onsdag 22. august 2018

Nordisk Mester i agility!

I år klaffet det helt for Ficus og Eivind i Finland.

De vant gull både individuelt og med det Norske mellomlaget i Nordisk agility mesterskap .
Jeg satt hjemme foran tv-skjermen og hoppet mens de gikk. Og da jeg forstod at de hadde vunnet spratt tårene. Det var vanvittig spennende. 

Team


 Individuelt

 Ikke bare vant Ficus, det ble Norsk også på 2, 3 og 4 plass! Fantastisk! 
(Pst. De Norske small hundene gjorde det også bra!)

Ficus pleier å mangle 2-3 sekunder på de kjappeste, når alt klaffer, derfor hadde jeg ingen forventninger på forhånd. Selvfølgelig drømmer vi om å vinne ellers hadde vi ikke kjempet, men det er så sinnsykt mange gode ekvipasjer vi kjemper mot at jeg ikke helt hadde troen.
Jeg skriver "vi" selv om det er Eivind som løper med henne. Det er tross alt min hund og det er jeg som har grunntrent henne.

Dette har vert ett halvår med mye skader på Ficus. Vi har derfor fått trent mye mindre enn vi planla og det har gått med mange timer med massasje og laserbehandling hos Crystal Key.
Nå er Ficus (og Myija) begynt å hyle av forventning når vi stopper utenfor hos Crystal, så det er tydelig at de får hjelp der.

Dette bildet er tatt for noen dager siden. 
Myija har skadet en klo og Ficus ble angrepet av en Alaska Malamut. 
Det endte med muskelskader og 4 punkteringer. Begge fikk behandling hos Crystal.

Ficus fikk også sitt 3 danske cert i sommer og ble dermed Dansk Champion i Agility - og nå Nordisk mester, så det er tydelig at det å holde hundene i form på alle måter har noe for seg.


Nå gjelder det bare å bli - og å holde seg frisk, til Verdensmesterskapet i Sverige....


onsdag 30. mai 2018

Dewey og Key


I går kom den tunge dagen da vi måtte gi slipp på Dewey og Key.
Dewey var gammel så han var vi begynt å forberede oss på, men at vi også måtte gi slipp på Key, kom som lyn fra klar himmel.

Dewey kunne nok gått enda en liten stund, men han har gått på medisin i flere år, helt siden han sluttet å konkurrere. Allerede da han var 10 år begynte vi å forberede oss på at hans tid var omme. Nå klarte han nesten ikke å gå, kroppen sviktet, så selv om han gjerne ville være med på alt klarte han det ikke. Han nøt fortsatt respekt hos de andre hundene, men vi så tendens til at Diego begynte å yppe seg.

Jeg har valgt å være hjemme denne sommeren - for å ta vare på Dewey, men sånn gikk det ikke. Han sleit i varmen, han sleit med å gå - bakparten sviktet stadig, han pustet tungt, han ynket seg og peip både om natta og når han sov om dagen og han gråt når han ikke fikk være med pappa på trening. Vi økte medisineringen, men så at vi snart måtte la han få slippe. Vi kunne ikke la han leve bare for vår skyld - og det var det vi gjorde nå.

Med Key var det annerledes. Hun har de siste 2 årene stadig vært skadet. Først var det klørne som til stadighet knakk og sprakk, så var det huden under potene som bare løsnet så hun var helt blodig under alle potene. Deretter begynte hun å halte og å gå uryddig. Vi undersøkte henne, men fant ingen ting. Hun har jevnlig vært hos massør men var like stiv og rar hele tiden. Dyrlegen synes ikke hun så noe galt, men flere av våre treningskammerater både så og kommenterte gangen til Key. Til sist ble det både blodprøver og røntgen, før vi gikk til spesialist med henne. Hun så med en gang at noe var unormalt. Bildene viste forkalkninger flere steder i ryggen og testene vi tok viste nedsatt nervefunksjon i bakbeina. Dette fordi nervene sannsynligvis satt i klemme. Ryggen var krum, stiv og rar. Hun ville ikke trave, bare galoppere. Vi fikk beskjed om at hun kunne utredes videre for å finne ut eksakt hva det var, men at prognosen - også med operasjon, var veldig dårlig. Vi måtte stoppe all trening øyeblikkelig og sette henne på smertestillende. Hun skulle aldri mer springe eller trenes aktivt, og hvilket liv ville det ha vert for lille Turboline-Key? 

