onsdag 30. mai 2018

Dewey og Key


I går kom den tunge dagen da vi måtte gi slipp på Dewey og Key.
Dewey var gammel så han var vi begynt å forberede oss på, men at vi også måtte gi slipp på Key, kom som lyn fra klar himmel.

Dewey kunne nok gått enda en liten stund, men han har gått på medisin i flere år, helt siden han sluttet å konkurrere. Allerede da han var 10 år begynte vi å forberede oss på at hans tid var omme. Nå klarte han nesten ikke å gå, kroppen sviktet, så selv om han gjerne ville være med på alt klarte han det ikke. Han nøt fortsatt respekt hos de andre hundene, men vi så tendens til at Diego begynte å yppe seg.

Jeg har valgt å være hjemme denne sommeren - for å ta vare på Dewey, men sånn gikk det ikke. Han sleit i varmen, han sleit med å gå - bakparten sviktet stadig, han pustet tungt, han ynket seg og peip både om natta og når han sov om dagen og han gråt når han ikke fikk være med pappa på trening. Vi økte medisineringen, men så at vi snart måtte la han få slippe. Vi kunne ikke la han leve bare for vår skyld - og det var det vi gjorde nå.

Med Key var det annerledes. Hun har de siste 2 årene stadig vært skadet. Først var det klørne som til stadighet knakk og sprakk, så var det huden under potene som bare løsnet så hun var helt blodig under alle potene. Deretter begynte hun å halte og å gå uryddig. Vi undersøkte henne, men fant ingen ting. Hun har jevnlig vært hos massør men var like stiv og rar hele tiden. Dyrlegen synes ikke hun så noe galt, men flere av våre treningskammerater både så og kommenterte gangen til Key. Til sist ble det både blodprøver og røntgen, før vi gikk til spesialist med henne. Hun så med en gang at noe var unormalt. Bildene viste forkalkninger flere steder i ryggen og testene vi tok viste nedsatt nervefunksjon i bakbeina. Dette fordi nervene sannsynligvis satt i klemme. Ryggen var krum, stiv og rar. Hun ville ikke trave, bare galoppere. Vi fikk beskjed om at hun kunne utredes videre for å finne ut eksakt hva det var, men at prognosen - også med operasjon, var veldig dårlig. Vi måtte stoppe all trening øyeblikkelig og sette henne på smertestillende. Hun skulle aldri mer springe eller trenes aktivt, og hvilket liv ville det ha vert for lille Turboline-Key? 

Vi fulgte ikke dyrlegens råd, men lot henne få løpe litt også nå på slutten, ganske visst mens hun gikk på smertestillende, men vi bestilte time til avlivning for dette kunne vi ikke la henne leve med, det ville vært en tortur både for henne og for oss. 

Skulle tro jeg var tom nå, men tårene fortsetter å sile. Jeg valgte bevisst å fortelle noen av dere at dette kom til å skje, det gjorde jeg for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten - for dette var steintøft og jeg er redd jeg ville ha trukket meg hvis jeg ikke hadde satt ord på det.

Grunnen til at vi valgte å ta begge hunden samtidig var for om mulig å korte ned sorgprosessen både for de andre hundene og for oss selv. Jeg/vi hadde ikke klart å gå til dyrlegen to ganger.

tirsdag 30. januar 2018

Rallylydighet





   
Rallylydighet

I denne hunde-sporten er glede, samspill og holdninger det aller viktigste. Ønsket er at alle øvelsene utføres på en naturlig og flytende måte. Det er viktigere med samarbeid, godt humør og en positiv holdning - enn presisjon. Øvelsene kan bestå av momenter fra lydighet, freestyle og agility alt etter hvilken av de 4 klassene man går i.
Rallylydighet utføres ved at man orienterer seg etter de 15 – 22 nummererte skiltene som er satt sammen til en bane, av en dommer. Skiltene forteller deg hva du skal gjøre, enten på stedet eller videre til neste skilt - derav navnet Rally. Mellom øvelsene som står på skiltene skal ekvipasjen gå line-føring/fri ved fot, dersom ikke annet er beskrevet på skiltet. Dommeren forholder seg taus under hele konkurransen og trekker poeng etter som ekvipasjen gjør feil underveis.
Det er en utfordring å gå en rallybane. Banene er aldri like, det går på tid og det er fort gjort både å gjøre feil - og å gå feil. Noen klarer å gå igjennom hele banen uten trekk og ender da med full pott på 200 poeng. Her er det spenning og moro - både for hund, fører og publikum!

