livet av seg? Det var jo egentlig også helt ulogisk, men…. Jeg forstod ingen ting - var nærmest paralysert, men tankene fløy gjennom hodet mitt: ”Hva gjør jeg? Hva kan jeg gjøre? Hvordan hindre at det blir kjedekollisjon og at minst mulg blir innvolvert?”

Jeg vet ikke om jeg bremset, jeg bråbremset i alle fall ikke. Jeg flyttet meg heller ikke. Det var ingen plass å flytte seg til. Hadde det vært litt større avstand til bilene på motsatt side, så hadde jeg satset på å sette bilen i ”ræcergir” og hevet meg rundt den møtende bilen, – men det var ikke plass…. Jeg kunne ikke risikere enda flere liv, måtte begrense dette uungåelige til minst mulig. På bildene i avisen ser det ut til at jeg hadde flyttet meg mot høyre, men jeg tror ikke - og kan ikke huske at jeg gjorde det. Derimot var tanken min at jeg må holde bilen stødig – rett mot, for ellers vil den andre bilen i alle fall treffe meg direkte – på sjåførsiden. Klarer jeg å holde bilen stødig rett imot, så vil hele fronten få slaget. Jeg forberedte meg på smellet, så plutselig så det ut som om den andre sjåføren oppdaget meg, og prøvde å hive bilen til siden – to late…. ”da er mitt liv over” var det siste jeg tenkte før:

P A N G - K R Æ S J - K N A S - K N U S

Jeg oppdager at det røyker opp forran meg, så oppdager jeg at airbagen er utløst – både på min, og passasjersiden. Jeg oppdager at JEG LEVER…………!!!

Er det mulig? Jeg kan bevege meg. Løsner bilbeltet. Bilen triller fremover. En mann kommer inn sidedøren på passasjersiden og spør om jeg har håndbrekk. ”Ja, - jeg tror det” svarer jeg. Før jeg famler meg frem til brekket og får satt det på.

Jeg hadde englevakt denne mandags morgenen. Det var nok pappa og farmor som passet på meg – igjen… - det sier alle som kjenner meg og mine veldig godt ;-)

Bilen som traff meg, traff forran – særlig min side var truffet. Bilen hadde så smelt tilbake, og sklidd sidlengs mellom tunnellveggen og min bil. Gudskjelov at jeg ikke hadde den store ”lastebilen” (ombygd Chevrolet - lastebil) da tror jeg den andre sjåføren hadde vært drept. Takk også for at vi hadde en gammel Opel der alle deler og karosseri var laget i Amerika, sånn at det ikke var en blikkboks jeg kjørte. Det meste var ganske så solidt!

Deretter kommer jeg meg ut av bilen – det samme gjør den andre sjåføren. Hun – en pur ung jente, spør meg om jeg er hel. ”Ja”, svarer jeg. ”Vi må komme oss ut av tunnellen og få frisk luft” - sier hun så, mens vi går arm i arm mot tunnellåpningen. Jeg sleit skikkelig med å puste, måtte nærmest gispe luften inn i lungene – og fikk voldsomme hostekuler etterpå. Men kjente ellers ingen ting – ingen smerter noen steder, bare en del brekninger. Alt var ellers lamslått.

Den unge jenta som kjørte den andre bilen, roper til folk som kommer, om noen kan ringe politiet – ingen respons. Min mobil lå hjemme, men jeg tror uansett ikke at jeg hadde klart å handle rasjonellt. Da ett engelsktalende (eller amerikansk) par kom og tok seg av meg, ringte hun selv politiet og ba dem sende en ambulanse.

Det var en utrolig handlekraftig 18-åring, som jeg synes veldig synd på. Nå er mye av hennes fremtid ødelagt. Hvorfor hun sovnet bak rattet vil jeg ikke spekulere i. Jeg synes bare så ufattelig synd på henne. Jeg bærer heller ikke på noen måte nag. Dette kunne ha skjedd hvem som helst som er litt uoppmerksom, eller trøtt. Det eneste jeg håper er at alle kan ta lærdom av det, sånn at det aldri vil skje noen andre som jeg kjenner.

Etter at hun hadde ringt, tok det ikke lang tid før lege, politi, brannbiler og ambulanser var på plass. Jeg syntes det ”krydde” av uniformerte mennesker.

