Hverdagshunder de siste månedene

Tror jeg vil skrive litt om hvordan hundene våre er sammen i hverdagen denne gangen, både seg i mellom - og med oss. Jeg burde egentlig hatt en film som viste det, men, men… (det har jeg altså ikke….)

Key har, fra hun kom i huset her vært Ficus sin valp. Ficus har funnet seg i alt mulig fra hennes siden og har skjemt henne skikkelig bort.

Jeg har faktisk gått inn og stoppet Key noen ganger – som når hun biter seg fast i Ficus og drar henne av gårde så Ficus hyler….
Lille Key trollet er mye - det er ingen tvil om det. Heldigvis var jeg ganske forberedt – siden border collie valper er mine «marerittvalper» fra før av ;P
Men når det er sagt så finnes det ikke noe vondt i Key. Hun er stødig mentalt og takler de fleste situasjoner. Likevel, hun er ikke en hund som kan dulles med. Hun må ha tydelige grenser, men når grensene er der, er hun en drømmehund. Med grenser så mener jeg bare at hun må ha klare retningslinjer i hva som er lov og hva som ikke er lov og at uønsket atferd stoppes med en gang.  Slik hun ser ut til å utvikle seg, så regner jeg med at når hun en gang blir voksen (ca 3 år) så har vi en ny Tara J Key er ikke så myk som Tara var, men mentaliteten ellers er av samme klasse – og det er vi superfornøyde med J
Det verste problemet med Key er at hun hopper opp i ansiktet på folk. Dette er ikke kjekt, jeg forsøker å lære henne av med det, men det virker som om det er veldig inngrodd. Nå har det avtatt litt med alderen, men hun kan fortsatt finne på å hoppe. Hun hopper da med åpen munn og man risikerer å møte noen tenner….. L
Ellers er det en god del gjeting i henne – men det er vel ikke så rart når begge foreldrene gjeter J Det er ikke ett stort problem i hverdagen – enda. Hun kan ta litt av på agilitybanen og kan gjete de andre hundene en del på tur, men inne har hun begynt å roe seg, og i det hele tatt synes jeg ikke dette er av det verste – tror vi har en slags kontroll på det etter hvert.

Dewey har ignorert Key helt til hun var 5 måneder. Da begynte han endelig å kunne godta henne. Før det holdt han henne på avstand med brumming – noe hun respekterte veldig.

For meg virker det som om Dewey er lei av valper, som aldri gir slipp på han. Kahrma plager han jo fortsatt når hun får sjansen og nå er hun 6 år…. Ficus har også plaget Dewey, men det har avtatt etter at vi fikk Key i hus – nå har hun liksom ikke tid til å plage Dewey lengre ;)

Kahrma har vært – og er, veldig tydelig i sin holdning til Key. Hun finner seg ikke i noe tull, men noen ganger synes jo vi at Kahrma sier ifra litt vel fort - og det synes visst Ficus også. Da fyker Ficus imellom Kahrma og Key, legger seg på rygg og piper. Det er helt rart å se, men veldig effektivt. Dette har Ficus også gjort med Dewey og Key.

Årsaken til denne oppførselen vet vi ikke. Enten lærer hun Key hvordan hun skal forholde seg til «sinte hunder» eller så er hun bare «politi». Dette skjedde særlig da Key var 4-5 månder. Det var i alle fall effektivt J Nå etterpå virker det som om alle hundene har funnet tonen. Key er nok ikke like mye på «valpelisens» lengre, men det virker det også som om hun vet.

Noe som er merkeligere er at da vi hadde besøk av det yngste barnebarnet vårt Ronja – før påske, så brukte Ficus samme metode mellom Key og Ronja! Da det virket som Key ble litt «for mye» for Ronja, stupte Ficus mellom dem og var helt tydelig «politi». Dette gjentok seg en gang seinere i påsken også, men da med nest yngste barnebarn – Sebastian.

I det siste er det blitt noe roligere her hjemme. Hundene leker veldig bra sammen. Key og Ficus er «bestiser» helt tydelig, men også Dewey og Kahrma kan leke veldig fint sammen med de to «små».

Når det gjelder oss og vårt, så må vi nok innrømme at hundene våre vokter litt. Det gjelder stort sett oss som personer – og det er vel egentlig ikke så rart. Og vi er jo skyld i det selv, for vi er nok litt «treige» med å ta de signalene……

Hundene våre vil helst være sammen med oss hele tiden det er det de vant til, men i det siste har jeg latt dem være en del alene når vi ikke trener/går tur – i hagen, på rommet sitt eller i gangen. Så får de være sammen med oss om kvelden – men da skal helst alle sammen ligge på fanget ;P

Dewey og Ficus synes dette er ganske hardt – for ikke å snakke om Kahrma, mens Key er en annen type og synes det er helt ok å være en del alene. Rart hvor forskjellige de er!

Hvorfor vi gjør dette er egentlig bare av praktiske grunner akkurat nå, men jeg synes kanskje også hundene blir mer ivrige på treningene når de ikke får være sammen med oss hele dagene (jeg går jo hjemme, så de er nesten aldri helt alene – selv om vi av og til bevisst trener på det).
En annen ting er at hundene er mer opptatt av hverandre også nå - og ikke bare oss mennesker, og det synes i alle fall jeg er bra. Til og med Dewey kan oppfordre de andre til lek av og til - og det er utrolig lenge siden sist han gjorde det, selv Helen kommenterte det en dag vi var på tur sammen. Dette betyr jo også at hundene får mer mosjon en når de "bare" skal dilte etter oss. Tror vi fortsetter med dette en stund til. Jeg synes faktisk også det er godt med litt "alenetid" -  fra de firbeinte av og til....