Vi fulgte ikke dyrlegens råd, men lot henne få løpe litt også nå på slutten, ganske visst mens hun gikk på smertestillende, men vi bestilte time til avlivning for dette kunne vi ikke la henne leve med, det ville vært en tortur både for henne og for oss. 

Skulle tro jeg var tom nå, men tårene fortsetter å sile. Jeg valgte bevisst å fortelle noen av dere at dette kom til å skje, det gjorde jeg for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten - for dette var steintøft og jeg er redd jeg ville ha trukket meg hvis jeg ikke hadde satt ord på det.

Grunnen til at vi valgte å ta begge hunden samtidig var for om mulig å korte ned sorgprosessen både for de andre hundene og for oss selv. Jeg/vi hadde ikke klart å gå til dyrlegen to ganger.

tirsdag 30. januar 2018

Rallylydighet





   
Rallylydighet

I denne hunde-sporten er glede, samspill og holdninger det aller viktigste. Ønsket er at alle øvelsene utføres på en naturlig og flytende måte. Det er viktigere med samarbeid, godt humør og en positiv holdning - enn presisjon. Øvelsene kan bestå av momenter fra lydighet, freestyle og agility alt etter hvilken av de 4 klassene man går i.
Rallylydighet utføres ved at man orienterer seg etter de 15 – 22 nummererte skiltene som er satt sammen til en bane, av en dommer. Skiltene forteller deg hva du skal gjøre, enten på stedet eller videre til neste skilt - derav navnet Rally. Mellom øvelsene som står på skiltene skal ekvipasjen gå line-føring/fri ved fot, dersom ikke annet er beskrevet på skiltet. Dommeren forholder seg taus under hele konkurransen og trekker poeng etter som ekvipasjen gjør feil underveis.
Det er en utfordring å gå en rallybane. Banene er aldri like, det går på tid og det er fort gjort både å gjøre feil - og å gå feil. Noen klarer å gå igjennom hele banen uten trekk og ender da med full pott på 200 poeng. Her er det spenning og moro - både for hund, fører og publikum!

Historie

Charles (Bud) Kramer, opphavsmannen til de første agility programmene i USA, har også utviklet "Rally Obedience".  Han skrev en artikkel om rallylydighet i februar 2000. Den ble presentert for den amerikanske kennelklubben i august samme år, og ble mottatt med entusiastiske og åpne armer.

Det var på grunn av nedgangen i antall deltagere i tradisjonell lydighet, at ideen om en ny og annerledes tilnærmelse til sporten kom. 
(http://www-personal.ksu.edu/~kramerc/about-the-author.htm)

Rallylydighet har eksistert i USA siden år 2000 og ble offisielt godkjent av Den Amerikanske Kennel Klubb fra og med 1.1.2005.

2 år etter USA, kom sporten til Canada. 

The Canadian Association of Rally Obedience (CARO) ble dannet, og her fikk sporten en fantastisk start. I løpet av et år var det fra 8 til nesten 200 deltakende hunder på et stevne.
I Canada fikk man allerede etter 2 år, 3 klasser; Novice, Advanced og Excellent.

I 2006 kom klassen Versatility og nå er også TEAM- klasser tilgjengelige.

Novice og Advanced klassene var delt i A og B. Novice og Advanced A var for de helt ferske utøverne, mens Novice og Advanced B var for de som tidligere hadde deltatt i konkurranser.
Norges første rallylydighets workshop ble igangsatt i august 2003. Bev Hurst, formannen i CARO kom for å introdusere sporten til Norge, og de to første dommerne Madeleine Wessmann og Irene Heggen, ble utdannet i regi av Canada.
Året etter avholdt disse to en ny workshop. Dette ble starten for de første norske dommerne Tara Sommer og Ghita Fossum, som fikk sin dommerutdannelse under Norsk Rallylydighet i 2005.

