Med gnagsår forran på tærene...

Ja, ”alle” vet vel at jeg nå har vært igjennom enda en orienteringsprøve – med stryk :-(

Det vil si enda en ”trøkk” og enda ett psykisk nederlag. Begynner å bli noen nå….. - Men jeg er en fighter og et ”løvetannbarn” - og slike klarer seg gjerne…. ;-)

Men dere vil vel høre hva som gikk galt, så her kommer ”fortellingen” – for de som er interresserte…..:

Jeg hadde meldt meg på konte-orientering i Etne, som Eric og Nina arrangerte. Jeg var fryktelig spendt. Hadde jo trent litt mer på kart og kompass og var kommet frem til at kompasset er jeg ganske sikker på – noe verre er det med kart og terreng. Det er der problemet mitt ligger…. Men jeg satset alt på ett kort igjen. Hadde jo uansett ingenting å tape. Så klokken 17.00 var jeg på plass i Etne og klar til å gå. Det var bare jeg som skulle opp til orientering, den andre personen som gikk, skulle bare gå ”for gøy”. Hun skulle starte etter meg og ta inn postene etter oss.

Jeg startet med godt mot. La kilometer etter kilometer bak meg, og fant ut at det virket som om formen var ok. Vi startet også denne gangen med å gå på en vei. Jeg gikk etter en stund på ”maratonvis” – har ikke gjort det på ca. 25 år (den gangen jeg trente på det), så det var uvant – men jeg skøyt fart – og er det noe jeg har lært meg så er det jo at det ikke nytter å somle om man skal klare orienteringen ;-) Kartreferansene tror jeg også gikk bra.

Så kom første problem. Jeg kom til et slags kryss, og ante ikke hvilken vei jeg skulle følge til post 3. Jeg prøvde å få kontakt med Eric eller Nina, men det var håpløst –ingen dekning. Eric hadde sagt at jeg skulle følge den største veien, men det hadde jeg ikke fått med meg :-( Så etter å ha gått noen kilometer uten å finne posten, bestemte jeg meg for å gå tilbake til krysset (opp noen tunge bakker…) og sjekke ut den andre veien. Som tenkt så gjort. Her var det ingenting, så det var ca. 3 km bortkastet :-( Det endte med at den andre personen tok meg igjen pga. dette, og da sa jeg at det var ok at hun bare gikk, så skulle jeg ta inn postene. Vi hadde strengt forbud mot å gå sammen.

Etter å ha funnet post 3, durte jeg så videre mot post 4. Jeg var temmelig sikker på veien, hadde tatt ut retningen og funnet stedet ut fra kartreferansene. Posten skulle ligge ved en vannkant, men da jeg hadde gått ett stykke kom jeg til et lite vann – som ikke var på kartet. Jeg var ganske sikker på at jeg måtte over på andre siden av det vannet – men hvordan…? Det var en liten elv/stor bekk som rant både inn og ut av vannet, og det var ikke mulig å komme tørrskodd over. Jeg gikk et stykke nedover langs elven først for å se om det var mulig å komme over der, men det var det ikke, dermed så snudde jeg og gikk oppover i stedet. Etter en stund kom jeg til et slags vadested. Det var i alle fall mulig å komme over, men her var elven veldig brei….. Jeg hoppet fra stein til stein – livredd for å ende i vannet (det hadde jo vært min typiske flaks ;-) men denne gangen gikk det faktisk bra. Jeg kom tørrskodd over. Takk for gode fjellsko!

Så gikk jeg langs skogskanten der jeg fant en slags sti, så jeg slapp å gå i myra – det meste av veien. Til slutt kom jeg dit jeg skulle og ganske riktig der var posten ;-) Lykkelig plukket jeg den ned og la ivei mot neste post. Så på kartet, fant kartreferansen og jublet inni meg. Denne skulle være lett å finne :-) Det var det jeg trodde….. – i ettertid viste det seg at det var her jeg gikk feil. Dødssurt, men sånn er det bare når man glemmer å følge med på kartet. Ser jo i ettertid at jeg burde ha sett at jeg gikk feil vei, men i min iver etter å komme til mål tidsnok glemte jeg å sjekke terrenget i forhold til karte og valgte altså feil vei på en sti jeg hadde bestemt meg for å følge. – Jeg klarer enda ikke forstå hva jeg gjorde feil (bortsett fra at jeg ikke leste kartet riktig). Jeg holdt kartet riktig vei og gikk riktig vei på stien i forhold til kartet, - tror jeg…. Men sannsynligvis må jeg ha tullet med en av delene, vet bare ikke hvilken….

Etter å ha gått på denne stien leeeenge begynte jeg å ane uråd, og så begynner jeg å studere kartet. Nei! Det ser ut til at jeg hadde gått feil vei (nå så jeg på terrenget!) :-( så på klokka at jeg dermed ikke ville rekke tidsfristen, og valgte egentlig å bryte. Ringte derfor Nina og sa at jeg nok var gått feil. Hun ba meg fortsette – og ikke gi opp….. dermed var det bare å ta fatt på den laaaange veien opp igjen, tilbake til post 4 :-(

Jeg gikk og jeg gikk, - og det gjorde klokka også. Jeg visste at tidsfristen var ute, så nå gikk jeg bare for å fullføre og for å komme i mål. MEN det var mye lengre og tyngre enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde jo løpt mesteparten av veien nedover, men hadde ikke nubbesjangs til å klare det oppover igjen. Hadde jo gått noen kilometer nå og begynte å kjenne det i kroppen. Så da mørket begynte å komme sigende begynte jeg å tenke at dette rekker jeg ikke før det er mørkt. Alternativer er altså å overnatte ute. Ok. Ingen grunn til panikk, det var bare og finne en passelig plass å få laget seg et slag sjul - så fikk jeg gå videre neste dag. – Jeg hadde jo jervenduken med, så det skulle nok gå bra. Men jeg ville prøve en siste gang å få tak i Nina eller Eric først, sånn at de ikke skulle bli redde for meg. Jeg visste jo noenlunde hvor jeg var, men jeg hadde ikke mer å gå på, og jeg ville ikke se så mye så veldig lenge til.

