Gledet meg til å få gå spor i mer uberørt terreng med Ficus – vet ikke helt hvorfor, men... ;)
Så Tjessheim og ganske langt spor var målet i går. (Jeg tenkte 700 – 800 meter, med gjenstander).
Det var bra vær, noen plussgrader og en god del vind da vi startet dagen. Noe anderledes da vi dro hjem litt før 16.00.... Da hadde det bøttet ned med regn og var blitt ganske mye kaldere i været.
Terrenget vi ble tildelt var mark med langt dødt gress. Bakken var frossen og mange steder var det så mye is at vi ikke kunne gå der. Det var også mye sørpe mange steder.
Pga vinden gikk vi opp til gjærde og gikk sporene ned mot standplass. Jeg gikk for Line og Joy og hun gikk for meg og Ficus. Jeg la først ut ett vanlig spor til dem på ca 550 meter, så gikk jeg opp igjen og la ut et gjenstandsspor på ca 250 meter.
Etter 2 timer skulle vi gå sporene. Vi ville gå dem paralellt. Dette fant vi vel ut i ettertid at ikke var så lurt..., men, men. (Vanskelig å hjelpe hverandre da).
Ficus satt seg på sporet, men ganske snart måtte jeg stoppe henne fordi Line trengte litt hjelp til å finne starten. Ikke så lett å merke sporstarten på mark.... - så den synes vel og merke ;p
Da vi så skulle fortsette, gikk det tregt å komme igang igjen. Ficus var også veldig opptatt av den andre ekvipasjen. Vi rotet og surret og jeg tenkte at dette var elendig – uten at jeg helt forstod hvorfor. Jeg syntes delvis Ficus gikk spor, men hun virret noe enormt. Jeg fulgte henne ikke hele veien. Gikk mye med lang line. Hadde for første gang også med gps`en – og sporloggen viser at hun ikke var mye på sporet – jeg tror likevel hun må ha vært mer på sporet en den viser (den viser jo mitt spor...). Dette fordi hun faktisk fant, plukket og leverte 3 gjenstander!
Det gule sporet er mitt, det grønne er Line sitt.
Da jeg etterpå fikk vite at også de A godkjente hundene hadde slitt i dag, så pustet jeg lettet ut og slår meg til ro med at det var vanskelige forhold denne dagen. Punktum.
Sporet til Ficus var 500 meter. Jeg gikk i følge sporloggen 870 meter og Ficus gikk nok enda mer en det. Vi brukte en time på dette sporet, og vi misset på 2 gjenstander og slutten.
Tone var ikke kommet tilbake fra sitt spor da vi var ferdige med treningen – og vi begynte så smått å bli litt bekymret for henne. Helen kom heldigvis før vi dro – hun hadde også vært lenge borte. Takk til Gro (Tones søster) som sa at hun skulle vente på Tone uansett, slik at jeg fikk lov til å dra hjem. – Vi har jo en uskreven regel som sier at det alltid skal være en som venter til sistemann er tilbake fra sporet, før man drar hjem.
Kommentarer