Norge var i starten medlem i CARO, Rallyforeningen i Canada, og alle de norske resultatene ble sendt dit. Dette var ganske tungvint, så i januar 2005 ble Norsk Rally Lydighet - NRL stiftet med norsk regelverk, norsk styre og norske dommere.


Styret i 2005:
Leder, Madeleine Wessmann
Nestleder, Irene Heggen
Kasserer, Ghita Fossum
Sekretær, Hilde Andrea/Tara Sommer
Styremedlem, Birthe Thoresen
Vara?

Styret i 2006:
Leder, Irene Heggen
Nestleder, Ghita Fossum
Kasserer, Mari Gøbel
Sekretær, Tara Sommer
Styremedlem, Birthe Thoresen
Vara, Annikken Jensen


 Her ser man medaljene og sløyfene fra Canada og Norge i Rallylydighetens spede begynnelse.

Banetegning av Madeleine Wessmann og et av mine gamle kritikkskjemaer.

Sånn så de aller første skiltene i Norge ut. Dette var klasse 2 skilt....

Håpet var at Rallylydigheten ville bli like godt mottatt i Norge som det ble i Canada. Det tok sin tid, men i 2012 kom klarsignalet fra NKK og i 2013 ble Rallylydighet en offisiell hundesport under NKK paraplyen. I våre naboland, som startet med sporten etter oss, ble det raskere en offisiell hundesport. Danmark først og Sverige noen år seinere.

Da NRL ble underlagt Norsk Kennel Klubb, fikk organisasjonen nytt navn - Norsk Rallylydighetsklubb. 
Allerede på de første store, offisielle stevnene var det over 70 deltakere, og 6 måneder seinere var det over 30 startende bare i klasse 1!

slutten av 2017 var det nærmere 200 deltakere på de største stevnene i Norge, så vi kan trygt si at dette er en oppadgående hundesport.

I 2018 er det kommer nytt regelverk med nye øvelser. Her forsøker vi å tilnærme oss våre naboland. Målet er at vi en gang i fremtiden skal kunne avholde Nordisk mesterskap i Rallylydighet.

AV Ghita Fossum

onsdag 10. januar 2018

Sommeren 2017

Fant ett gammelt innlegg jeg ikke hadde publisert.

Dette blir sannsynligvis ett langt blogginnlegg, - for spesielt interesserte.
Vi har vært på Torpomoen, kjørt gjennom Sverige, deltatt i Dania Cup, og feriert på Jylland.

Nok en sommerferie er over, etter 3 uker på farten. Eivind, jeg og 3 hunder dro av gåre på campingvognferie en fredag ettermiddag tidlig i juli. Målet var Torpomoen søndag før 18.30, så vi hadde god tid. Vi kjørte først sørover til Kristiansand, deretter mot Evje. Her fant vi en fin rasteplass der vi kunne overnatte. Det var ganske vist litt søppel og vogna måtte stå på asfalt, men det var ett nydelig turområde rett ved, og da gjorde det ikke så mye. Vi skulle jo bare slappe av litt og overnatte før vi dro videre.
En liten tur før leggetid.

Bildene over viser turområdet ved første overnatting. Bilde 2 og 3 er fra morgenturen,
i stille rolig og ensom natur. Så varmt at jeg heiv av meg t-skjorta - herlig.


Dagen etter kjørte vi mot Rjukan, men fortsatte siden mot Geilo. Her fant vi nok en fin plass å raste på. Søndagen kjørte vi de siste kilometerne mot Torpo og ankom i god tid før resten av gjengen skulle komme.
Hundene og jeg utforsker terrenget rundt Torpomoen, mens de andre har møte.

Har kanskje glemt å skrive at Eivind skulle holde agilitykurs for Stovner hundeklubb, sammen med Gondola Guttormsen på Torpo, mens jeg bare skulle slappe av og ha ferie - etter et hektisk første halvår i 2017.

Det gikk ikke helt etter planen, men kjekt ble det. Kurset var delt opp i to grupper, og på den ene gruppen manglet det en deltaker, så jeg fikk tilbud om å bli med sammen med Iver. Jeg takket ja, og fra tirsdag etter lunsj var vi med som fullverdige kursdeltakere.
Om ettermiddagene var det felles grilling og kos. Vi hadde det sosialt og hyggelig alle sammen.