Historie

Charles (Bud) Kramer, opphavsmannen til de første agility programmene i USA, har også utviklet "Rally Obedience".  Han skrev en artikkel om rallylydighet i februar 2000. Den ble presentert for den amerikanske kennelklubben i august samme år, og ble mottatt med entusiastiske og åpne armer.

Det var på grunn av nedgangen i antall deltagere i tradisjonell lydighet, at ideen om en ny og annerledes tilnærmelse til sporten kom. 
(http://www-personal.ksu.edu/~kramerc/about-the-author.htm)

Rallylydighet har eksistert i USA siden år 2000 og ble offisielt godkjent av Den Amerikanske Kennel Klubb fra og med 1.1.2005.

2 år etter USA, kom sporten til Canada. 

The Canadian Association of Rally Obedience (CARO) ble dannet, og her fikk sporten en fantastisk start. I løpet av et år var det fra 8 til nesten 200 deltakende hunder på et stevne.
I Canada fikk man allerede etter 2 år, 3 klasser; Novice, Advanced og Excellent.

I 2006 kom klassen Versatility og nå er også TEAM- klasser tilgjengelige.

Novice og Advanced klassene var delt i A og B. Novice og Advanced A var for de helt ferske utøverne, mens Novice og Advanced B var for de som tidligere hadde deltatt i konkurranser.
Norges første rallylydighets workshop ble igangsatt i august 2003. Bev Hurst, formannen i CARO kom for å introdusere sporten til Norge, og de to første dommerne Madeleine Wessmann og Irene Heggen, ble utdannet i regi av Canada.
Året etter avholdt disse to en ny workshop. Dette ble starten for de første norske dommerne Tara Sommer og Ghita Fossum, som fikk sin dommerutdannelse under Norsk Rallylydighet i 2005.

Norge var i starten medlem i CARO, Rallyforeningen i Canada, og alle de norske resultatene ble sendt dit. Dette var ganske tungvint, så i januar 2005 ble Norsk Rally Lydighet - NRL stiftet med norsk regelverk, norsk styre og norske dommere.


Styret i 2005:
Leder, Madeleine Wessmann
Nestleder, Irene Heggen
Kasserer, Ghita Fossum
Sekretær, Hilde Andrea/Tara Sommer
Styremedlem, Birthe Thoresen
Vara?

Styret i 2006:
Leder, Irene Heggen
Nestleder, Ghita Fossum
Kasserer, Mari Gøbel
Sekretær, Tara Sommer
Styremedlem, Birthe Thoresen
Vara, Annikken Jensen


 Her ser man medaljene og sløyfene fra Canada og Norge i Rallylydighetens spede begynnelse.

Banetegning av Madeleine Wessmann og et av mine gamle kritikkskjemaer.

Sånn så de aller første skiltene i Norge ut. Dette var klasse 2 skilt....

Håpet var at Rallylydigheten ville bli like godt mottatt i Norge som det ble i Canada. Det tok sin tid, men i 2012 kom klarsignalet fra NKK og i 2013 ble Rallylydighet en offisiell hundesport under NKK paraplyen. I våre naboland, som startet med sporten etter oss, ble det raskere en offisiell hundesport. Danmark først og Sverige noen år seinere.

Da NRL ble underlagt Norsk Kennel Klubb, fikk organisasjonen nytt navn - Norsk Rallylydighetsklubb. 
Allerede på de første store, offisielle stevnene var det over 70 deltakere, og 6 måneder seinere var det over 30 startende bare i klasse 1!

slutten av 2017 var det nærmere 200 deltakere på de største stevnene i Norge, så vi kan trygt si at dette er en oppadgående hundesport.

I 2018 er det kommer nytt regelverk med nye øvelser. Her forsøker vi å tilnærme oss våre naboland. Målet er at vi en gang i fremtiden skal kunne avholde Nordisk mesterskap i Rallylydighet.

AV Ghita Fossum

onsdag 10. januar 2018

Sommeren 2017

Fant ett gammelt innlegg jeg ikke hadde publisert.

