Dewey og barn

Har bare så lyst til å skrive noen ord om Dewey nå. Han blir snart 7 år, og er fortsatt «verdens beste hund» :)

Dewey har jo som de fleste som kjenner meg og bloggen min vet, vært veldig redd for barn. Grunnen til det er at han gikk på strømgjærde 2 ganger da han var en valp på ca 9 uker. Innenfor det gjærde var det masse hester – og barn.... Det har hele tiden vært tydelig for meg at det er barna han har hatt i fokus da han fikk strøm, for hester har han aldri reagert noe særlig på.

Dewey har aldri vært aggresiv, men han har bjeffet og varslet masse – han er og blir «en vokter» ;) Denne bjeffingen utviklet seg til å bli ganske ille når det gjaldt barn, og vi måtte derfor slutte i Nrh. Den gangen var Dewey nesten på B-nivå i treningen. Jeg ble fryktelig usikker pga tilbakemeldingene jeg fikk den gangen. Jeg sier ikke at tilbakemeldingene var feil, men jeg begynte etter dette å oppsøke og teste ut hunden min i situasjoner. Jeg er – og kommer nok alltid til å være redd for å få en ny hund som angriper, så det med Tex lå veldig i bakhodet mitt.

Etter utallige situasjoner der jeg presset Dewey veldig – og etter tilbakemeldinger fra diverse atferdseksperter som også «presset» han – samt funksjonsanalysen – som jeg er strålende fornøyd med, ble jeg mer og mer sikker på at dette ikke var så mye å bekymre seg for.

En av grunnene til at vi testet han så veldig var at vi selv skulle ha vårt første barnebarn – og vi ønsker at hunder og barn skulle kunne være sammen, og ha glede av hverandre. Dewey er også en så god hund at det er synd om ikke barna skal få bli kjent med han. Det er klart at vi bare kunne holde han vekke, men det var ikke det vi ønsket.

- Men det er også for andre ungers skyld. Tror ikke det er mange som vet hvor mange ganger vi har hatt vondt i magen når det har stått barn i målområdet etter ett agilityløp – for å ta ett eksempel. Da kommer hunden i full fart – gjerne før føreren, og med ett stressnivå som ikke kan beskrives – rett mot ungene.
Eller på utstilinger der det er hauger av unger som springer rundt på selvstyr – og klapper alle hunder de ser, uten å spørre om lov først.....

Ergo har vi jobbet og jobbet.

Og det jeg vil frem til med dette innlegget er å si at det faktisk nytter å jobbe – i alle fall når redselen ikke er medfødt :D

I går hadde vi besøk av alle 3 barnebarna våre, og hundene ble stengt ute på gangen fordi det blir litt mye med 3 viltre krabbater på 4 bein og 10 mennesker i en liten stue..., men etter en stund ville Benjamin (på snart 4 år) ha inn en av hundene – og det ble Dewey. Han er roligst. Dewey og Benjamin er nå så gode venner at Benjamin kan gå tur med han. Sebastian (på 1,5 år) som er litt halvredd hunder enda, kan likevel også klappe og kose Dewey og lille Ronja (på 9 måneder) elsker jo alle hunder :))

Det vi har gjort for å komme så langt som vi har med Dewey er:

1. Hund og barn er aldri alene, men de får være sammen under tilsyn.
2. Hundene fikk alltid restene etter babymaten allerede da ungene var bitte små.
3. Barna får gi godbiter til hundene – vi har også latt ungene få dele maten sin med hundene, men hundene får ikke lov til å stjele maten. De får bare ta imot når ungene gir dem den.
4. Barna får kaste leker til hundene, som så kommer tilbake med leken (eller kaster tilbake;) slik at dette blir en lek mellom barn og hund. I starten byttet ungene til seg leken med godbiter. Benjamin va nok bare 2 år da vi gjorde dette.
5. Barna får trene hundene (når de er store nok til det).
6. Vi lar også hundene få hjelpe oss med barna! Det betyr at hvis en av de små mister en vott, en sokk eller tutten så får hundene i jobb å hente dette – noe som selvsagt fører til belønning. På denne måten har vi bygd opp et bånd mellom hundene og barna som ser ut til å fungere.

Dette var våre egne barnebarn, men i tillegg har vi aldri vært redd for å la Dewey få hilse på fremmede unger – hvis ikke ungene er redde i utgangspunktet. Vi har opplevd unger som kommer stormende bort og hiver seg om halsen på Dewey, mens han bjeffer som bare det. Men så fort ungen har gjort dette, så er han bare en stor «gnegebamse» som gjerne vil kose. Det er kjemperart! Dette har skjedd også tidlig i «prosessen» så derfor vet jeg jo egentlig at jeg aldri har trengt å være redd, men redsel sitter hardt – også i folk.....

Ganske tidlig fikk Dewey også hilse på fremmede unger blandt hundevenner som ikke var redd for å la han få hilse. Kristin Monsen sin datter – Henriette, var jo en av de første ungene han ville opp i fanget på :) Ellers kan jeg også trekke frem Marit Breivik og Helen Adamson som begge har vært fabelaktig med å hjelpe meg. Marit tidlig i prosessen – da jeg fortsatt hadde «sommerfugler i magen», mens Helen og ungene hennes har vi fortsatt jevnlig kontakt med. Vi både trener og går tur sammen :)

Takk for hjelpen til alle som har vært med å bidratt til at vi i dag har en ganske så omgjengelig hund :))