torsdag 5. mai 2011

Takk for alt kjære Tara

Bildene her er tatt 3 mai 2011

Vi har lenge visst at vi måtte ta det tunge valget med Tara – og i går hadde jeg bestillt time til avliving. Det er noe av det verste jeg/vi har gjort i hele vårt liv. Tara er den hunden som har lært oss alt vi kan om hund. Det er hun som har vært med på alle slags kurs, og hun som har utfordret oss til å søke nye horisonter. Kort sagt uten Tara så hadde vi ikke kunnet halvparten av det vi kan. I tillegg var hun en utrolig hund. Snill som få og med ett tydelig kropsspråk. Hun har ikke bare vært en terapi for meg, Eivind og ungene, hun var også med som ”problemløser” for andre hunder som hadde det vanskelig av en eller annen grunn. Hun var utrolig med alle hunder som kom i huset her – bortsett fra det siste halve året – men det har jo sin årsak... Foruten dette så var hun utrolig lærevillig og lettlært. Vi får aldri en hund som Tara igjen.


Vi hadde trodd vi skulle få beholde Tara noen år til, men etter jul gikk det bare en vei med henne. Hun begynte å nekte å være med på ting. Ville absoluttt ikke inn på agilitybanen, og heller ikke andre steder der vi pleide å trene. Det eneste hun fortsatt ville være med på var feltsøk og godbitsøk.
Tara klarte ikke å springe lengre, hun sjanglet ofte når hun gikk og hun slepte bakbeina etter seg.

I går morges gikk jeg den siste turen med Tara. Etter ca 600 meter orket hun nesten ikke å gå mer, og da vi kom hjem igjen klarte hun ikke stå på beina – de sklei fra hverandre. Dagen før hadde hun ikke klart å holde på maten – alt kom opp igjen.


Tara hadde forkalkninger i hele ryggen og hoftene, noe som førte til delvis lammelse i tillegg var ett korsbånd nesten røket, så hun ville aldri ha blitt frisk igjen. Dette hadde vi likevel kunnet la henne levet med hvis vi hadde vært sikre på at Tara ikke hadde det vondt, men når hun så på oss med ett lidende blikk (det så ut som om det var tårer i øynene hennes), hun peste hele tiden og kom stadig til oss og ”ba om hjelp” (noe hun aldri hadde gjort før), så visste vi at vi måtte la henne slippe.

I går var derfor en forferdelig dag for oss. Både Eivind og jeg var med til dyrlegen, og Tara ventet utenfor sammen med Eivind til det var vår tur, hun likte ikke dyrleger...... Heldigvis gikk alt veldig fort, men jeg skjønner ikke at vi har flere tårer igjen etter denne grusomme dagen :( Det er tøft å måtte ta sånne valg – men som dyrlegen sa, vi skal være glad for at vi kan velge denne utveien for dyrene våre, når det har det vondt. Han mente også at vi gjorde det eneste riktige, men ååååååååå så vondt det fortsatt gjør! :,(

12 kommentarer:

Anonym sa...

Så veldig trist Ghita, føler veldig med dere, og gråter på deres vegne. Masse gode minner vil bli en trøst etter en tid. Klem til dere alle fra Nina

Kristin M sa...

Uff, forstår at dere har det tøft. Vet så altfor godt hvordan dere har det.
Tårene triller når jeg leser ditt fine innlegg om Tara, som vi husker som en herlig og alltid glad jente. Nå har hun ikke vondt mer og leker med Tex, Shadow i hundehimmelen.
Klem Kristin

Isabelle sa...

Kan ikke forestille meg hvordan dere har det nå Ghita, tenker på dere.

Det må være helt forferdelig med slike valg, men vi må trøste oss med at det er det eneste riktige å gjøre når "barna" våre har det så vondt.

Tara var en fantastisk hund og sitter å tenker på hvor flink hun var med Balder når han fikk hilse på henne. Kjenner tårene trille for Tara, føler med dere <3

"Please, God, if You should hear a scratch on Eden's Gate tonight,
A gentle whine, a muffled bark; have Peter take a light
And open up the Pearly Gates and call her Spirit in,
For I think she lived in Heaven once; please take her back again.


She may have been a mongrell, without a pedigree,
Yet she was noble, kind and good; I think You will agree:
That she'll be very useful where the souls of children play.
She'll romp with them, and see; Dear God; they do not go astray.