Dette blir sannsynligvis ett langt blogginnlegg, - for spesielt interesserte.
Vi har vært på Torpomoen, kjørt gjennom Sverige, deltatt i Dania Cup, og feriert på Jylland.

Nok en sommerferie er over, etter 3 uker på farten. Eivind, jeg og 3 hunder dro av gåre på campingvognferie en fredag ettermiddag tidlig i juli. Målet var Torpomoen søndag før 18.30, så vi hadde god tid. Vi kjørte først sørover til Kristiansand, deretter mot Evje. Her fant vi en fin rasteplass der vi kunne overnatte. Det var ganske vist litt søppel og vogna måtte stå på asfalt, men det var ett nydelig turområde rett ved, og da gjorde det ikke så mye. Vi skulle jo bare slappe av litt og overnatte før vi dro videre.
En liten tur før leggetid.

Bildene over viser turområdet ved første overnatting. Bilde 2 og 3 er fra morgenturen,
i stille rolig og ensom natur. Så varmt at jeg heiv av meg t-skjorta - herlig.


Dagen etter kjørte vi mot Rjukan, men fortsatte siden mot Geilo. Her fant vi nok en fin plass å raste på. Søndagen kjørte vi de siste kilometerne mot Torpo og ankom i god tid før resten av gjengen skulle komme.
Hundene og jeg utforsker terrenget rundt Torpomoen, mens de andre har møte.

Har kanskje glemt å skrive at Eivind skulle holde agilitykurs for Stovner hundeklubb, sammen med Gondola Guttormsen på Torpo, mens jeg bare skulle slappe av og ha ferie - etter et hektisk første halvår i 2017.

Det gikk ikke helt etter planen, men kjekt ble det. Kurset var delt opp i to grupper, og på den ene gruppen manglet det en deltaker, så jeg fikk tilbud om å bli med sammen med Iver. Jeg takket ja, og fra tirsdag etter lunsj var vi med som fullverdige kursdeltakere.
Om ettermiddagene var det felles grilling og kos. Vi hadde det sosialt og hyggelig alle sammen.

Onsdag var det fridag, noe alle sammen trengte. Eivind og jeg ble ikke med de andre på tur i fjellet. I stedet dro vi til Ål for å besøke Hove fjellgård og Kvinnegardslia fjellstue, som var steder Eivind og jeg dreiv sammen på slutten av 80-tallet. Eivind jobbet også på Activ Alpin Hotel som "sou-shef" på den tiden.
Hove fjellgård (så ut som om det var i privat eie nå).

Hove fjellgård sett bakfra. 

Kvinnegardslia Fjellstue (ikke lenger i drift).

Stabbur fra Kvinnegardslia fjellstue.

Kvinnegardslia fjellstue sett fra baksiden.

Familiehuset på Kvinnegardslia, der vi bodde.

Actif (Alpin) hotel.

Leilighetshyttene på Actif, der vi bodde et år.

Slalåmbakken på Ål,
der Veronica stod mellom beina mine ned da hun var 2,5 år gammel
- og hun syntes det gikk for seint.....

De to siste dagene fortsatte kurset og læringen. Det gikk veldig bra. Noen kunnskaper ble oppfrisket og bevisstgjort, og jeg lærte mye om både Iver og meg selv. Jeg fikk også mange gode råd av erfarne utøvere på skyhøyt nivå. Veldig takknemlig for at jeg fikk være med - for en flott gjeng Stovnerfolket er.

Etter kurset satte vi nesa mot sør. Vi skulle ta oss gjennom Sverige til Danmark. Her ventet en uke med agilitykonkurranse på oss. Jeg hadde meldt Iver på i klasse 1, til tross for at han bare har startet på ett stevne før. Key og Ficus skulle også få gå noen løp og Eivind var blitt spurt om å dømme 2 dager dette året, noe han gjerne ville. Siden jeg ikke er sprek nok til å gå med jentene våre fikk Silje og Johnny gå med dem. Det gikk ganske bra. Silje gikk mange feilfrie løp med Ficus og Johnny hadde noen fine løp med Key.