Det engelsktalende paret tok seg av meg, han pakket jakken sin rundt meg, og hun trøstet og ba meg gråte – noe jeg også gjorde. Jeg skalv og frøys, var tydelig på vei til å gå i sjokk. Så ble jeg ført bort til legebilen, der ble jeg ”forhørt” av legen, før en politimann kom og skulle ha navn og fødselsnr. Jeg trodde nå at jeg kunne gå hjem, men ambulansefolkene kom og spurde meg hvilken bil jeg hadde kjørt. Da jeg sa Sintraen, fikk jeg beskjed om at jeg skulle på sykehuset med en gang. Bilen var såpass skadet at jeg måtte til undersøkelse. Det så ut som om jeg hadde fått en ”verktøykasse” i ryggen. Det var nok steroen fra freestylehelgen som var ”verktøykassa”…. Politiet fikk nesten ikke spurt seg ferdig før jeg ble sendt av gårde i ambulansen.

På akutten ble jeg motatt av leger, sykepleiere, og alt annet personell – à la sykehusserier på TV. Det føltes helt uvirkelig. Har ikke tall på alle de nålene de stakk i meg - og følte at de regelrett tappet meg for blod ;-) Etter en lynkjapp sjekk, fikk jeg på nakkekrave, før de fortsatte å undersøke meg. Tøyet ble klippet av og så ble jeg sent på røntgen. Her ble ryggen – helt opp i nakken sjekket bit for bit, så ble brystkassen sjekket før også lungene fikk en gjennomgang. Deretter ble jeg liggende litt før de kom løpende og skulle ha hjerteundersøkelse også. Joda - jeg var i gode hender….

Med kanyler i begge armene, og drypp - av ett eller annet slag, ble det så bestemt at jeg skulle opp på overvåkningsavdelingen. Nå hadde de også tid til å spørre meg om pårørende. Siden mobilen min lå hjemme, hadde jeg ingen nummer til noen i familen. Måtte derfor be dem ringe til Veronica, for Eivind har jobbmobil.

Veronica fikk sjokk – men etter en stund fikk hun roet seg litt og kontaktet Eivind. De kom nesten samtidig inn døra på sykehuset. I det Eivind kommer inn døra, ringer Johnny – en kammerat av oss. Han hadde kjent igjen bilen vår på nettet og ville høre hva som var skjedd og hvordan det gikk. Dermed måtte vi sette i gang ringerunde til familien, ville ikke at de skulle se det på nettet, og få sjokk. Sjokk fikk de likevel…..!

Sønnen vår, som er snekkerlærling stod med stor sag da han fikk beskjeden. Han ble likbleik – og sjefen hans ba han komme seg hjem – han skulle ikke ha flere skader…., sa han. Slik fortsatte det. Alle i familien, og en del gode venner fikk sjokk – selv om Veronica og Eivind passet på å si at det gikk bra med meg.

Veronica ble hos meg nesten hele dagen, mens Eivind måtte kjøre hjem etter toalettsaker, og tøyskift til meg. Han måtte også hjem og forberede Maia, som var på skolen. Både seinere på kvelden og neste dag (etter å ha vært på ny jobb for første gang) kom Veronica enda en gang tilbake og satt hos meg.

Eivind tok fri fra jobb – hans første egenmelding. Han har aldri før vært borte fra jobb av familiære grunner, men nå følte han for det. Dette både for å kunne være hos meg, ta seg av hundene og ordne opp med forsikring og lignende. I tillegg tror jeg hele episoden gikk ganske inn på han også.

Tirsdag fikk jeg to ganger besøk av agilityveninnen min Marit Wang, som jobber på sykehuset. Hun sa at jeg bare måtte bli der så lenge jeg fikk lov - "de lar deg ikke få bli lengre enn nødvendig", sa hun.

Jeg fikk stadig flere smerter, og de satte uten å nøle sprøyter med et morfinlignende stoff. Hver gang virkningen var på vei ut av kroppen, kjente jeg på nye steder der det smertet. I 12 timer fikk jeg dette stoffet, siste gangen ville de gi meg paralgin i stedet, men da ble jeg en av de ”umulige” pasientene. Jeg nektet plent å ta paralgin. Hvorfor skal jeg dytte i meg noe gift som jeg med sikkerhet kan si ikke virker? Jeg vet av erfaring at det ikke hjelper meg det spøtt, når det gjelder smerter. Jeg blir bare helt susete i hodet av disse tabelettene. Da jeg stilte det spørsmålet fikk jeg enda en dose morfin, så neste gang de kom med paralgin, ba jeg om parasett i stedet…. Så da fikk jeg parasett og voltarin. Det tok ikke vekk all smerten, men det var bedre enn ingenting. Jeg var også skrekkelig kvalm, så jeg fikk noe kvalmedempende, før jeg seint på kvelden endelig klarte å få i meg litt mat (da hadde jeg ikke spist i det hele tatt siden kvelden før).

