Litt seint, men tenkte likevel jeg skulle skrive litt om turen hjem fra NO. Dette fordi det kom til å betyr noe helt spesielt for meg. Dette innlegget er derfor litt personlig....
Da vi kom fra Finnland med båt til Stockholm – etter ca 12 timers seilas, var det fortsatt langt å kjøre, men vi måtte hjem.... så vi «landet» hos svigermor i Oslo, på ettermiddagen. Her fikk vi, som alltid god forpleining og neste dag kunne vi uthvilte dra videre – etter å ha besøkt svigerfar på sykehjemmet.
Da vi nærmet oss Drammen bestemte vi oss for å kjøre over Suleskaret hjem, men så underveis ble vi enige om å forsette via Rauland, for å se mitt barndomshjem. Eivind har aldri vært her, så nå skulle han endelig få se hvor jeg hadde noen av mine verste – og lykkeligste barndomsår. En epoke i livet mitt som vi ofte har snakket om, og som nok har preget meg mer en mye annet. Det ble en lengre tur en beregnet for selvfølgelig var det vegarbeid...., noe som medførte omkjøring og venting....
Fra Kongsberg kjørte vi mot Notodden, men svingte av mot Rjukan ved Svelgfoss. Her måtte vi rundt hele Tinnsjå før vi kunne fortsette mot Rjukan. På vei opp fra Rjukan (der jeg har mange minner fra... Rjukan var «by`en» for oss. Det var blant her jeg fikk mine første briller...., og på sykehuset her strammte de forbindingen, etter kravebeinsbrudd så hardt at jeg ble blå – og vi måtte ta turen ned igjen fra Rauland da vi endelig kom hjem...., det var også her jeg var med hjernrystelse etter fall på isen...) Uansett Eivind fikk nå sett tungtvannsrørene – og fabrikken, noe som han fant fasinerende siden han er opptatt av krigshistorie ;)
Vel fremme på Rauland kom vi forbi Skinnarbu og høyfjellshotellet før vi endelig kom til gamle Rauland fjellstove – nåværende Austbø hotell. Her var det ikke mange forandringer på fasanden, men utenfor ellers var det meste av skog og trær kappet vekk. Innkjørselen og parkeringsplassen var også veldig forandret, men hva kan man forvente etter 36 år!
Vi parkerte utenfor hotellet, det var tydelig middagstid der, men jeg var ikke interessert i å gå inn heller, det ville bli for tøft... men utenfra så tingene ganske likt ut. (Det var på Rauland arbedslivet for alvor startet for meg – da var jeg 9 år gammel... jeg måtte både være med i «vaskekjelleren» – vi hadde eget vaskeri der vi både vasket og strøyk alt sengetøy, håndklær, duker m.m selv. Jeg måtte også være med å vaske rom + skifte på/reie opp senger, være med i oppvasken/på kjøkkenet, servere, sitte i resepsjonen, være «vertinne» om kvelden +++ Et par ganger måtte jeg til og med være hjemme fra skolen fordi jeg måtte klargjøre rom til gjester)
Fasaden var lik, men det var ingen ekorn som klatret opp til 4 etasje (der vi bodde) – med familien sin, for å få seg frokost ;) Ingen rev og andre rovdyr utenfor huset, ingen blodspor etter slåsskamp – mennesker og dyr..., ingen avkappede sauehoder i vegkanten og ingen sauer på beitet.
Kafeteriaen som pappa i sin tid bygde, var omgjort til spisesal, men ellers så det ikke ut til å være så store forandringer. Jeg gikk bort på kjøkkensiden for å se om jeg kunne se spor etter gravene til Lykke 1 og Lykke 2 (de påkjørte og ihjelslåtte Cocker spanielene våre) og «gråtebjørketreet» mitt, men det var fjernet....
Vi tuslet litt rundt, jeg fortalte om gårdene vi så, nærbutikken – Svalastog, som var nedlagt..., hvor besteveninnen min bodde og hvor «reserve bestefaren» min bodde. Han og kona hans tok seg av oss 4 ungene når mamma og pappa ikke hadde tid.... Til gjengjeld hjalp jeg han i sauefjøset, var med som gjeter og var med på slåtten. Det var en herlig tid.... :)
Vi så også det vi den gangen kalte «hyttevegen», men den var helt ugjenkjennelig. Her var det ikke noen skog igjen – alt var kappet vekk. Huset der lærerfamilien bodde (rett bak fjellstova) var tømt, alt var så rart.... Vi kunne se helt ned til «Aslakbakken» eller «Danskebakken» som den også ble kaldt – her har vi hatt mye skimorro!! :D
Da jeg kom hjem fra turen slo jeg opp Rauland på nettet, og der oppdaget jeg at Rauland fjellstove (Austbø hotel) skal bli Norges første skatehotell – det forklarer jo så og si alt!