Jeg har ikke fått trent mye agility de siste årene. Dette skyldes den dumme helsa mi som ikke er på nett med meg, men det siste halvåret har jeg endelig kunnet bygge meg litt opp igjen. Har fått trent bitte litt i vår så nå klarer jeg å løpe noen skritt (i sakte film). Iver har Eivind trent litt sporadisk, og han er blitt ganske flink, men vil nok aldri bli en super agilityhund pga hoftene sine. Derfor passer vi to sammen. Vi har det stort sett kjekt på agilitybanen, så kan andre si akkurat hva de vil om det. Jeg trener uten ubehag av noe slag, så uansett hvordan det går forsøker vi å være positive og å samarbeide. Jeg vil selvsagt ha kontrollen, men det er sjeldent ett problem - for jeg er jo den som har kontroll over resursene.

Etter kurset dro jeg til Dania Cup 2017 med godt mot - og noen forventninger. De ble raskt knust. Miljøet ble alt for stort og belastende for Iver, så han koblet ut og var ikke på nett i det hele tatt. Kanskje ikke så rart. Iver er vant til å trene nesten alene på agilitybanen. Nå var det rundt 1600 ekvipasjer på stevnet, så da kan man vel ikke forvente mer. Siden vi gikk i klasse 1, fikk vi bare ett løp om dagen så vi måtte gjennom noen dager før Iver endelig klarte å jobbe sammen med meg på banen igjen.
To dager løp han villmann og gjorde akkurat som han ville, den tredje dagen gikk vi ikke fordi Eivind dømte. Dag fire løp han rett mot en annen hund (som lå like ved ringbåndet og stirret rett på Iver). Det ble for mye for Iver og han løp ut for å sjekke hunden. Det kom noen knurr og var litt kaotisk pga redde eiere - før jeg fikk han til meg igjen. Så fortsatte Iver og jeg i banen. Det var ikke i mine tanker at det ikke var lov - men gjett om jeg har fått høre det etterpå! Og ja, jeg burde vist bedre, men fokuset mitt var bare på hvordan jeg skulle hindre dette i å bli alt for negativt for Iver.
Dag fem var vi mer på nett. Vi disket, men Iver var mer med og jeg jobbet bedre med han. Denne dagen hadde jeg noen hjelpere rundt ringen i tilfelle han skulle løpe ut igjen, noe som heldigvis ikke skjedde. Kine som satt og var en av hjelperne mine, fortalte meg at jeg hadde brukt motbetinging på Iver i det han fokuserte på noe utenfor ringen. Det var noe jeg ikke gjorde bevisst, men jeg ble veldig glad over å høre at treningsmetodene mine er så inngrodde nå, at jeg bruker dem ubevisst. Og jammen fungerte det også, så da er det bare å trene mer - mye mer....
Siste dagen gikk veldig bra. Iver gikk feilfritt - men jeg klarte å glemme siste hinder. Jeg fatter enda ikke hvordan det var mulig og påstår fortsatt at vi tok det, men de som så på sier nei - og de vet nok bedre en meg, siden jeg var helt i min egen boble.

Jentene har jeg liten kontroll på. De fikk en tur av meg av og til, men stort sett lå de oppe i utstillingsteltet ved ringen og var klare for løp.

Jeg gikk til og fra, prøvde å holde campingvogna noenlunde rein og full med vann samt tom do. Innimellom satte jeg meg og bare leste litt når været tillot det. Iver og jeg gikk noen turer, det var fint turterreng i nærheten. Jeg var selvfølgelig også borte og så på noen løp, men det blir lange dager når du bare går ett løp om dagen selv. Første brifing startet ca 07.50 - og premieutdelingen startet etter siste løp kl. 18.00. Den var vi forresten med på hver dag, til tross for at jeg savnet litt av den stemningen som pleier å være der. Det var liksom litt tamt i år.

Fra premieutdelingen

Silje og Ficus fikk en 4 plass

Bølgen blir tatt av SBK for Eivind og Ficus som fikk 3 plass i ett agilityløp.

To glade SBK "jenter" (Bente og Anita) og noen flittige flaggbærere. 
SBK-gjengen samles nede på plenen der det fortsatt var sol ganske seint på kvelden.
Kubb en sein sommerkveld på Sjælland.

Og for at vi skal få løpe, må andre jobbe.....
Takk Roy og Ellen!


Den tradisjonelle festen var vi selvsagt med på. Vi hadde reservert til 23 ved vårt bord inkludert to amerikanere. Dagen derpå dro vi inn til København på Hard Rock Cafe for ett bedre måltid.