Jeg hadde nå ”oppdaget” at jeg hadde en hel kropp med smerter. Tror ikke det er ett sted på kroppen som ikke smerter. Ja også inni håndflatene, under beina, i ansiktet, på nesa, osv. verker det. Men ryggen og nakken var verst. Kjenner også litt i magen. Derfor ble jeg også sendt på CT før jeg fikk velge om jeg ville reise hjem eller ikke i går. Alle bløte organer fikk en gjennomgang, men alt var helt ;-)

Veronica, Benjamin og Eivind var kommet for å besøke meg, men i stedet fikk de lov til å ta meg med hjem ;-) Det skjedde etter en siste omgang med urinprøve og blodprøve. Jeg valgte å dra hjem fra sykehuset - både fordi det var fullt, og fordi jeg likevel ikke fikk sove med de skrikende pasientene som lå på rom sammen med meg. De skreik av smerter hele natta, det var ett mareritt å ligge og høre på! Da ville jeg heller hjem. Jeg fikk med meg en resept på medisiner, og beskjed om å komme rett tilbake om det skulle dukke opp noe. Nå har jo ikke vi så lang vei heller, derfor følte jeg meg i ganske trygge hender, selv om jeg dro hjem. I det jeg kommer inn døren hjemme angret jeg litt, svimmelheten og kvalmen kom sigende innover meg, men det hjalp da jeg fikk satt meg ned.

Det å skulle sette seg i en bil å kjøre hjem fra sykehuset var ganske tøft. Jeg var kvalm hele veien hjem, og det bare økte på da vi kjørte igjennom tunnellen….

Hjemme fikk jeg flere sendinger med blomster og det kom også familiebesøk til meg på kvelden. I dag har Kristin M og mamma vært her. Tusen takk alle sammen, både for hilsener på mobilen, for blomsterhilsener, på facebook og på mail. TAKK!!

Ellers har jeg – i dag, karret meg til politistasjonen (sammen med Eivind) og opp til Falken for å tømme bilen. Det gjorde vondt i meg. Jeg har vært kvalm siden jeg gikk ut av huset, og kjente tårene sprenge på og kvalmen øke - da jeg så bilen, for siste gang…..

Dette er bare bildet av venstre side. Ellers er det også skader på høyre side av bilen, på panseret, på hele venstre side - frontruta er knust, og mye innvendig er ødelagt. Her ser man også hvordan buret til hundene har flyttet på seg, så jeg er lykkelig for at de ikke var med!

Jeg fikk nå sett at det kunne ha gått mye verre med meg. En av Campingstolene hadde kilt seg fast under passasjersetet, og holdt dermed mye av ”rotet” i bilen på plass. Det kunne nok ha truffet meg mye hardere hvis ikke. Godt ikke hundene var med. Burene var hele, men de var ganske vridd, og med vekten av hundene inni er det ikke godt å si hvordan det ville ha godt….

Igjen må jeg bare si at jeg hadde englevakt denne mandagen. Det er helt utrolig at jeg nå sitter her og skriver dette. Litt kvalm er jeg fortsatt, og smerter har jeg selvsagt. Det føles rett og slett som om jeg er ”rundjult av proffer - som ikke etterlater seg merker”. Hvis noen skjønner noe av det….

Kroppen er helt tappet for krefter. Jeg klarer så vidt gå og å løfte kaffekoppen. Det er akkuratt som om kroppen mobiliserer alle krefter for å bli frisk igjen, og at den derfor ikke klarer noe annet. Rart. Må derfor bare ta tiden til hjelp, men har fått beskjed om å begynne å bevege, meg – forsiktig, så fort jeg orker. Dette for at ikke kroppen skal stivne. Tror likevel jeg må vente et par dager…. - til jeg ikke blir fullt så uvell ved selv den minste lille bevegelse…., men jeg er snart ”back in buisness” ;-)