søndag 11. april 2010

Slik kan det være å ha prolaps.....

Da er noen laaaange grusomme uker endelig over.
Det har vært en J...... tid. De 3 første ukene klarte jeg ikke å bevege meg. Jeg gikk på så sterk medisin at legen ville legge meg inn, likevel var smertene så grusomme at tårene rant og jeg stønnet av smerte ved den minste bevegelse. Jeg kunne ikke sitte, ikke gå, ikke ligge. Nettene var verst.... Tror ikke jeg sov mer en noen minutter om gangen i disse ukene.
På det verste klarte jeg bare å komme meg på do selv (- men du kunne vri tøyet mitt hver gang, for svetten silte pga smerter), alt annet måtte jeg ha hjelp til.
Dette er nok det verste jeg har opplevd av smerter, det kan likestilles med fødsler, kræsjen og da skulderen var ute av ledd. Men denne gangen varte det uavbrutt i 3 sammenhengende uker!

Venstre bein føles fortsatt «dø» (nummen), samtidig som jeg har store smerter inne i beinet. Det kan ikke helt beskrives..... Jeg står på venteliste til MR. Jeg skulle få komme inn ganske kjapt. Jommen sa jeg kjapt. Ni uker på venteliste!!!

Da jeg så endelig syntes jeg begynte å bli bedre og faktisk kunne bevege meg litt, slik at jeg selv kunne lage meg en brødskive, hente vann, lage kaffe og sånne småting, så fikk jeg et voldsomt tilbakefall sånn at jeg ikke klarte noen ting igjen, ikke engang å lage meg mat eller kaffe - og derfor måtte vente til Maia kom hjem fra skolen. Det er fryktelig å kjenne seg så hjelpesløs!! Enda verre var det fordi jeg trodde jeg var på vei til å bli bedre, og dermed fikk en ny fysisk og psykisk knekk.

Langt om lenge så begynte endelig de verste smertene å gi seg, men jeg var/er fryktelig svak. Det fantes/finnes ikke krefter igjen i kroppen. Så nå må jeg begynne å bygge meg opp igjen å nytt. Samtidig er jeg livredd for å få enda et tilbakefall. Jeg kjenner fortsatt tendensen til prolapsen bak i ryggen, og beinet er ikke ok.

Nå vet jeg jo hva den «nye» smerten er. Jeg vet også når den kom. Jeg visste bare ikke dengang hva det var for noe.

Det skjedde faktisk da vi var i Puerto Rico. Gro og jeg var ute og gikk tur. Det er en del heller i Spania og ikke alle er helt jevne. Så plutselig var det akkuratt som et liten trappetrinn - som jeg ikke så, og der var det at jeg fikk et voldsomt rykk i ryggen da jeg tråkket feil. Jeg kjente at jeg fikk smerter i ryggen – og denne gangen var det anderledes en det pleier å være, likevel så tenkte jeg bare at det er den vanlige sykdommen, og ante ikke at det var en prolaps på gang. Jeg sleit allerede da med å ligge, men siden jeg ikke visste hva en prolaps var for noe, så var ikke det i tankene mine en gang. Jeg er så vandt til å ha smerter at jeg prøvde å bare ignorere det, for dette skulle ikke få ødelegge ferien vår. Jeg hadde vondt i ryggen - det var det.
Jeg sparte jo heller ikke meg selv, hverken på ferien - der vi både gikk, svømte og danset en del, eller da jeg kom hjem.

Hjemme begynte jeg jo straks på hardkjøret mitt igjen. Hard trening i 1,5 time hver dag – så svetten silte ;) Til slutt fikk jeg beskjed av fysioterapeuten om å gi kroppen min en hviledag. Det gjorde jeg, jeg tok fri fredagen, men så var jeg på Nrh-trening lørdag og orienteringstrening søndag, og da sa kroppen nok. Hadde jeg visst det jeg nå vet så hadde jeg selvfølgelig vært mye mer forsiktig, men det er alltid lett å være etterpåklok....

Det er som sagt nå noen dager siden de verste smertene begynte å gi seg, og da var jeg kjapp med å trappe ned på medisinen. Jeg hater å dytte i meg medisin – det er jo alltid en bivirkning (det er heller ikke så mye som funker på meg.... - og da gidder jeg i alle fall ikke ta det!) Jeg går derfor heller med litt smerter en å spise piller – til legens store fortvilelse...... Og nå kjente jeg at nyrene mine hadde fått nok..... Så jeg sluttet ganske fort med tabelettene – uten å tenke over konsekvensene. Jeg gikk som sagt på maks dose av alle de smertestilende tabelettene jeg kunne gå på, og så halverte jeg dosen den ene dagen og sluttet helt med alt to dager seinere. Dette var ikke så lurt.... Jeg fikk noen voldsomme absinenser. Jeg var helt slapp, føltes som jeg hadde feber, frøys, skalv, svettet som en gris - om hverandre. Orket ingen ting. Følte meg bare helt elendig. Så etter fire døgn kjente jeg endelig at «dritten» slapp taket. Det var en aldeles herlig følelse. Jeg svevde! Så selv om jeg av og til kjenner at det er vondt, så skal det nok mye til før jeg tar store doser av disse tabelettene igjen. Det verste er at jeg egentlig skal gå på dem fast (i mye mindre doser), men etter denne erfaringen så skremmer det meg – så jeg tar dem ikke før jeg må.

Ellers så har jeg nå etter hvert forstått at en prolaps kan være veldig forskjellig fra menneske til meneske. Det kommer helt an på hvor prolapsen sitter og hvilke nerver den eventuelt treffer. Om prolapsen er stor eller liten har derimot ingen betydning for hvor mye eller store smerter man har - eller på hvor lang rekvolenstid man har. Det kommer helt an på hvor prolapsen sitter, og hvilke nerver den treffer.
Dette er derfor helt individuelt fra menneske til menneske.

Har også lagt inn et innlegg om hva en prolaps egentlig er.

5 kommentarer:

Liv sa...

Stakkars deg, dette hørtes virkelig ille ut!! Godt de verste smertene har sluppet taket! Ønsker deg riktig god bedring:-)) Det er jo ganske surt å holde seg i ro nå når det våres!

Krissi sa...

Hærregud, Ghita! Detta hørtes helt førjævlig ut... :( Håpe verkelig at fanskapet e på retur nu, og at du snart kain førsektig træne dæ opp igjæn... Kjæmpestorbamseklæm!

Tyewed sa...

Liv: Jeg har nesten lyst til å danse nå som det ikke gjør såååå vondt lengre, men det tørr jeg jo ikke..... Ellers så har dette ikke passet inn i planene mine i det hele tatt... - men sånn er det jo bare;)Jeg får bare være glad for at det ikke tok enda lengre tid.

Krissi: Det håper jeg virkelig også - men jeg skal skynde meg sakte.... (prøve i alle fall... ;) Godklemmen motatt! :))

Kristin M sa...

Godt å høre at du er på bedringens vei. Klem fra meg

Tyewed sa...

Takk Kristin.
Stor klem tilbake!