'

Forretten

Ja, det shoppes litt også....

Kaos for å kjøpe togbilletter, jo flere kokker.....

På tur tilbake til stevneplassen.

Fridagen ble, som bildene viser benyttet i København. Vi hadde det koselig og kom glade og mette tilbake til stevneplassen. Her valgte Kristin, Bente og jeg å gå en tur med hundene. Det ble en flott tur i en Dansk Bøgeskov.

7 hunder på tur.

Alt i alt gikk det ganske bra. Vi var jo spente på hvordan Iver ville takle å være med på en ukes stevne. Det gikk ganske bra selv om han fortsatt vokter området en del og forsøker å komme seg løs. Det gjenstår nok en del trening/erfaring før dette går knirkefritt men det gikk bedre en forventet.

Eivind (+ Silje) og Ficus klarte å kvalifisere seg til finalen og lå på første plass da 4 ekvipasjer gjenstod, men det var jo de beste ekvipasjene som gikk sist, så de endte på en 3 plass totalt. Vi er likevel veldig fornøyde for det er ekvipasjer fra hele verden her - også ekvipasjer som deltar i VM. Det var 20 nasjoner som deltok, deriblant Japan, Kina og USA.



 

Etter en kjekk, hektisk uke ble vogna pakket og vi fortsatte mot Jylland for å slappe av noen dager sammen med resten av reisefølget fra Stavanger/Sandnes/Sola som hadde noen dager til. Vi var en god gjeng herfra - hele 17 stykk, og vi hadde et par kvelder der vi var sosiale alle sammen, både under stevnet og etterpå - veldig kjekt.


onsdag 9. august 2017

Fra hjertet - om Iver

Som mange nå vet så er min kjære Iver dratt til hundehimmelen. Han var min hund fra han ble født. Han kom med rompa først (slik jeg selv gjorde...) så jeg måtte hjelpe han til verden. Han var en liten Ferdinan som studerte bier og blomster og tok livet med ro.

Han ble solgt for å være med på jakt og gjeting. Etter bare noen måneder i sitt nye hjem ble det problemer, han klarte ikke å henge med i den aktive hverdagen han skulle bli en del av.

Ca 3 måneder gammel ble han bitt av huggorm og var døden nær. Han segnet om etter 2 minutter, fikk motgift i løpet av 30 minutter og måtte holdes i ro i flere dager etterpå. Ett par måneders tid seinere satte han fast i en elv og etter det begynte han å halte. Han kom tilbake til oss da alternativet var avlivning.

Han var hos oss i noen måneder, fordi han skulle "trenes ned". Overdimensjonerte muskler og låsinger flere steder i kroppen ble oppdaget. Han hadde muskler som en veltrent 4 åring og skreik av smerte bare vi tok på han.
Massasje ble en del av livet hans. Mange ville overta han, men jeg var skeptisk pga at behandlingen måtte fortsette - og fordi han ikke skulle trene. Til slutt fant vi ett hjem til han og han ble omplassert - denne gangen bare på for.

I starten gikk det veldig bra. Den nye eieren og Iver trivdes godt sammen og jeg pustet lettet ut. Så plutselig oppstod det problemer. Eieren var nybegynner med hund, han bodde hos en familie som var redd for hund - og Iver begynte å vokte. Han tolererte ikke ungene i familien lengre - om noe har skjedd aner jeg ikke, men det kan virke sånn. Situasjonen ble snart uutholdelig og nok en gang fikk vi han tilbake.

Denne gangen var det en ung, aktiv rabiat som kom "hjem". Han var oppfarende, pågående og skulle ta alt som han mente var en fare - også kjøkkenmaskin, kaffetrakter og støvsuger. Han føyk ut og voktet alt i område rundt oss, og han var brutal. Gikk fysisk inn for å stoppe det han mente måtte stoppes. Vi ble helt satt ut i starten, men så tok jeg tak i problemet og jobbet - jobbet, jobbet og jobbet. Det ble etter hvert stor og synlig bedring, jeg fikk mer og mer kontroll og vi begynte så smått å trene sammen - hele tiden med oppfølging fra massør.