Onsdag var det fridag, noe alle sammen trengte. Eivind og jeg ble ikke med de andre på tur i fjellet. I stedet dro vi til Ål for å besøke Hove fjellgård og Kvinnegardslia fjellstue, som var steder Eivind og jeg dreiv sammen på slutten av 80-tallet. Eivind jobbet også på Activ Alpin Hotel som "sou-shef" på den tiden.
Hove fjellgård (så ut som om det var i privat eie nå).

Hove fjellgård sett bakfra. 

Kvinnegardslia Fjellstue (ikke lenger i drift).

Stabbur fra Kvinnegardslia fjellstue.

Kvinnegardslia fjellstue sett fra baksiden.

Familiehuset på Kvinnegardslia, der vi bodde.

Actif (Alpin) hotel.

Leilighetshyttene på Actif, der vi bodde et år.

Slalåmbakken på Ål,
der Veronica stod mellom beina mine ned da hun var 2,5 år gammel
- og hun syntes det gikk for seint.....

De to siste dagene fortsatte kurset og læringen. Det gikk veldig bra. Noen kunnskaper ble oppfrisket og bevisstgjort, og jeg lærte mye om både Iver og meg selv. Jeg fikk også mange gode råd av erfarne utøvere på skyhøyt nivå. Veldig takknemlig for at jeg fikk være med - for en flott gjeng Stovnerfolket er.

Etter kurset satte vi nesa mot sør. Vi skulle ta oss gjennom Sverige til Danmark. Her ventet en uke med agilitykonkurranse på oss. Jeg hadde meldt Iver på i klasse 1, til tross for at han bare har startet på ett stevne før. Key og Ficus skulle også få gå noen løp og Eivind var blitt spurt om å dømme 2 dager dette året, noe han gjerne ville. Siden jeg ikke er sprek nok til å gå med jentene våre fikk Silje og Johnny gå med dem. Det gikk ganske bra. Silje gikk mange feilfrie løp med Ficus og Johnny hadde noen fine løp med Key.

Jeg har ikke fått trent mye agility de siste årene. Dette skyldes den dumme helsa mi som ikke er på nett med meg, men det siste halvåret har jeg endelig kunnet bygge meg litt opp igjen. Har fått trent bitte litt i vår så nå klarer jeg å løpe noen skritt (i sakte film). Iver har Eivind trent litt sporadisk, og han er blitt ganske flink, men vil nok aldri bli en super agilityhund pga hoftene sine. Derfor passer vi to sammen. Vi har det stort sett kjekt på agilitybanen, så kan andre si akkurat hva de vil om det. Jeg trener uten ubehag av noe slag, så uansett hvordan det går forsøker vi å være positive og å samarbeide. Jeg vil selvsagt ha kontrollen, men det er sjeldent ett problem - for jeg er jo den som har kontroll over resursene.

Etter kurset dro jeg til Dania Cup 2017 med godt mot - og noen forventninger. De ble raskt knust. Miljøet ble alt for stort og belastende for Iver, så han koblet ut og var ikke på nett i det hele tatt. Kanskje ikke så rart. Iver er vant til å trene nesten alene på agilitybanen. Nå var det rundt 1600 ekvipasjer på stevnet, så da kan man vel ikke forvente mer. Siden vi gikk i klasse 1, fikk vi bare ett løp om dagen så vi måtte gjennom noen dager før Iver endelig klarte å jobbe sammen med meg på banen igjen.
To dager løp han villmann og gjorde akkurat som han ville, den tredje dagen gikk vi ikke fordi Eivind dømte. Dag fire løp han rett mot en annen hund (som lå like ved ringbåndet og stirret rett på Iver). Det ble for mye for Iver og han løp ut for å sjekke hunden. Det kom noen knurr og var litt kaotisk pga redde eiere - før jeg fikk han til meg igjen. Så fortsatte Iver og jeg i banen. Det var ikke i mine tanker at det ikke var lov - men gjett om jeg har fått høre det etterpå! Og ja, jeg burde vist bedre, men fokuset mitt var bare på hvordan jeg skulle hindre dette i å bli alt for negativt for Iver.
Dag fem var vi mer på nett. Vi disket, men Iver var mer med og jeg jobbet bedre med han. Denne dagen hadde jeg noen hjelpere rundt ringen i tilfelle han skulle løpe ut igjen, noe som heldigvis ikke skjedde. Kine som satt og var en av hjelperne mine, fortalte meg at jeg hadde brukt motbetinging på Iver i det han fokuserte på noe utenfor ringen. Det var noe jeg ikke gjorde bevisst, men jeg ble veldig glad over å høre at treningsmetodene mine er så inngrodde nå, at jeg bruker dem ubevisst. Og jammen fungerte det også, så da er det bare å trene mer - mye mer....
Siste dagen gikk veldig bra. Iver gikk feilfritt - men jeg klarte å glemme siste hinder. Jeg fatter enda ikke hvordan det var mulig og påstår fortsatt at vi tok det, men de som så på sier nei - og de vet nok bedre en meg, siden jeg var helt i min egen boble.