I det jeg tenkte dette, kom Eric igjennom til meg på mobilen. Det viste seg i ettertid at de hadde prøvd å få kontakt med meg lenge….. Jeg sa hvor jeg trodde jeg var, og Eric ba meg vente der, så skulle han hente meg. Jeg satte meg ned litt, men for det første var jeg redd for å stivne og for det andre var det kaldt. Fikk derfor kledd på meg litt mer, mens jeg beveget meg litt rundt – til slutt gikk jeg Eric i møte etter å ha snakket med han igjen. Han loset meg så trygt mot bilene. Snart kom også Bente B, med lykter og da ble det lettere å gå. Men jeg må innrømme at jeg sleit på slutten. Var både stiv og hadde smerter. Hadde gått bortimot 2 mil - på 6 timer (de siste kilometerne gikk seint…. - veldig seint…..) hadde nok tatt meg litt for mye ut i forhold til bekkenløsningen – den kjentes kan man si….. :-(

Halv ett om natta var vi tilbake hos Nina og Eric. Stakkars, jeg holdt dem oppe nesten hele natta. Gjett om jeg hadde dårlig samvittighet!

Lei meg, trøtt og på gråten, fikk jeg en god seng hos fam. Mills – etter å ha blitt ”tvunget” til å spise litt først ;-)

Etter en god natts søvn, en dusj og litt mat var jeg i litt bedre hummør og i stand til å snakke litt om turen. Fikk etter hvert svart på alle meldingene som hadde dukket opp på mobilen. Det gjorde jeg mens jeg ventet på ferjen hjem. Fikk også gitt Tone beskjed om at jeg ikke kom på samlingen i helgen, jeg må ha noen dager å komme meg på. Heldigvis var det full forståelse for det :-D Jeg fikk også mange flotte tekstmeldinger fra venner i NRH. Så etter å ha kjørt av ferja ved Mortavika kom tårene - da skulle jeg ikke møte flere folk…. De silrant til jeg var nesten hjemme, men da hadde jeg også begynt å tenke løsninger. Det betydde vel egentlig at jeg hadde bestemt meg. Frustrasjonen begynte å slippe taket og tankene begynte å fungere igjen. Hva vil jeg nå? Jeg hadde på forhånd sagt at hvis jeg ikke klarte det denne gangen, så gir jeg meg i NRH. MEN….. jeg har jo aldeles ikke lyst til å gi meg…., så hva er alternativene? Jo nettopp: å ta tak i problemet/problemene og gjøre noe med det. (Det er ikke fullt så lett å komme til denne konklusjonen som det ser ut til her, men etter mange forskjellige overveielser er det den jeg er kommet frem til).

Da jeg kom hjem og fikk av meg skoene oppdaget jeg at jeg hadde gnagsår på hele den høyre foten. Ikke bare på helen, men også under fotsålen og forran på tærene(visste ikke at det gikk ann)! Den ene tåa er helt blå og det rant veske fra flere av de andre tærene. Rart siden jeg ikke har hatt vondt i det hele tatt – før altså skoene skulle av…..

I dag har jeg tatt meg ”fri” fra all trening. For første gang på år har Eivind og jeg vært ute og ”shoppet” en lørdag sammen. Gjett hva vi har handlet? Jo fjellsko, terrengsko, campingutstyr m.m. foruten trenigsapparat (!) – som skal hentes i Oslo neste helg. Og onsdag som var, kjøpte vi jo Campingvogn! Så nå er veien videre ganske fastlagt. Det blir Agility og NRH!

Helt til slutt vil jeg få takke alle dere som har hjulpet meg med orienteringen. For selv om jeg ikke kom i mål denne gangen heller, så har dere alle bidratt til at jeg er blitt litt bedre til å orientere - og til at jeg våger å satse videre.

Tusen takk alle sammen, men en spesiell takk til:

· Kai-Erik, som har hjulpet meg på alle mulige måter - med tips, råd, støtte og gps!

· Helen som både har kommet med tips, råd, trøst og som har tegnet løype til meg (oss).

· Johannes som viste meg orientering i praksis, da vi ”gikk tur” i flere timer.

· Trond som har kommet med gode råd til alternativ orienterings-trening og som klarte å få meg til å le selv om jeg ville gråte.

· Tone som ga meg de fineste ordene akkuratt da jeg trengte dem mest.

· Sist men ikke minst, Nina og Eric som har gjort alt de kunne for at jeg skulle klare orienteringen i år.

Alle dere andre som har sendt meg fine og positive meldinger - tusen takk til dere også, det har betydd veldig mye for det videre valget mitt!