Da han var litt over 2 år fikk han diagnosen HD - D, noe vi ikke kunne merke på han. Han startet med agility - noe mange reagerte på, men Iver var en hund som elsket å bevege seg og som hoppet minst 120 cm stillestående mange ganger om dagen -  hver dag. Derfor trente vi agility, men som regel bare på mellomhøyde. Han reiv likevel sjeldent de få gangene han rakk å konkurrere. Det var også sjeldent vi trente på mønet, da det kunne være belastende for han.
I lydighet og Rallylydighet gjorde han det veldig bra og planen var å starte med konkurranser. Han var fabelaktig på spor og nesebruk, og vi var påmeldt til nosework-kurs, da jeg antok det var noe han kunne trives med og som ikke ville belaste kroppen hans hvis vi måtte slutte med andre ting.

I vår tok jeg MH på Iver. Det var mest for egen del, jeg ville vite hva jeg hadde å jobbe med. Og det dommerne sa stemmer veldig, MH-en var fin den, men som de sa: "Dette er ikke en hund som viker unna" - og det stemmer jo... Iver eksploderte fort og reagerte enda fortere.

Problemet med unger klarte jeg ikke å fjerne og han slapp ikke inn folk i huset uten å markere. Var besøkende derimot inne klatret han gjerne opp på fanget. Dette var også noe vi klarte å håndtere, men da han en dag føyk ut for å stoppe 1,5 åringen i underetasjen, var det nok. Samme dag ble en annen unge i familien bitt av en annen hund og jeg visste at jeg ikke kunne ta sjansen med Iver lengre. To ganger i sommer har han nemlig reagert på unger - og hadde han da vært løs, så hadde det ikke gått så bra er jeg redd.

Iver ble veldig lett trigget. Vi så ikke alltid hvorfor - faktisk var det sjeldent vi så hvorfor. Når det skjedde beit han bare vilt rundt seg uansett hva han traff - det skumle var at jeg ikke kunne stoppe han, for tok jeg tak i halsbåndet så markerte han. Selv om det bare var markering, var det så hardt at jeg fikk blåmerker. De andre hundene fikk også gjennomgå - særlig Myija. Dewey som er en ærlig hund på alle måter, satte Iver tydelig på plass nesten daglig med å holde han over nesen. Dette er noe jeg aldri har sett at Dewey (eller noen andre av våre hunder) har gjort før og jeg tok det derfor som ett signal på at noe ikke var riktig.

Jeg visste at Iver ikke ville få ett langt liv, men jeg håpet og trodde vi skulle få bukt med alle problemene hans. Nå viser det seg at smertene nok har vært flere og større en vi trodde, og det har nok vært med på å påvirke oppførselen hans. Den gode, glade gutten min måtte derfor få slippe. Jeg hadde et valg og jeg måtte ta det valget som var best for han og verst for meg.

Foto: Synnøve Matre

tirsdag 2. mai 2017

Iver debuterer i Agility

I dag har jeg valgt å skrive litt om Iver og meg selv etter helgens begivenheter. Dette ble visst ett langt innlegg....

Iver debuterte nemlig på sitt første offisielle stevne - og det ble av alle ting i agility.

Iver er en hund som har opplevd mye rart, og der ingenting går etter planen.
Han ble solgt som turhund, kanskje gjeting og litt jakt. Vi fikk han igjen pga skade, han fikk nemlig tidlig diagnosen HD og hos en aktiv person var det derfor ikke aktuelt å ha han. Han skulle avlives fordi han hadde store smerter. Jeg snakket med flere veterinærer, før vi valgte å ta han hjem for å få sjekket han også her hjemme. Vi sluttet med medisiner og startet behandling hos Cystall Kay i stedet. Her ble de store overspente musklene jobbet med og etter hvert kom hoftene mer i riktig stilling. Han hadde muskler som en veltrent fireåring da vi fikk han tilbake som 6 måneder gammel valp. Iver skreik av smerte ved de første behandlingene, det gjorde vondt langt inn i hjerterota. Han hadde også en del låsninger som ble behandlet og som viste seg å være årsaken til noen av smertene. For hver behandling han fikk, ble han roligere. Jeg måtte holde han fast de første gangene. Nå ligger han nærmest og sover under behandlingen, for ja alle våre hunder får jevnlig behandling og oppfølgning av massør.