Jentene har jeg liten kontroll på. De fikk en tur av meg av og til, men stort sett lå de oppe i utstillingsteltet ved ringen og var klare for løp.

Jeg gikk til og fra, prøvde å holde campingvogna noenlunde rein og full med vann samt tom do. Innimellom satte jeg meg og bare leste litt når været tillot det. Iver og jeg gikk noen turer, det var fint turterreng i nærheten. Jeg var selvfølgelig også borte og så på noen løp, men det blir lange dager når du bare går ett løp om dagen selv. Første brifing startet ca 07.50 - og premieutdelingen startet etter siste løp kl. 18.00. Den var vi forresten med på hver dag, til tross for at jeg savnet litt av den stemningen som pleier å være der. Det var liksom litt tamt i år.

Fra premieutdelingen

Silje og Ficus fikk en 4 plass

Bølgen blir tatt av SBK for Eivind og Ficus som fikk 3 plass i ett agilityløp.

To glade SBK "jenter" (Bente og Anita) og noen flittige flaggbærere. 
SBK-gjengen samles nede på plenen der det fortsatt var sol ganske seint på kvelden.
Kubb en sein sommerkveld på Sjælland.

Og for at vi skal få løpe, må andre jobbe.....
Takk Roy og Ellen!


Den tradisjonelle festen var vi selvsagt med på. Vi hadde reservert til 23 ved vårt bord inkludert to amerikanere. Dagen derpå dro vi inn til København på Hard Rock Cafe for ett bedre måltid.


'

Forretten

Ja, det shoppes litt også....

Kaos for å kjøpe togbilletter, jo flere kokker.....

På tur tilbake til stevneplassen.

Fridagen ble, som bildene viser benyttet i København. Vi hadde det koselig og kom glade og mette tilbake til stevneplassen. Her valgte Kristin, Bente og jeg å gå en tur med hundene. Det ble en flott tur i en Dansk Bøgeskov.

7 hunder på tur.

Alt i alt gikk det ganske bra. Vi var jo spente på hvordan Iver ville takle å være med på en ukes stevne. Det gikk ganske bra selv om han fortsatt vokter området en del og forsøker å komme seg løs. Det gjenstår nok en del trening/erfaring før dette går knirkefritt men det gikk bedre en forventet.

Eivind (+ Silje) og Ficus klarte å kvalifisere seg til finalen og lå på første plass da 4 ekvipasjer gjenstod, men det var jo de beste ekvipasjene som gikk sist, så de endte på en 3 plass totalt. Vi er likevel veldig fornøyde for det er ekvipasjer fra hele verden her - også ekvipasjer som deltar i VM. Det var 20 nasjoner som deltok, deriblant Japan, Kina og USA.



 

Etter en kjekk, hektisk uke ble vogna pakket og vi fortsatte mot Jylland for å slappe av noen dager sammen med resten av reisefølget fra Stavanger/Sandnes/Sola som hadde noen dager til. Vi var en god gjeng herfra - hele 17 stykk, og vi hadde et par kvelder der vi var sosiale alle sammen, både under stevnet og etterpå - veldig kjekt.