Ellers var jorde og fjellknausen på motsatt side av hotellet den samme. I bakken på dette jorde datt jeg og brakk kravebeinet da jeg var 11 år, 2 juledag fordi jeg var litt overmodig da jeg skulle hoppe på ski ;) Jeg så igjen plassene jeg lekte som barn, der vi gjemte skattene våre, der jeg klatret og der jeg satte i fred og ro og spillte blokkfløyte ;P
Hytta vi lånte den sommeren vi plutselig måtte flytte, stod der også. Rart å tenke på at på dette hyttetaket lå vi ungene og sov! At vi fikk lov!!! Yngstemann var vel 6 år! Joda vi datt nesten ned – med sovepose og det hele, men det gikk bra :) Lillesøster derimot satt på hyttetaket og spikket, og da hun holdt på å ramle ned fikk hun kniven i kneet.... - arret er godt synlig enda.
Eivind gav meg god tid, selv om vi egentlig ikke hadde det.... det er ikke godt å si om jeg noen gang kommer tilbake hit, men nå kan jeg bære minnene med meg videre – og nå forstår Eivind litt mer når jeg snakker om ting fra denne barndomstiden.
Da vi dro videre, fortalte jeg han hvor og hvordan skoleveien min var – og hvor jeg gikk på ski til skolen om vinteren. Det er nok litt rart for han som har bodd hele sitt liv midt i Oslo sentrum (til han traff meg ;) I Raulandskrossen var også ting forandret – til og med skolen ;) vi kjørte videre og da vi kom til det gamle posthuset, viste jeg Eivind hvor min andre veninne bodde – ca 5 km fra oss.... så fortsatte vi forbi kirka langs Totak og mot Arabygdi. Videre over Edland, Haukeli og Røldal – og da begynte vi å nærme oss hjemmelige trakter :)
Takk kjære Eivind for at du tok meg med på denne turen.
Utsikt fra Austbø hotel - her nede har jeg badet mange somrer :)
Da vi kom fra Finnland med båt til Stockholm – etter ca 12 timers seilas, var det fortsatt langt å kjøre, men vi måtte hjem.... så vi «landet» hos svigermor i Oslo, på ettermiddagen. Her fikk vi, som alltid god forpleining og neste dag kunne vi uthvilte dra videre – etter å ha besøkt svigerfar på sykehjemmet.
Da vi nærmet oss Drammen bestemte vi oss for å kjøre over Suleskaret hjem, men så underveis ble vi enige om å forsette via Rauland, for å se mitt barndomshjem. Eivind har aldri vært her, så nå skulle han endelig få se hvor jeg hadde noen av mine verste – og lykkeligste barndomsår. En epoke i livet mitt som vi ofte har snakket om, og som nok har preget meg mer en mye annet. Det ble en lengre tur en beregnet for selvfølgelig var det vegarbeid...., noe som medførte omkjøring og venting....
Fra Kongsberg kjørte vi mot Notodden, men svingte av mot Rjukan ved Svelgfoss. Her måtte vi rundt hele Tinnsjå før vi kunne fortsette mot Rjukan. På vei opp fra Rjukan (der jeg har mange minner fra... Rjukan var «by`en» for oss. Det var blant her jeg fikk mine første briller...., og på sykehuset her strammte de forbindingen, etter kravebeinsbrudd så hardt at jeg ble blå – og vi måtte ta turen ned igjen fra Rauland da vi endelig kom hjem...., det var også her jeg var med hjernrystelse etter fall på isen...) Uansett Eivind fikk nå sett tungtvannsrørene – og fabrikken, noe som han fant fasinerende siden han er opptatt av krigshistorie ;)
Tungtvannfabrikken i Rjukan
Jeg fotograferer mens vi venter på at veien skal åpne igjen....
Dette er en bitte liten bekk i fjellsiden;)
Vel fremme på Rauland kom vi forbi Skinnarbu og høyfjellshotellet før vi endelig kom til gamle Rauland fjellstove – nåværende Austbø hotell. Her var det ikke mange forandringer på fasanden, men utenfor ellers var det meste av skog og trær kappet vekk. Innkjørselen og parkeringsplassen var også veldig forandret, men hva kan man forvente etter 36 år!