Da vi så fremgang hos Iver begynte vi å vurdere omplassering. Flere aktive mennesker ville ha Iver, men med tanke på skaden han hadde, ville vi at han bare skulle bli en familiehund. Vi fant en aktuell person som etter hvert overtok Iver på for, etter eget ønske. Vi ville nemlig ikke ta betalt for han på nytt, vi ville bare at han skulle få ett godt hjem. Han skulle også fortsette behandlingen han fikk, noe som ble fulgt opp.
Det gikk veldig bra en stund, men så begynte det å bli problemer. Iver utagerte mot noen unger, så igjen tok vi Iver hjem. Kroppen var ganske bra, men han eksploderte uten synlig varsel. På nytt ble avlivning vurdert. Men jeg ville trene og teste han først.
Vi har derfor jobbet og jobbet, og da MH`en var så fin som den er, bestemte jeg meg for at nå er Iver min.
Jeg tok MH på han for å se hva som bodde i han, og for å høre hva dommerne sa. Det var ikke noe negativt, derfor gir jeg han ikke opp. Det ble sagt at han ikke er en hund som bakker ut, og det er jeg fullstendig klar over.

Iver har aldri vært trøblete med andre hunder, men på stevnet i helgen fikk jeg nok en ny utfordring..., enkelte hunder  tålte han ikke synet av - så nå er det enda mer å trene på.

Det jeg har oppdaget er at Iver vokter resurser, og det kan være hva som helst og hvor som helst. Det er ikke noe jeg var klar over at lå i rasen, men etter som jeg har undersøkt litt så ser jeg stadig mer av det hos de forskjellige pyrrene. Jeg har snakket med noen pyrre eiere og de sier det samme. Det er noe jeg mener bør komme frem, for jeg har aldri sett det skrevet at det kan være mye vokt i rasen.
Jeg har også lagt merke til at det er særlig belgere og sjeferlignende hunder han reagerer på, noe om også stemmer med andre pyrrer. Tanken min blir da at det kan være fordi disse hundene ligner på ulv, for pyrrene er jo gjetere sammen med Pyrenerhunden og om det derfor kan være en sammenheng.

NB! Jeg har ikke forsket i dette, det er bare tanker jeg har gjort meg etter egen erfaring og etter samtaler med pyrreeiere og observasjoner av hundene.


Iver er egentlig ikke en aktuell agilityhund. Vi hadde heller ikke tenkt å bruke han som det, men min helse har vært veldig dårlig det siste året og derfor ble det Eivind som måtte ta seg av hundene.
Jeg har i tillegg til den skadede skulderen fra i fjord sommer, slitt med knærne (som også er operert og som etter legens mening skulle vært operert igjen) og med rygg og hofte, der jeg går med konstante smerter og der beinet svikter uten forvarsel. Jeg skal til undersøkelse i august for å se om det blir operasjon i ryggen. I helgen lånte jeg støttebelte både til rygg og kne, hvis ikke hadde jeg nok ikke klart dette....

Eivind brenner for agility, og dermed ble det til at det ble litt agilitytrening på Iver likevel - men bare for gøy....
Så ombestemte vi oss. Iver er en veldig aktiv hund som hopper (høyt) og spretter hele dagene. Derfor bestemte vi oss for at om han og jeg av og til går noen agilityløp tror vi ikke det vil skade han ytterligere. Nå trener ikke vi ekstremt på noen måte - og vi trener variert, så jeg tror ikke han har vondt av det. Vi kommer til å gi oss hvis han ikke klarer det. Om livet hans blir kortere pga ett aktivt liv så får det bare bli det. Han kan ikke bare gå til pynt, det er han ikke skapt for.

Da jeg nå endelig kan bruke armen min kan jeg også være litt aktiv igjen, så jeg startet å trene Iver så vidt i agility. Vi konsentrerte oss om felt og slalom. Jeg trodde jo Eivind hadde trent alle de andre hinderne med Iver. Men på siste trening før konkurransen oppdaget vi at hjulet kunne han ikke, så da måtte vi trene litt....

Det viste seg i helgen at det var flere hindere som var glemt. Mur og pølse for eksempel. Så at vi klarte oss noenlunde bra er nok litt flaks også. Men Iver ble litt satt ut av alle menneskene og hundene som var på stevnet. Eivind har jo stort sett bare trent han når de har vært helt alene på banen og så vidt jeg vet har Iver aldri gått en hel bane før. Jeg derimot har gått på kurs og trent lydighet sammen med andre ekvipasjer. Da er Iver som regel løs, og det har hittil ikke vært problematisk.

Dette forklarer litt av årsaken til det dere ser på filmene som jeg legger ut av løpene våre. I tillegg til dårlig helse, så er jeg ingen erfaren fører heller, selv om jeg har trent opp både Dewey og Ficus.  Jeg har ikke gått agilitykonkurranse på ca 5 år - det var da Eivind overtok Ficus etter agilityuken 2012.

Lukk ørene for kommentarene til Maia (selv om hun helt sikkert har rett.....)

Enjoy ;)

5 feil, 5 plass

15 feil, 8 plass

Disk 

15 feil, 11 plass

søndag 26. mars 2017

MH - Iver og Myija

Iver
Foto: Kate Amilie Leschbrandt

Forrige helg var det fullt kjør her.
Eivind var ikke hjemme, men jeg hadde meldt på Myija og Iver på MH.
Maia ble med og vi dro tidlig avgårde så vi fikk luftet de to hundene ganske godt før prøven. De 3 andre hundene hadde Maia gått tur med her hjemme før vi dro.
Jeg gikk fortsatt med armen i fatle etter skulderoperasjonen, der 3 sener ble ødelagte i fallet da skulderen ble slått ut av ledd igjen - sommeren 2016.

Iver var først ut - og ingenting gikk slik jeg fryktet. Han var i grunnen stødigheten selv. Taklet det meste og avreagerte fint. Hilsetreningen og håndteringen gikk fint. Leken i starten var ikke av den beste, men så har vi heller ikke lekt med den type leke før. Jaktlysten var heller ikke stor, ganske rart i grunnen. Han sjekket ut trinsene som tauet gikk i, men gadd ikke springe ut etter filla (haren - eller hva de nå kaller det). Sprang heller ikke ut til figuranten som var hare før jeg beveget meg med han.
Ro var det ikke mye av. Han fjollet og gjorde seg til (noe jeg ikke så), klarte ikke mange sekundene helt i ro.

Kjeledressen og lyd reagerte han ganske mye på, men avreagerte fint. Han gikk til og med oppå skrammelet og ville ta tak i det for å leke. Dommerne sa at det var veldig sjeldent sånt skjedde - de hadde vel ikke sett det før....
Spøkelsene holdt han lenge før han vek unna, men sjekket ut og hilste fint etterpå. Hang seg litt opp på det ene spøkelse. Jeg er overbevist om at han hadde fert av figuranten da det var en figurant han er glad i.
På skudd fikk han full pott. Det var like før han løp ut for å sjekke hvor skuddene kom fra sa den ene dommeren. Nå fikk vi bruke egen leke - og da lekte og beit han ordentlig.

Alt i alt en super prøve for vår del. Langt over det jeg forventet. Dommerne likte det de så, men han er ingen hund som viker unna om det oppstår en situasjon. Det ble gjennomført prøve på Iver.

Iver på vei ut - for å sjekke trinsene....
Foto: Kate Amilie Leschbrandt

Vi venter på neste moment.
Foto: Kate Amilie Leschbrandt

 Tror dette er etter kjeledressen.
Foto: Kate Amilie Leschbrandt

 Forflytning til neste moment
Foto: Kate Amilie Leschbrandt

Myija var nesten stikk motsatt av Iver. Hun hilste greit, men ville ikke la seg håndtere. Leken gikk bra. Hun var mer interessert i jaktleken enn broren, og var helt bortpå for å sjekke den ut andre gangen (første gang registrerte hun den ikke). Som dommerne sa: Hun så ut som en langhåret daks der hun strakte seg frem for å sjekke fillen. Figuranten som skulle leke gikk veldig bra, full rulle og masse lek.

- Men så kom kjeledressen.... vi kom ganske nær før den føyk opp, og da skvatt hun mange meter unna. Det tok laaaang tid før hun klarte å avreagere så jeg brøyt henne der. Det til tross for at jeg er sikker på hun hadde klart resten ganske bra under normale forhold, men i og med hun nå var så skremt var det ingen vits i å fortsette. Dommerne var heldigvis enige med meg, men de ønsket  se oss igjen når Myija er blitt voksnere i hodet. De likte visst henne også ganske godt.

Myija vil ut til figurant
Foto: Kate Amilie Leschbrandt