Just tell her that we're sorry that we could not pat her head,
And whisper how we loved here 'ere her Spirit fled.
I pray that when death beckons, and my soul surmounts life's fog,
I'll rate a place in Heaven, Dear God, beside our dog..."

Liv sa...

Så trist, Ghita! Heldigvis avtar den vonde sorgen etter en tid, og en kan glede seg over de gode minnene.
Klem fra Liv

Gerd Marit sa...

Uff ja - jeg tenkte på dere masse i går, men som du sier det var vel den eneste avgjørelsen siden dere så at hun ikke hadde det godt. Utrolig vondt. men i hennes ånd er det mange andre av egne og andre hunder som for glede av kunnskapen dere har fått av henne - så hun blir med dere videre!

Lene Kristin sa...

Dette må ha vært et tøft valg, men nødvendig :(

Føler med dere og sender noen varme tanker

Tommy sa...

Er utrolig trist å lese Ghita. Tara var en utrolig hund som ikke bare lærte meg en ting og to, men som også beviste for alle at hunder kan forandre seg til det bedre.

Jeg kan bare si til deg det samme du sa til meg en gang: Ta vare på minnene, for de er der alltid om man velger det.

Gi kondolanser til Eivind og ta vare på tiden dere har nå.

Mange klemmer fra alle oss i Kvernevik, både tobeinte og firbeinte.

Kari Anne sa...

Tårene triller mens eg leser dei fine orda dine, Ghita. Heile innlegget oser av ektefølt kjærlighet til Tara, og eg er ganske sikker på at ho følte det same tilbake.

Og når det gjelder tårene, pleier eg å sei at når hjertet er fyllt opp, renner det over i augene, og hjertene dåkkas kommer til å renne over i lange tider framover.

Vit at dåkken gjorde det einaste rette for Tara, etter mange år med allslags moro ein hund kan ønske seg.

Sender dåkken alle gode og varme tankar i tida som kommer...


Klem

Anonym sa...

Vi får tenke på alt det fine hun har gitt oss mamma! Og det at d gjør vondt er bare sundt, da vet vi at hun var elsket. Og det viste hun også!

Du/dere får fylle dagene som du sa, men husk nå å kjenne på sorgen også. Da vil den også avta med tiden.

Mange gode klemmer Veronica!

Maila og Leia sa...

Uff, dette var leit men heller ikke uventet. Det er en vanskelig avgjørelse uansett hvor syke dyra blir for vi vil så gjerne tro at alt blir bedre bare vi ser det an litt til. Hun vil alltid leve videre i deres hjerter og etter hvert tar dere smilet frem hver gang dere snakker om henne.
Nå har hun fred og ingen smerter lenger, avgjørelsen deres var det beste for henne uansett hvor vondt det føles nå.
Føler med dere !

Krissi sa...

Ikkje mykje meir å sei enn det du allerede har beskreve så inderlig godt. Det vil gjøre ondt enda ei stund, før smertan sleppe taket litt etter kvært. Knug dokker te de gode opplevelsan og minnan. Og te at ho nu e smertefri. Seinde de varmaste tankan & klæmman te dokker.

Ghita sa...

Tusen takk for alle hilsenene og klemmene!

Nina. Minnene strømmer på. Nå er det vondt, men jeg vet smerten avtar etter hvert og vil som du sier bli en trøst.

Takk Kristin. Ja nå er hun nok lykkelig sammen med hundevenner i hundehimmelen.

Takk for diktet Isabelle - gjett om tårene trillet nå!!

Ja Liv, minnene kan ingen ta fra oss - de skal vi alltid ha i hjertet.

Takk for fine ord Gerd Marit!

Ja, Lene det var et steintøft "valg"...

Tommy, jeg skal bære ordene du sender tilbake til meg i hjertet. Takk!

Tusen takk for den fine kommentaren Kari Anne. Den trøstet meg.

Tror du har rett kjære Veronica. Det er det at vi kan føle sorg og glede som gjør oss til medmennesker.

Ja Anne Liss. Vi visste dagen måtte komme - vi syntes bare det var litt for tidlig enda (for oss), men for Tara vil jeg tro det var det rette....

Vi skal gjøre det Krissi. Når den verste sorgen er over, vil de gode minnene leve videre, det kan du/dere være sikre på.

Klem til dere alle sammen. Takk for at dere tenker på oss!