Sånn ser det ut i dag
Slik så det ut i 1973....
Vi parkerte utenfor hotellet, det var tydelig middagstid der, men jeg var ikke interessert i å gå inn heller, det ville bli for tøft... men utenfra så tingene ganske likt ut. (Det var på Rauland arbedslivet for alvor startet for meg – da var jeg 9 år gammel... jeg måtte både være med i «vaskekjelleren» – vi hadde eget vaskeri der vi både vasket og strøyk alt sengetøy, håndklær, duker m.m selv. Jeg måtte også være med å vaske rom + skifte på/reie opp senger, være med i oppvasken/på kjøkkenet, servere, sitte i resepsjonen, være «vertinne» om kvelden +++ Et par ganger måtte jeg til og med være hjemme fra skolen fordi jeg måtte klargjøre rom til gjester)
Fasaden var lik, men det var ingen ekorn som klatret opp til 4 etasje (der vi bodde) – med familien sin, for å få seg frokost ;) Ingen rev og andre rovdyr utenfor huset, ingen blodspor etter slåsskamp – mennesker og dyr..., ingen avkappede sauehoder i vegkanten og ingen sauer på beitet.
Kafeteriaen som pappa i sin tid bygde, var omgjort til spisesal, men ellers så det ikke ut til å være så store forandringer. Jeg gikk bort på kjøkkensiden for å se om jeg kunne se spor etter gravene til Lykke 1 og Lykke 2 (de påkjørte og ihjelslåtte Cocker spanielene våre) og «gråtebjørketreet» mitt, men det var fjernet....
Disse to bildene er tatt på nesten samme sted
- men med nesten 40 års mellomrom
- man ser trappa i bakgrunnen på det øverste bildet
Vi så også det vi den gangen kalte «hyttevegen», men den var helt ugjenkjennelig. Her var det ikke noen skog igjen – alt var kappet vekk. Huset der lærerfamilien bodde (rett bak fjellstova) var tømt, alt var så rart.... Vi kunne se helt ned til «Aslakbakken» eller «Danskebakken» som den også ble kaldt – her har vi hatt mye skimorro!! :D
Utsikt til "Aslakgården" - gjennom skogen i bakgrunnen,
gikk jeg på ski om vinteren for å komme til skolen (ca 2 - 3 km)
Ellers var jorde og fjellknausen på motsatt side av hotellet den samme. I bakken på dette jorde datt jeg og brakk kravebeinet da jeg var 11 år, 2 juledag fordi jeg var litt overmodig da jeg skulle hoppe på ski ;) Jeg så igjen plassene jeg lekte som barn, der vi gjemte skattene våre, der jeg klatret og der jeg satte i fred og ro og spillte blokkfløyte ;P
Hytta vi lånte den sommeren vi plutselig måtte flytte, stod der også. Rart å tenke på at på dette hyttetaket lå vi ungene og sov! At vi fikk lov!!! Yngstemann var vel 6 år! Joda vi datt nesten ned – med sovepose og det hele, men det gikk bra :) Lillesøster derimot satt på hyttetaket og spikket, og da hun holdt på å ramle ned fikk hun kniven i kneet.... - arret er godt synlig enda.
Hytta vi lånte sommeren 1975 - og taket vi sov på......
Eivind gav meg god tid, selv om vi egentlig ikke hadde det.... det er ikke godt å si om jeg noen gang kommer tilbake hit, men nå kan jeg bære minnene med meg videre – og nå forstår Eivind litt mer når jeg snakker om ting fra denne barndomstiden.
Ganske forandret ja....
Her var det dødt i 73 - under oljekrisen
Da vi dro videre, fortalte jeg han hvor og hvordan skoleveien min var – og hvor jeg gikk på ski til skolen om vinteren. Det er nok litt rart for han som har bodd hele sitt liv midt i Oslo sentrum (til han traff meg ;) I Raulandskrossen var også ting forandret – til og med skolen ;) vi kjørte videre og da vi kom til det gamle posthuset, viste jeg Eivind hvor min andre veninne bodde – ca 5 km fra oss.... så fortsatte vi forbi kirka langs Totak og mot Arabygdi. Videre over Edland, Haukeli og Røldal – og da begynte vi å nærme oss hjemmelige trakter :)
Takk kjære Eivind for at du tok meg med på denne turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar